Fanny og Alexander – konvensjonell teaterhygge

Nervene var tynnslitte når Eirik, Karsten og jeg tråkket opp den majestetiske trappeoppgangen til Nationaltheatret i anledning verdenspremieren på Fanny og Alexander. Ville det virkelig la seg gjøre å overføre Ingmar Bergmans opus magnus til en scene uten å miste tekstens dirrende kraft? Vi hadde troen og satt oss godt til rette i de røde fløyelsetene.

For et par måneder siden hadde jeg en lengre samtale med Kjetil Bang-Hansen som åpenhjertig delte med sine tanker om forestillingen, og som ikke la skjul på at han både var en anelse redd for reaksjonene og dessuten usikker på om han ville lykkes. Denne ydmykheten sitter godt igjen i selve forestillingen, og den har sin pris, for etter å sett den storslåtte teaterfarsen er jeg oppriktig spent på om Bang-Hansen faktisk er helt fornøyd.

Den revisjonistiske versjonen jeg hadde håpet på uteble i allefall fullstendig, i en usedvanlig konvensjonell familieforestilling, som gjør ære på filmen og viser Bergman kjedelig stor respekt. Jeg ser ikke motivasjonen for å nesten utelukkende gjengi scener i filmen når man har basert seg på originalmanuskriptet. Her burde Bang-Hansen i større grad satt tankene han hadde om å åpne opp nye rom ut i praksis; snarere er dørene såvidt på gløtt til noe utover det opplagte, og rommene som vises blir ofte blasse kopier av originalen. Hadde man tatt mer vågale formgrep ville det vært enklere å glemme filmen, men når oppsetningen fremstår som en «remake» av Bergmans scener blir det dessverre umulig. Karsten mener at stykket tydeliggjør de to forskjellige medienes helt ulike kvaliteter.

- For meg var teateroppsetningen av Fanny og Alexander en verdifull påminnelse om at filmmediets oppfinnelse av nærbildet og montasjens millimeterpresise dynamikk ikke kan erstattes på teater. I møte med filmens kraft må teaterkunsten sterkere dyrke sine egenartede fortellerverktøy, som det er mange av. Men gjennom å være altfor trofast mot Bergmans filmklassiker, som er førsteforteller av denne historien, blir denne teateroppsetningen paradoksalt nok altfor lite teateraktig.

Dog er en rekke av tablåene orkestrert med en betydelig finesse. Bang-Hansen har utvilsomt et imponerende grep om teaterspråket, og forestillingen blir derfor aldri kjedelig. Her makter man å utnytte scenerommet for å holde i gang flere virkeligheter parallellt – og med et voldsomt tempo. Enkelte sceneoverganger og regigrep er rent ut mesterlige. Eirik trekker også frem det visuelle uttrykket forøvrig.

- Scenografi og lys er til tider deilig løst, spesielt kanskje med valget om å la alle rom i Ekdahls hus fremstå i én fasade. Det gir oss muligheten til å la blikket vandre, godt hjulpet av presist lysarbeid og en veldig fascinerende bruk av stoffer som dører, vegger og elementer forøvrig. Dessverre ødelegges dette noe av kitchy og altfor plastikklignende julepynt i første akt, og dermed et overraskende fravær av det som burde vært stemningsbærende elementer. Andreaktens bispegård er både foruroligende og vemmelig, og en kanskje enda mer vellykket bruk av alle rom i én dimensjon der spesielt loftet er skikkelig ubehagelig. Plassering av biskopens mor, søster og tjenestefolk i rommet underbygger også godt scenografien, igjen forsterket av bra lysarbeid.

Verre er det med stemningen forøvrig. Stillheten har alltid vært et viktig virkemiddel hos Bergman, og man kan merke at tekstene implisitt inneholder pauseringer der romlyden skal få dirre i vente på neste replikk. Her er det nesten som om skuespillerne haster seg igjennom manuskriptet for å presse inn mest mulig informasjon innenfor den mer begrensede tidsrammen. Da ofres den poetiske mystikken fra Bergmans film. Eirik påpeker at lydbildet også mangler atmosfære, og fremstår som stykkets svakeste ledd.

- Lydmiksen  er for meg det enkeltelementet som ødelegger mest for totalopplevelsen. En tydelig mangel på dynamikk både i selve musikkfremføringen og i nivå der det enkelte ganger rett og slett føles som om noen bare kommer borti en volumknapp.