Teksten er hentet fra lederen til filmmagasinet Z nummer 4 2009, der undertegnede har vært gjesteredaktør med temaet «visualitet». Bidragsytere ellers i bladet er filmviter Gunnar Iversen, produksjonsdesigner Eli Bø, storyboard-tegner Thomas Sandnæs, samt flere av våre Montages-skribenter.
De særegne visuelle aspektene ved filmmediet har magre kår i film-Norge. Man kan hevde at dette skyldes at produsentene har fått for mye makt, eller at konsulentene mangler perspektiver. Eller at de senere års viktige fokus på den gode historien fullstendig skal ha overskygget den visuelle dimensjonen ved filmfortellingen. Men til syvende og sist handler det om en generelt manglende innsikt i – og interesse for – filmens potensial som et audiovisuelt kunstnerisk medium.
Man skulle tro at en statlig støttet filmproduksjon ville skape rom og mulighet for større eksperimentering, mangfoldighet og utvikling av særegenhet. I stedet ser det ut til at de norske statlige støtteordningene slik de nå fungerer danner grobunn for et veldig konservativt visuelt uttrykk, med det resultat at norsk film per i dag først og fremst er forutsigbar i sin form. Det er ikke nok å spre om seg med ord som «kunstnerisk» og «ambisiøs», ord må etterfølges av handling!
På den andre siden av svenskegrensa skjer på mange måter akkurat det motsatte. Grupperinger av filmskapere eller spesifikke støtteordninger har lagt grunnlaget for kunstnerisk ambisiøse filmverk som den kinoaktuelle Man tänker sitt og fjorårets globale kritiker og publikumssuksess Låt den rätte komma inn. Det er med en viss bismak man konstaterer at slike ambisiøse filmer neppe kunne vært fostret frem i dagens norske filmlandskap.
Det er kanskje for enkelt å legge skylden utelukkende på støtteordninger, produsenter og konsulenter. Mangler norske filmskapere selv viljen til å eksperimentere og utnytte filmens mangfoldige muligheter? Mangler de den innsikten, forståelsen og kunnskapen som bør ligge til grunn for å skape noe spennende, endog kanskje nyskapende? Det er ikke uten grunn at Joachim Triers Reprise er et mesterlig stykke film også i form. Trier kan sin filmhistorie, med det resultat at han både kan referere og fornye de elementene som utgjør en film. Reprise får derfor atskillig flere strenger å spille på enn de vi vanligvis opplever i norsk film.
Det ville være feil å utelukkende male et dystert bilde av visualiteten i norsk film anno 2009; det finnes noen tydelige og bevisste regissørstemmer der ute. Erik Poppe og Jens Lien vil noe mer med filmene sine, Og det handler om atskillig mer enn bare manus. Kreativiteten i Are Sjaastads produksjonsdesign var vel så essensiell for helheten som Per Schreiners manus i Den brysomme mannen. Poppe har i De Usynlige en tilnærming til symbolisme i valg av sågar location som fotoarbeid få samtidige regissører så mye som tør vurdere. Bent Hamer og Pål Sletaune har på sin side skapt seg solide navn på å bygge særegne historier rundt sine karakterer, med unike visuelle univers.
Men vi trenger allikevel virkelig en større diskusjon, innsikt og forståelse av filmen som et audiovisuelt kunstnerisk medium, aller helst frontet av de visuelle disiplinene selv. Produksjonsdesignerne må komme på banen, og forlange et større fokus på sitt arbeid, – både hva angår budsjettering og deltakelse i forarbeid. Fotografene må etterspørre en større diskusjon og analyse rundt arbeidet på enkeltfilmer, og selv delta mer aktivt i debatten. Spesialeffektfolket må finne måter å bidra til en større innsikt fra regi- og produsenthold, og med det større engasjement for dette relativt ferske elementet i vår hjemlige filmbransje.
Z kan kjøpes på utvalgte Narvesen, eller bestilles via deres nettsider. Klikk deg videre for er en smakebit på hva bladet inneholder av artikler ellers.
- En fullkommen visuell palett – produksjonsdesignerens rolle og utfordringer, av Eli Bø
Mange filmskapere peker på kameraet som nøkkelen til cinematisk visualisering. Min påstand er at et totalt visuelt uttrykk kun kan kultiveres til det ypperste gjennom et samarbeid mellom regissør, fotograf og produksjonsdesigner.
- Kameraets prøvende penselstrøk – visualitet i norsk film, av Gunnar Iversen
Er norsk film blitt mer opptatt av stil og filmmediets særegne kunstneriske virkemidler? Hva kan man legge i begrepet visualitet i forhold til nyere norske spillefilmer? Dette er spørsmål som blir stilt i denne artikkelen.
- En storyboardtegners bekjennelser, av Thomas Sandnæs
Det er sjelden du finner en storyboardtegner kreditert på rulletekstene til en Hollywood-produksjon. Hvorfor har jeg aldri fattet. Storyboardet er en svært viktig del av tilblivelsesprosessen for en film.
- Har dansk film stagnert? av Lars Ole Kristiansen
Jeg ønsker ikke å sette dansk film i et uflatterende lys – til det har den for mange gode historier på hjertet – men den visuelle progresjonen som en gang var så oppsiktsvekkende, har stagnert.
- Den nye skolen, av Aksel Kielland
Noe har skjedd i filmnasjonen Sverige. Etter havannet tiår som kanskje den trausteste og mest forutsigbare i Norden, seiler den svenske filmen opp som ledende ikke bare i Skandinavia, men i Europa som sådan.