Donnie Darko ^[1] er en av de 00-tallsfilmene som kom fra absolutt ingen steder, og vokste til å bli et fenomen av en kultfilm som det er stuerent å hevde at er blant tiårets aller friskeste filmverk. Regissøren Richard Kelly ^[2] var midt i tyveårene, og det skulle ta ham fem lange år før «den vanskelige andrefilmen» så dagens lys; det pompøse og overambisiøse mageplasket som var Southland Tales ^[3]. Riktignok et interessant prosjekt, men likefullt et dørgende kjedelig sammensurium av dårlige ideer. Med Southland Tales, og manuset til Domino ^[4] året i forveien, har nok Kellys navn falt av mange lepper på de åtte årene som nå har gått siden Donnie Darko. Men vi har ikke glemt. Derfor har vi også sett veldig frem mot The Box ^[5], som forrige helg hadde premiere i Australia, før den slippes på det amerikanske kinomarkedet denne helgen.

Dermed har også heldige engelskspråklige filmkritikere og bloggere nå begynt å kaste seg over tastaturet. Og reaksjonene er… delte. Men mest skuffende er fraværet av de sterke følelsene. Der Southland Tales i hvert fall var i stand til å vekke sterke reaksjoner, tas The Box foreløpig i mot med noe som minner farlig mye om likegyldighet. Kanskje har Kelly følt seg tvunget til å distansere seg fra sitt kompromissløse jeg, og isteden beveget seg mot en markedstilpasset virkelighet for å sikre egen karriere (hvis målet er å gjøre seg spiselig for de store produksjonsselskapene). Paradokset er at Kellys visjonære filmatiske ideer hittil har truffet best i liten produksjonsskala med Donnie Darko, mens Southland Tales som prosjekt druknet i en voldsom overdådighet. Til tross for, eller fordi, Kelly her fikk leke med langt dyrere leker. Inn mot The Box, som absolutt må kategoriseres som en stor produksjon, er det lett å tenke at Kelly har lagt bånd på seg selv. For filmverdenen er ikke skrudd sammen slik at med friere økonomiske rammer, kommer friere kunstneriske rammer. I hvert fall ikke for filmskapere som har tilgode å bevise noe som helst med stort budsjett.

Men med en veldig lekker trailer sluppet tidligere i år (sjekk vår artikkel ^[6] om den, som også tar deg inn i filmens handling), fikk jeg veldig tro på at The Box kunne bli filmen der Richard Kelly tar et steg videre i karrieren. I et digitalt fotoarbeid som tydelig er inspirert av David Finchers Zodiac, skinner bildene stemningsfullt mot oss i krystallklart fotografert 70-tallsestetikk. Atmosfæren er så til de grader på plass, bundet sammen av en tilsynelatende perfekt tidskoloritt, og det underliggende plottet – som pirrer de av oss som lett fascineres av den slags mystikk. Det handler om formidling av atmosfære, og etter to minutter med filmatisk konsentrert eleganse, hadde Kelly overbevist meg. Men så er det ganske stor forskjell på å overbevise noen i 2 minutter, og 115 minutter. Dessverre tyder de inntikkende anmeldelsene på at The Box ikke holder distansen ut.

Blant de som holder begeistringen godt tilbake, er Jordan Mintzer i Variety ^[7]:

Pushing a few of the right buttons and plenty of the wrong ones, «The Box» reps a dicey mainstream effort by enfant terrible Richard Kelly following the doomed exploits of 2006’s «Southland Tales.» Expanding a Richard Matheson story into a ’70s-set thriller in which a couple is besieged by space-age conspiracies, nose-bleeding zombies and quotations from Jean-Paul Sartre, the pic reveals the hazards of taking «Twilight Zone» material too far and too seriously. Still, Kelly’s trademark mix of sci-fi, surrealism and suburbia occasionally entertains, while Cameron Diaz should carry the cult helmer into more commercial playpens.

For øyeblikket innkasserer The Box skuffende 55% ferske tomater på Rotten Tomatoes ^[8]. Og selv om vi har å gjøre med et begrenset antall anmeldelser, avsløres her en tidlig trend som ofte viser seg å være representativ. Den australske avisen Herald Sun ^[9], tegner for eksempel et bilde av et lovende filmverk som etter hvert overrumples av håpløse veivalg. «Certain parts of it are maddeningly inspired. The sum of all its parts will just make you mad,» skriver anmelderen, og han kunne like gjerne skrevet om Southland Tales. Han får videre støtte av anmelderen i Courier Mail ^[10], som også peker på filmens ujevnhet, og hvordan den mislykkes som et helhetlig verk: «The movie gives the impression of being pasted together from many different parts rather than presented as a cohesive whole».

Mellom linjene i flere av anmeldelsene skimtes en filmskaper som slites mellom kunstneriske ambisjoner som går langt utover konvensjonelle sjangerforventninger, og et resultat som blir vakende midt i mellom de to ytterpunktene. Dette kommer også frem i en gjentagende kritikk av plottets manglende logikk også innenfor sitt overnaturlige univers (filmen er basert på en Richard Matheson-novelle som tidligere er blitt filmet i en episode av tv-serien Twilight Zone). Filmink ^[11] innleder sin anmeldelse med ingressen: «Although an improvement on Southland Tales, Richard ‘Donnie Darko’ Kelly’s cryptic moody thriller has a far-fetched premise that is not helped by a script filled with holes,» og fortsetter med å utdype hvordan Kelly både har laget en uengasjerende langfilm ut av en kort historie, og smører på med bisarre detaljer som til slutt gir liten mening for andre enn regissøren selv.

Flere reaksjoner vil komme de neste dagene, ettersom amerikansk kinopremiere er fredag 6. november. Det er for oss fortsatt ukjent når, eller om, filmen settes opp på kino i Norge.