fanny-og-alexander-konvensjonell-teaterhygge

Fanny og Alexander – konvensjonell teaterhygge

Fanny og Alexander (Foto: Trygve Indrelid)

Nervene var tynnslitte når Eirik, Karsten og jeg tråkket opp den majestetiske trappeoppgangen til Nationaltheatret i anledning verdenspremieren på Fanny og Alexander. Ville det virkelig la seg gjøre å overføre Ingmar Bergmans opus magnus til en scene uten å miste tekstens dirrende kraft? Vi hadde troen og satt oss godt til rette i de røde fløyelsetene.

For et par måneder siden hadde jeg en lengre samtale med Kjetil Bang-Hansen som åpenhjertig delte med sine tanker om forestillingen, og som ikke la skjul på at han både var en anelse redd for reaksjonene og dessuten usikker på om han ville lykkes. Denne ydmykheten sitter godt igjen i selve forestillingen, og den har sin pris, for etter å sett den storslåtte teaterfarsen er jeg oppriktig spent på om Bang-Hansen faktisk er helt fornøyd.

Den revisjonistiske versjonen jeg hadde håpet på uteble i allefall fullstendig, i en usedvanlig konvensjonell familieforestilling, som gjør ære på filmen og viser Bergman kjedelig stor respekt. Jeg ser ikke motivasjonen for å nesten utelukkende gjengi scener i filmen når man har basert seg på originalmanuskriptet. Her burde Bang-Hansen i større grad satt tankene han hadde om å åpne opp nye rom ut i praksis; snarere er dørene såvidt på gløtt til noe utover det opplagte, og rommene som vises blir ofte blasse kopier av originalen. Hadde man tatt mer vågale formgrep ville det vært enklere å glemme filmen, men når oppsetningen fremstår som en «remake» av Bergmans scener blir det dessverre umulig. Karsten mener at stykket tydeliggjør de to forskjellige medienes helt ulike kvaliteter.

– For meg var teateroppsetningen av Fanny og Alexander en verdifull påminnelse om at filmmediets oppfinnelse av nærbildet og montasjens millimeterpresise dynamikk ikke kan erstattes på teater. I møte med filmens kraft må teaterkunsten sterkere dyrke sine egenartede fortellerverktøy, som det er mange av. Men gjennom å være altfor trofast mot Bergmans filmklassiker, som er førsteforteller av denne historien, blir denne teateroppsetningen paradoksalt nok altfor lite teateraktig.

Dog er en rekke av tablåene orkestrert med en betydelig finesse. Bang-Hansen har utvilsomt et imponerende grep om teaterspråket, og forestillingen blir derfor aldri kjedelig. Her makter man å utnytte scenerommet for å holde i gang flere virkeligheter parallellt – og med et voldsomt tempo. Enkelte sceneoverganger og regigrep er rent ut mesterlige. Eirik trekker også frem det visuelle uttrykket forøvrig.

– Scenografi og lys er til tider deilig løst, spesielt kanskje med valget om å la alle rom i Ekdahls hus fremstå i én fasade. Det gir oss muligheten til å la blikket vandre, godt hjulpet av presist lysarbeid og en veldig fascinerende bruk av stoffer som dører, vegger og elementer forøvrig. Dessverre ødelegges dette noe av kitchy og altfor plastikklignende julepynt i første akt, og dermed et overraskende fravær av det som burde vært stemningsbærende elementer. Andreaktens bispegård er både foruroligende og vemmelig, og en kanskje enda mer vellykket bruk av alle rom i én dimensjon der spesielt loftet er skikkelig ubehagelig. Plassering av biskopens mor, søster og tjenestefolk i rommet underbygger også godt scenografien, igjen forsterket av bra lysarbeid.

Verre er det med stemningen forøvrig. Stillheten har alltid vært et viktig virkemiddel hos Bergman, og man kan merke at tekstene implisitt inneholder pauseringer der romlyden skal få dirre i vente på neste replikk. Her er det nesten som om skuespillerne haster seg igjennom manuskriptet for å presse inn mest mulig informasjon innenfor den mer begrensede tidsrammen. Da ofres den poetiske mystikken fra Bergmans film. Eirik påpeker at lydbildet også mangler atmosfære, og fremstår som stykkets svakeste ledd.

– Lydmiksen  er for meg det enkeltelementet som ødelegger mest for totalopplevelsen. En tydelig mangel på dynamikk både i selve musikkfremføringen og i nivå der det enkelte ganger rett og slett føles som om noen bare kommer borti en volumknapp.

Kåre Conradi som den voksne Alexander. (Foto: Scanpix/VG)
Kåre Conradi som den voksne Alexander. (Foto: Scanpix/VG)

Det viktigste grepet som er gjort for at teaterversjonen skal stå på egne bein er at Alexander også figurerer i voksen person, som en kommentator til begivenhetene på scenen. I anslaget fungerer dette utmerket, da dette skaper en eksplisitt metadimensjon som resulterer i en kommunikasjon mellom scenen og publikum – som reagerer spontant med å applaudere familien Ekdahls julespill.

– Da Kåre Conradi kom ut på Nationaltheatrets hovescene og stilnet publikums summing allerede før lyset var gått ned, kjente jeg fascinasjonen bruse i magen. Da den voksne Alexander sa at han «vokste opp på teater noenlunde som dette» og forestillingen sakte begynte å brette seg ut, ga Bang-Hansen oss noe filmen ikke kan.

Men der slutter også sammenligningen, mener Karsten. Dessverre ender Conradi opp som et passivt, uengasjerende og lite elegant skrevet forstyrrelseselement. Han forsøker å bokstaveliggjøre det ubokstavelige, og gjør den kardinalsynden det er å oversette Bergmans kompleksitet til noe banalt. Conradis replikker høres mer ut som en analyse av forestillingen enn en faktisk del av den. Især er dette med på å ødelegge stykkets slutt, som blir et flaut forsøk på en forløsning – i skarp motsetning til Bergmans sobre og sublime punktum. Eirik synes også disse grepene banaliserer fortellingen.

– Valget om å inkludere en voksen, retrospektivt fortellende Alexander starter som et veldig interessant grep – da trass i at Conradi er veldig monoton og nesten litt kjedelig. Dessverre glir også det interessante elementet etterhvert over i en metaidé som mest av alt minner om skoleteater. Det er for enkelt, for pedagogisk fortellende, for avmystifiserende. Når han så på slutten endelig vender seg mot sin familie, og går inn blant dem, blir det hele latterlig banalt.

Skuespillet er jevnt over solid, men også ujevnt. Kjersti Holmen virker helt uengasjert, og makter ikke å uttrykke usikkerheten, sårheten og fremmedgjøringen som finnes i Emilie-karakteren. Bjørn Skagestads biskop er smått brautende og aggressiv, i skarp motsetning til den balanserte og iskalde giftslangen vi kjenner fra Jan Malmsjös tolkning. Jeg motsetter meg ikke at Skagestad gjør sin egen versjon av biskopen, men resultatet er mislykket når den klaustrofobiske og truende effekten uteblir. Nils Ole Oftebro gjør derimot en formidabelt livfull tolkning av livsnyteren Gustav, og gir scenene han medvirker i prisverdig humor og varme. Kari Simonsen gjør også en nydelig Helena, med den riktige kombinasjonen av autoritet og varhet. Hennes nærmeste venn Isak er derimot en matt sjablong i Sverre Anker Ousdals skikkelse, som på ingen måte bærer karakterens mystikk og visdom. Eirik har langt på vei de samme preferansene som undertegnede.

Nils Ole Oftebro markerer seg som en av de beste skuespillerne allerede fra starten, og det virket på meg som publikum også fra første sekund var veldig komfortable med hans tolkning av Gustav Ekdahl. Det haltet atskillig mer med kanskje spesielt Kjersti Holmens Emilie Ekdahl, der jeg savnet både et større følelsesspekter og en mer genuin innlevelse. Kari Simonsen står for meg allikevel som oppsetnings store innsats, med Fru Helena Ekdahl som den mest engasjerende og fasetterte karakteren. Bjørn Skagestad har sine øyeblikk, men jeg savner veldig innsmigrende sluhet og psykopatiske trekk i replikkleveringen. Dobbeltrollen i sjarmøren og monsteret Biskopen er rett og slett blitt for enkel, og gjør kanskje også sitt til at Holmen er veldig tam i andreaktens mange samspill.

 Kjersti Holmen og Bjørn Skagestad.

Når vi diskuterer helheten er vi påfallende enige, og Eirik reagerer, som undertegnede, på at man ikke har turt å frigjøre seg mer fra Bergmans film.

Fanny og Alexander er blitt en engasjerende, aldri kjedelig eller monoton teateroppsetning. Det skorter på dynamikk og virkelig innlevelse, mens de visuelle disiplinene tidvis er glitrende løst. Likevel savner jeg en større arroganse i forhold til opphavsmateriale, en større vilje til å lage noe nytt og det er kanskje dét som i sum gjør at opplevelsen ble litt tafatt. Kjetil Bang-Hansen hadde alltid spøkelset i publikums filmminner som sin største utfordring, men da ville det vært et atskillig mer interessant grep å se han virkelig distansere seg fra dette materialet. Nå er det faktisk mange av regigrepene som minner oss om filmen, snarere enn våre egne minner. Det burde vært motsatt.

Karsten synes også at historien gjør forestillingen engasjerende, men håper på mer spennende adapsjoner i fremtiden.

– Jeg berømmer Nationaltheatret for å satse på å sette opp Fanny og Alexander, og gjennom dette valget alene vil oppsetningen ha stor verdi – nå er seglet brutt, og fortellingen kan leve videre i nye former og finne et nytt publikum. Og på tross av mine innsigelser, er det helhetlig sett en medrivende historie som også på teaterscenen rører og engasjerer, om enn med mindre stemning og flatere ondskap.

Denne forbausende enigheten oss tre i mellom er vel i seg selv et uttrykk for stykkets konformitet  og uomtvistelige profesjonalitet, men også – dessverre – sjelløshet. Nationaltheatrets Fanny og Alexander er et beundringsverdig forsøk og et fint startskudd for det som forhåpentligvis blir en lang rekke av mer interessante og utfordrende adapsjoner. De storslåtte ambisjonene sikrer denne forestillingens severdighet, men som teaterkunst er det dessverre ikke så spennende som man kunne håpet på. Men vi bøyer oss altså likevel i støvet for vågemotet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>