trailer

2012 – Hollywoods nye perspektiver

trailer

Inneholder spoilere

Det er lett å avfeie en Hollywood-film av 2012s dimensjoner som lite annet enn kalkulert, populistisk sprøyt og på mange måter er det akkurat det den er. Idéen har sirkulert i systemet i flere år, de fleste studiosjefene har hatt sine grisete fingre på varianter av den og ettersom tiden har gått har enhver form for originalitet blitt skuret vekk. Resultatet er en film som oppfyller alle blockbusterens krav; episk, lettfordøyelig, underholdende, allmenn, forutsigbar.

Allikevel er det disse konvensjonene som gjør at 2012 tar temperaturen på verdensbildet bedre enn noen annen amerikansk film i år. For når blockbusteren nettopp må tilfredsstille kinogjengeren som masse fremfor enkeltindivid, når enorme budsjetter påtvinger konformitet så målgruppen blir bredest mulig, avslører en blockbuster mer om Hollywoods oppfatning av vår kollektive bevissthet enn vi ofte tør tenke på. Nettopp fordi filmskaperne i sin higen etter suksess, tyr til de handlingsforløp, konfliktløsninger og verdensbilder de mener er mest allment godkjent/utbredt.

51133_orig

Så kan du si at det ikke er ditt verdensbilde disse filmene speiler, og at din motivasjon for å se en slik film uansett bare er underholdning. Derfor lar du deg ikke affisere av at samtlige kvinner i Transformers 2 holder en mann i hånda når det skjer noe skummelt, eller at det samme kjønn i siste Star Trek-film er fremstilt som sexobjekter og ingenting mer. Du svelger det, nettopp fordi du er der for underholdningens skyld.

Men tro ikke for et øyeblikk at dette er tilfeldige valg fra Hollywood-studioene. Tro ikke et eneste sekund at disse kjønnsrollene ikke er nøye kalkulert av et studio som vet at disse filmene vil bli sett av først og fremst heterofile menn mellom 15 og 35, og da i selskap med sine kompiser.

2012_image_-7

2012 derimot er en helt annen greie. Katastrofefilmen har alltid truffet bredere enn actionfilmen, og Sonys statistikk etter åpningshelgen understreker det. I USA var det 52% menn som så filmen, 55% av dem over 25. Vel så mange kvinner altså, og aldersmessig fortrinnsvis publikum i en alder der de gjerne har både ektefelle og barn. Med katastrofefilmens såpass brede nedslagsfelt var det enda viktigere at 2012s innhold favnet så bredt som mulig. Det er derfor oppsiktsvekkende å se hva filmen egentlig forteller oss om Hollywood-mogulenes oppfatning av verdensbildet anno i dag.

Maya-kalenderen til side, det er en inder som oppdager at verden står foran sin endelige utslettelse i Roland Emmerichs film. Ikke en Berkley-professor eller en forsker i presidentens tjeneste, men en indisk vitenskapsmann. Og hvem ender opp med å redde menneskeheten med spesialbygde arker? Kineserne. Til forskjell fra krigshelten i Independence Day, tilkjennegir altså Hollywood-manuset inderne kunnskapen og kineserne teknologien for å kunne redde verden, mens USA gjør noe så sjeldent som å stå på sidelinjen med resten av verden -- i en erkeamerikansk blockbuster av det slaget der du forventer et vaiende Star Sprangled Banner i hver eneste scene.

Og hvordan kommer forøvrig amerikanerne seg til disse kinesiskbygde arkene? Med et russisk fly, styrt av en russer som møter en atskillig mer heltemodig død enn enhver amerikaner Emmerich befolker sin dommedagsskildring med.

2012_1

Men det stopper ikke der. For presentasjonen av USA forøvrig er så langt som det er mulig å komme fra heroismen i Independence Day og lignende filmer. Her er presidenten en aldrende mann, som riktignok velger å bli med skuta ned som den ærefulle mannen han er, men som først og fremst nettopp er aldrende. Han dør sågar med ansiktet tilgriset, sammen med en mengde andre i det krigsskipet John F. Kennedy knuser det hvite hus. De andre verdenslederne er på sin side fremstilt som spreke, rake i ryggen og beslutningsdyktige. Når det i siste akten også til slutt står om ren humanisme, viser det seg at amerikanerne er de med desidert minst.

Ja, faktisk er det da også en amerikaner som holder på å velte hele redningsplanen. Først snylter hans familie på en kinesisk familie for å komme seg ombord i arken, deretter holder familiefaren på å ta livet av samtlige andre ombord. Når han så endelig greier å rydde opp etter seg, er det ikke som den amerikanske helten vi har sett i så mange andre katastrofefilmer, men bare en fyr som greide å rydde opp i sitt eget rot.

Og når de nye verdenshavene endelig trekker seg tilbake, hvilket kontinent er det da som stiger opp som en fugl føniks av asken? Ikke USA, men Afrika. Afrika!

Los Angeles får gjennomgå:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. André sier:

    Denne artikkelen inneholder noen helt ok observasjoner, men hvorfor så mye surmuling i måten det er formulert på? Dette kunne vært skrevet med entusiasme, men ble skrevet med et negativt fortegn, som om det er noe galt med filmens ambisjoner om å treffe et bredt publikum. Dette er en seigmodig kritikervise som aldri forsvinner…

    2o12 har definitivt fått et mer internasjonalt tilsnitt enn tidligere katastrofefilmer og det er bra, ikke dumt! Som (jeg tror) artikkelforfatteren vil frem til, er selvbildet til amerikanerne litt annerledes nå enn i 1994 når ID4 kom ut, så det påvirker klart filmens innhold. I tillegg har verdensbildet forandret seg mye siden den gang. En kan faktisk utnytte manusmessig at verden er større nå og ha det moro med å inkludere kineserne og inderne i plottet. Dette valget hadde ikke vært forståelig for publikum for 15 år siden. Dette har nok Emmerich og hans co-manusforfatter Kloser fått med seg og det har gjort filmen rikere, ikke dummere eller hva artikkelforfatteren nå skal frem til gjennom denne surmulingen.

    For min del føler jeg ikke at filmen fortjener særlig mye kritikk for noe som helst. De fleste akseptert “gode” filmene jeg har sett i høst har hatt en mye verre omgang med klisjéer både i valg av karakterers etnisitet og handlingsforløp.

    Jeg svelget dette episke, lettfordøyelige, konforme, konvensjonelle, underholdende, allmenne, allment godkjente, forutsigbare, kalkulerte, NØYE kalkulerte, populistiske sprøytet med hud og hår, gjennomsnittlig og dum som jeg er. Men for en gangs skyld smilte jeg når jeg gikk ut av salen. Det tenkte jeg var bra. Det er moro på kino.

  2. Frode Løes Hvatum sier:

    Morsomme perspektiver. Hadde ikke lagt merke til at USA står litt tafatt på sidelinjen i motsetning til “normalen”. Veldig kult og friskt.

    BTW: Jeg er helt sikker på at hangarskipet som knuser Det hvite hus er symbolsk for Emmerichs mening om hva det amerikanske militære inngrep i resten av verden, og hvordan det ødelegger for USA.

    I lys av det som er skrevet her kan man nesten se litt samfunnskritikk i god gammeldags scifi tradisjon.

  3. André: Jeg er veldig uenig i det du skriver over. Kritikere kan ofte være surmagret, men vi føler oss virkelig ikke hjemme i det landskapet her på Montages. Saken over er en ren observasjon av en film jeg hverken likte eller mislikte, og at den fremstår som lunken er vel fordi mitt forhold til filmen er nettopp dét. At du velger å avspise det som surmuling for være din oppfatning, men entusiasme skal du nok få se man har, bare filmen gir det. Forøvrig har jeg ingen problemer med filmer som henvender seg til massepublikum, her blander du kortene.

    Jeg smiler allikevel litt av at du her synger en vise akkurat like seiglivet som den du beskriver over – å bli fornærmet som publikummer fordi noen uttaler seg i en eller annen retning om Hollywoods kommersielle valg.

  4. Robin Johansson sier:

    Syntes denne artikkelen var helt på kornet. Intet annet en ros fra denne kanten.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>