max-manus-med-minimale-oscar-sjanser

Max Manus med minimale Oscar-sjanser?

Max Manus er en av tidenes kinofilmer i Norge, og det ser ut til at dens enorme kommersielle suksess har satt et slags likhetstegn mellom innkomst og kunstnerisk kvalitet, da komiteen som velger ut Norges Oscar-bidrag har valgt den krigsheroiske popcornfilmen som vår kandidat. Ikke så rart kanskje, ettersom den vant Amanda for omtrent alt mulig?

Og kanskje det er som riksidiot Jøran Kallmyr fra Frp skrev i sitt nesten rørende barnslige debattinnlegg om norsk film; at Max Manus et mesterverk fordi den fenget massene i så stor grad? Det ser i alle fall ut til at den har kapret lunsjpause-samtalene som få andre filmer de siste årene – her er det vel bare selveste Mamma Mia! som er en verdig konkurrent. Det har mer eller mindre blitt et slags krav om at man skal ha sett Max Manus for å være en ekte nordmann; på rekordtid har den sneket seg inn i vår kulturelle underbevissthet og blitt allemannseie.  Mon tro om den settes opp på asylmottakene i fremtiden? Jeg ser for meg en velkomstpakke bestående av en skive brunost og en sølvglinsende dvd.

Fra litt spøkefull usaklighet til alvor: Vi snakker om en film som automatisk har blitt en del av vår populærkulturelle kanon, og som alltid vil kunne smykke seg med status som nasjonal filmskatt. På mange måter er det fryktelig flott at en norsk produksjon har oppnådd en slik dyrkelse, og vågemotet og ambisjonene som står bak er lite annet enn beundringsverdig. I en norsk kontekst er en storsatsning av dette kaliberet unikt, og Joachim Rønning og Espen Sandberg har levert et veldig gjennomført, nydelig polert håndverk, som stort sett fungerer på sine premisser.

Verre blir det når vi begynner å fable om at denne filmen også vil ha stor slagkraft utenfor landets grenser. Max Manus er – ærlig talt – en veldig overflatisk og triviell krigsfilm badet i film noir-ske røykskyer og duse lys, elegant pakket inn i et kostyme som dufter av nostalgi og klassisk helteromantikk. Kameratgjengen som utførte de krevende og livsfarlige oppdragene portretteres på en måte som gjør at de dypest sett minner om Olsenbanden; det er sjarmerende, ja nesten litt søtt, og svært svelgelig som julefilm mellom alle marsipanpølsene. Noe mykere og mer florlett har jeg knapt sett i krigsfilmsjangeren, men som en gave til det norske folk er det likevel hundre prosent vellykket.

Hovedårsaken til dette er vel at Max Manus får oss til å føle oss viktige; den kaster lys på en krigsinnsats som i stor grad har blitt ignorert, og heroiseringen av Max og co får derfor en fortryllende effekt på publikum. De fremstår som staute, pene og ofte ganske velartikulerte unge menn som gjorde noe heroisk for fedrelandet – intet mer, intet mindre. Filmen graver ikke etter dybde eller mørke, snarere bruker den potensialet som ligger i hendelsene til å skape eventyraktig spenning. Men da kroken sitter festet i den sanne historien, opplever altså publikum at de ser noe viktig. Dette er vel også årsaken til noen av de mest hårreisende Amanda-avgjørelsene siden Aksel Hennie vant regiprisen for Uno; Max Manus gjorde storeslem og overskygget fullstendig det som kritikerne mente var fjorårets suverent beste film, nemlig Erik Poppes deUSYNLIGE. Dramaet fikk en yatzy med seksere i avisene, har opplevd mye strålende mottakelse utenfor Norges grenser, og gikk dessuten godt på kino.

Og der Max Manus er en berusende film i norsk kontekst, har deUSYNLIGE en appell som strekker seg langt utenfor landets grenser. Poppes film tufter mye på det danske melodramaet – understreket av en fantastisk Trine Dyrholm i den kvinnelige hovedrollen – men tilføyer en visuell dimensjon som løfter helheten opp på et mer poetisk nivå – tydelig influert av Krzysztof Kieslowski. På mange måter er den noe av det mest helstøpte som er laget innenfor denne sjangeren de siste årene; store følelser tas på alvor og artikulerer seg gjennom et finstemt filmspråk, et stramt narrativt grep og riktignok veldig tydelig, men treffende symbolikk.

Historisk sett er Skandinavia nettopp kjent for denne typen drama, og av erfaring vet vi at Oscar-akademiet tenner på slikt. Dog er det stort sett våre naboland som boltrer seg i sjangeren, hvilket også har ført til at de har sanket med seg en rekke Oscar-nominasjoner det siste tiåret. Derfor er det både et kunstnerisk hån og en direkte utaktisk manøver å ikke velge Poppes film som Oscar-kandidat i 2010.

Z3

Kanskje komiteen tenkte at deUSYNLIGE er for unorsk til å bli lagt merke til? I så fall ville eksempelvis Nord vært en langt mer eksotisk film enn Max Manus – noe som bekreftes av den overveldende positive responsen filmen har fått på diverse festivaler. Fjellandskap, snøscootere og lakoniske karakterportretter representerer noe distinkt norskt, og fungerer derfor på et turistbrosjyre-nivå man ikke skal undervurdere. Max Manus forteller på sin side et viktig kapittel i norsk krigshistorie, men denne siden er mildt sagt en parantes i en internasjonal historiebok, og da filmen mest av alt forsøker – og lykkes med – å kopiere hollywoodske filmformer, faller den mellom to stoler i en større sammenheng. At komiteen som faktisk jobber aktivt med å analysere seg frem til en best mulig kandidat har blitt revet med av den lokale suksessen og prisdrysset til Max Manus er derfor noe av en katastrofe.

Fjoråret bød på én norsk film av virkelig høy klasse – én film som virkelig trykker deg ned i setet og sitter i minnet lenge etter kinobilletten er havnet i søplekassa sammen med popcornet og brusflaskene. Og den filmen var ikke Max Manus. Dessverre ser det ut til at noen ett eller annet sted i systemet konsekvent har skøvet deUSYNLIGE ut av oppmerksomhetssfæren til fordel for et patriotisk krigsmaleri. Da tror jeg også vi kan takke farvel til våre Oscar-sjanser.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Anette Hind Eliassen sier:

    Lars Ole! I`m your number one fan! Utrolig morsomt skrevet artikkel. Veldig enig i det du skriver (dog hadde DeUsynlige litt for mye orgelføleri etter min smak).

  2. Else-Mag sier:

    Jeg er helt enig! deUsynlige hadde hatt en betydelig større sjanse. Denne avgjørelsen er tåpelig.
    Og forresten, for et overveldende flott bilde av Aksel!

  3. Anders sier:

    deUSYNLIGE hadde internasjonalt også bare vært en parantes. Slike overtydelige og påtatte moralhistorier produseres jo i bøtter og spann i de fleste land. Så uenig med din karakteristikk av filmen. Da syns jeg det er bedre at vi sender noe “norsk”, men ja, Nord hadde vært et bedre alternativ enn Max Manus – selv om jeg ikke er så veldig begeistret for den heller. Hovedproblemet er vel at det rett og slett ikke produseres noen norsk film som er verdig eller god nok til en oscarnominasjon.

  4. Lars Ole sier:

    Nå ble jeg personlig veldig rørt av deUSYNLIGE, og syntes den var eksepsjonelt godt utført i de fleste ledd. Og danskene har da vitterlig fått napp på Oscar-kroken med lignende ting?? Får man utslett av melodrama er det jo forståelig at man avslår filmen, men akademiet er jo ikke akkurat tilhengere av Verfremdungs-effekter og subtilitet, er de vel?

  5. Gunnar Groos sier:

    Fantastisk innlegg som bak ironien vasser i sannhetsfraser. Ikke det at jeg er en uendelig stor fan av De Usynlige heller, men at det er en sterkere emosjonell opplevelse enn Max Manus hersker det liten tvil om.

    På mange måter behandler skaperne av Max Manus andre verdenskrig på sandkassenivå og det er forunderlig hvordan bransjen har kastet seg om den i nesegrus beundring bare fordi den ender opp som et popkulturelt fenomen.

    Det gjør den nemlig ikke til et mesterverk…

    Nord kunne nok lettet litt på brynene til Oscar komiteen. Allikevel tror jeg referansene den har til The Straight Story blir rimelig gjennomsiktig i en slik sammenheng og det til tross for at filmen er dyppet i en helnorsk originalitet.

  6. Hadde du ikke skrevet det med velkomstpakken, så er jeg rimelig sikker på at det hadde blitt en virkelighet liggende i forslagskassa, Antikristiansen.

    Selv liker jeg ingen norske filmer. Det ser ikke ut som Norge kan denslags. Kan vi ikke bare gi faen, egentlig? Vi har kunnet male, tegne, litt skrive og enkelte kommer seg også raskt til kiosken på ski. Enkelte ganger slår det meg som så grådig å skulle flotte seg på envher verdensscene med øyne på. Det føles hos meg som en stor undertrykkelig del av problemet.

    Hvis man ser litt grovt på det har vel ikke representantene rundt uttrykksmåtene jeg nevnte over forholdt seg spesielt fortrolig til Norge de heller. Stakk de ikke av? (med unntak av de som stakk i kiosken); DE sendte irritasjonsnotater over moderlandet HVER ENESTE måned, kom ALLID hjem i håp om en slags forsoning før klokka og senga vant. Gav bort ALT de hadde (gjort) til en Stat i Håp og Hat.Hva fikk de igjen for det? De fikk verdensbildene sine i oppblåsbare versjoner og masseproduserte postkort påsmurt deres flaueste forbitrelser over en samtid som fortsatte å glemmes.

    ADVASEL DIGRESJON: Det er jo forferdelige ting som lages på galehusene om dagen. Der erstattes barberblad og sultekunst med pensler og delfiner ( http://www.youtube.com/watch?v=WJkWTJ3tz2A ) gjennom en trøstesløs krenkelsespedagogikk. Det skal helst likne resultatet en pillelobotomert Munch hadde dritt fra seg i en New Age-camp.

    Nå har ma jo også dette groteske modertheresasyndromet det bæres på her til lands..f.eks. den filmen upperdog – en ronk på dagbladets samvittighetsporno. Jeg skal ikke begynne på den, da det jo er Max Anus som innlegget handler om (jeg tok på meg oppgaven å faktisk skrive det ordspillet lik eleven som lager en kukk ved utlevering av leire i formingstimen)

    Jo.j.j.j.jeg klarer ikke la det ligge urørt og kaller neste sekvens: Upperdog and Art;

    Det er selvsagt forståelig, men for faen IKKE snakk om noe kunst her. Det er en forstoppelse grunnet enorme mengder fiberløs teori (som man jo i den nye avantgardens navn KJENNER at kan kastes opp i dass etter en tjue minutters tid så den ikke rekker å gi næring). Kunst er jo vel debattert. Det gir seg aldri, viser det seg. Men er det ikke litt tydelig dersom man legger sammen litt teori og em…emmm…em..emperi? Kunst er ikke en person, det er ikke et objekt, det er ikke et maleri eller en film. Det er en fase, et steg for en ny, skremt tankerekke der dette individet HÅPER (et menneskelig begrep og last) å starte tråkket mot en eller annen vidundelig kolletiv erkjennelse av Alt som er Galt. Romantikk kalles det ofte, men herregud. Kall det hva som helst, men noe flott er det ikke før det hele er erigert, redigert og nøytralisert så omstendig at det SKAL kunne spises popcorn samtidig med inntaket. SPOILERWARNING: jeg BRUKER popconrnet da jeg er på kino. Jeg liker ikke å gå på kino, men ofte faller ting seg slik at jeg vil eller sosialt sett må trosse dette. Popcornet er “kluten” – overgangsobjektet- mitt på slike steder.

    Men fra popcorn til kunst; Er det fortsatt oppe i dagen dette med gentrifisering, Matias Faldbakken og det hele? Er ikke problemet som bl.andre han tegneT en fysisk manifestasjon av det det som svir da man hevder å VILL(e) skape ? Vissheten at sulten på ens egen kvalme og reaksjon ender i påfølgende kolleksjon på H&M. Er det ikke det som er det triste? At Tim Burton dypest sett er avangarde for markedsestetikken? Han voldtar dypest sett det vi opphøyer som fantasi og danner referanselandskap som er grensesprengende både for oss og markedet (eh…) som uten – sett i sammenheng – stor betaling – eh…….fremmedgjørende.? Er ikke fargeleggingsbøkene til dattera mi hennes porno? Hennes voldtekt, servering av fantasi? Her skal hun fargelegge, mens vi spruter utover blanko over rosa prinsesser? Tja.. Burton er muligens min redning hva angår seksuell tilfredstillelse på gode gamle hjemmet om noen år, så jeg får passe på bruken av svartmaling.

    Og Oscar. Fuck Oscar, drit i Oskar, la oss erte Oskar. Norge virker sykelig opptatt av anerkjennelse av Alle. Er ikke det også en litt drøy kompensasjon å ha som krav for mamma/pappa gav i hverdagsgave? Er det ikke nødt til å bli dritt og tett? Denne Alle har blitt et slags vesen der (das) man på den ene siden SIER å være en del av, samtidig som dette vesenet selv står ovenfor et skjissofrent individ som i selvbevissthetens (dagbladet) navn skal produsere evt. ikle seg moteriktige smykker de kan ha på seg rundt kaffelattene (puppekompensasjon) på Soria Moria, mens de i i hiet snakker om interiør (vaginakompensasjon…denne husfitta de putter ting inn); ny hver sesong!) Det Nye…Obos ( vår tids hverandautsikt til Grønland og får 20% rabatt på gravstøtter. Danke Schön, Mein Obos.)

    Er vi ikke et litt flott eksemplar av en stat full av normotikere! La oss sette oss ned. Ta frem en pensel, skalpell eller .no. Klapp til psykologen. Gå til angrep på helheten. Ikke spesialiser eller bli opptatt av noe forbi kvalmen som kommer da interessen begynner å spre seg slik at du hopper på Nytt for å føle deg individuell .Si imot deg selv så fort du kan si “Mamma”. Skrik og skål. Romantikk?

    Norge er utrolig raskt fortettet hva sngår spesialiserte miljøer. Jeg kan nevne min hjemby halden som eks. Jeg var en såkalt råkker. Spilte i band og slikt. Til slutt så fikk jeg såpass mye kjeft da jeg hoppet og var aggressiv foran scenen at jeg rett ut følte meg støtt ut av publikum, band og inn i ensomheten. Sååååå sutrete da. Nei tak, den mursteinen får du ikke. Jeg er isjelden sur, jeg er takknemmlig for det bildet. Kunstmiljøet her i Oslo (som jeg nå bor) virker på samme måte. Her har jeg av erfaring, empiri, eller hva de nå skal kalles; an instinktiv angst, holdt avstand. Jeg har forsøkt rette fokus og samtaler mot noe jeg hverken vil eller tror idealismen bak vil føre til lykkelige gatan. Er strengt tatt problemet? Det er det fæle man ikke forutså da man tok dykket ned i Nietzsche, tjekkiske filmer og/eller porno. Jeg kjenner det som en slags allergi. Jeg vil spise, men klarer ikke tillate at det går hele veien gjennom systemet. Jeg klarer bare spise, ikke fordøye noenting. Jeg overspiser Kirkegaard, Nietzsche, Dagbladet, Bourriaud, Alt og kaster det opp i dass (eks Her).

    Filmen Antichrist har endt i det fenomenet der TINGeling fortrenges inntil dagen der (kanskje om 30 år) det ropes helgen! og mesterverk! men samtidig, og nettopp på det tidspunktet, ender fulltendig nøytralisert og innordnet vingene på den nye nevrosen. FÆLT! FÆLERE og større EMBLEM enn kjønnslemlesting) som en ny ballong. Vi har jo så angst for kjøttet enda at vi unngår å se at vold starter helt andre steder. Trier er en som nekter seg null. Han driter i oss Alle. Han vil se virkning, men vet han ikke får. Jeg håper Antichrist kommer i en avansert Feel-it-3D-versjon før jeg dør, og har allarede fått høre rykter om et dataspill.

    Her hos meg, Sara Johnsen, har det kommet for øre, LIKSOM.

    Da er det strengt tatt bedre med Olin som filmer ræva si med en gang og blir ferdig med store deler av skamkaka i en jafs. Kan være at hun blir en Joker Nord…og hvis det skal fortsette å være så nødvendig å få denne gullfallosen, vil jeg kreve litt yttringsfrihet og hevde at hadde jeg vært al Quaida, eller hvordan jeg nå skriver navnet mitt, skulle jeg sprengt Oscarakdemiet FØR tvillingtårna.

    Det prøves så hardt å omtale @ de store temaer og usynlige problemer som dypest sett er blir ganske fjas dersom det skal selge popcorn nok til å få budjsettet i balanse. Det er jo helt urimelig. Til helvete med Oscar. Heng Gullkalven på Gjesterommet. Vi har da teknologi nok til ikke å stå der å kreve budsjetter lik en halv verdensdel? Kan man ikke dra litt nytte av teknologien (vi eier den og kan gjemme oss) istedet for å la f.eks. Hollywodd få fiske opp tendensene og katarsisnøytralisert det så vi flaut sitter og griner UNDERholdningen ut i kleenex, blåser opp rompa til Margareth på stranda Høres jeg fremskrittsfientlig ut?Det blir sikkert datteren min mobbet for om noen år. Det er ihvertfall ikke hensikten. I`m a happy camper.

  7. Egil Lunden sier:

    Wow det var et langt innlegg som på mange måter minner om den holdningen jeg selv hadde til norsk film på tidelig og ut mot slutten av 90 tallet. Da mente jeg bestemt at den norske filmen fortjente å dø kjapt trygt og billig. Den amerikanske filmen fremsto på alle måter som mer potent og ikke minst virket den milevis større. Egen kultur hadde jeg vel egentlig ikke noe forhold til på den tiden.

    Nå er det slik at jeg har lært de senere år at den norske filmen fortjener en plass i samfunnet. Den er til tross for mange skudd i baugen på rett vei, men det er et stykke igjen før man kan ta hånden fra munnen å kalle det ”norsk film”. Det handle mer om vår evne til ikke å stole på oss selv enn evnen til faktisk å lage noe som kunne skille seg ut i mengden.

    Jeg er på ingen måte redd for fremskrittet, men det slår meg samtidig at den veien folket ønsker å gå fort kan bli langt tilbake og ikke et eneste steg frem. Partiet som har FREMSKRITT i navnet fremstår på det beste som en gjeng bortskjemte tullinger som ikke har fått Nugatti på brødskive si. Noe de skal ha uansett om mor må reise til nabobyen for å skaffe det.

    ”Den sterkestes rett” heter det vel og hele begrepet KAN DU STAPPE SÅ LANGT OPP I RUMPA SOM DET MULIG Å FÅ DET og da tenker jeg selvsagt på din egen og ikke Margreth Olins. Faktum er at hennes bleke rumpe og krumme tær er blant de mer originale bidragene til norsk kultur de siste 10 årene. I så måte er det ønskelig at flere kaster klærne å viser det de skuler bak og under… Er det ikke det kunsten egentlig handler om? Er det ikke også grunnen til at Max Manus ikke klarer å fremstå som annet enn et oppgulp av amerikansk populærfilm fra 50 – 60 tallet?

  8. Else-Mag sier:

    Du Egil, jeg tror da Herr Håkona faktisk foretrekker Olin (med et snev av avsky, men dog) over andre norske filmskapere (les. Sara J). Du mistolket nok det utsagnet der.
    Kroppen Min er jo en fresh dokumentar. Synes ikke den tøyer noen grenser akkurat, og det er ikke en spillefilm engang. Vel, hadde hun gjort det Von Trier presterer å fange på film i Antichrist hadde jeg blitt litt mer engasjert. Det hører jo med det også….
    Dette blir veldig Olin-orientert, men nå har hun jo faktisk laget en spillefilm som er bra, men at hun ikke klarer å utelukke seg sjæl fra filmene sine på en eller annen måte burde noen røske opp i.

  9. Einar Ellefsen sier:

    Det later helt klart til at Margreth Olin trives meget godt i sitt eget selskap. Hun er allikevel blant det aller beste dokumentaristene vi har i dette landet.
    Engelen derimot føyer seg inn i rekken av mange andre norske spillefilmer som har gode intensjoner, men som aldri kommer helt igjennom. Hvorfor regissøren insisterer på sin egen ”fortellerstemme” er selvsagt også noe man kan stille spørsmål til. Den bekrefter nemlig ikke annet enn at det er Margreth Olin som lager filmen.

    At Max Manus sendes som Norges Oscar bidrag er ikke overraskende. Trolig mener juryen at Hollywoodfrieriet i seg selv skal være nok til en nominasjon. De fleste oppegående mennesker i denne bransjen ser hva filmen står for og hvilke egenskaper den faktisk besitter. Samtidig er det litt for mange som har et ”gudeforhold” til amerikansk fortellertradisjon.

    Underlig nok har bransjen valgt å overse De Usynlige som på alle måter er en mer verdig kandidat uten at jeg tror den hadde kommet i mål den heller. Allikevel går den inn i et ganske krevende tema og til tross for en rekke ufordragelige dumheter så finnes det mange følelser i den. Personlig tror jeg regissørens største problem er at han vasser til knærne i sin egen selvhøytidelighet og dette krystalliserer seg i filmen som svulmende klisjeer man godt kunne vært spart for. Jeg mener, mannen beskrev sin tv serie Brigaden på følgende måte ”prosjektet ble større enn oss selv”. Jasså?

    En film jeg faktisk mener kunne vært en mulighet er den noe oversette Jernanger som både er original, velspilt og tidvis ganske rørende. Pressen tråkket på den, publikum holdt seg litt unna, men det gjør den ikke dårlig.

    Til syvende og sist er det vel slik at den norske bransjen er mer opptatt av hvor mange som ser filmen en dens faktiske kvaliteter. Max Manus blir genial fordi folket har tatt imot den med åpne armer og dette skygger for de fleste skikkelige meninger man måtte ha om den.

    Denne passive holdningen kommer da vitterlig til å holde bransjen nede i mange år som kommer…

  10. Ola M sier:

    Interessant artikkel. Det beste med en norsk Oscar nominasjon er vel at denne diskusjonen oppstår. Liker spørsmålet om hvilke av det siste årets filmer vil tåle tidens tann og et internasjonalt publikum.

    Er enig at Max Manus er en velpolert og underholdene krigsfilm. Syns ikke det er noe galt i det i utgangspunktet, den griper meg emosjonelt og det er det viktigste for meg. Men jeg tror nok også at en slik film vil stille dårlig iforhold til en oscar. Må si meg enig med mye av kritikken som står i artikkelen. Man har sett slike historier før med størrer budsjetter, bedre skuespill og med bedre historier. Vi har bare ikke sett det på norsk før, og det er jo stort for oss, men desverre bare for oss.

    Har ikke noe godt forhold til verken deUSYNELIGE eller Nord. Jeg ble ikke spesielt rørt av deUSYNELIGE, selvom jeg er veldig glad i melodramaer og flettverksfilm. Historien virker ekstremt konstruert, noe som hadde vært okey om man legger filmspråket der etter. Fortelleren blir for tydelig for meg uten at det virker som om det er hensikten. Noe som går på det samme som Einar kritiserer. Men jeg liker temaet skyld og premisset for filmen er spennende. Men det setter meg helt ut når det dukker opp 10 minutters pompøse og selvhøytidelige orgelmusikkvideoer midt i filmen. Og her er noe av kjernen til at denne filmen ikke fungerer for meg. Den mangler selvironi og humor. Jeg kjøper ikke et univers som er ribbet for humor og latter. Selv gravalvorlige filmer som Tilbake har dette i seg uten at det svekker tragedien i historien (heller tvert imot). Jeg ser gjerne en alvorlig film om et alvorlig tema. Men deUSYNELIGE er langt i fra så god som andre skandinaviske filmer som tar opp alvorlige temaer i vårt sosialdemokrati. Jeg tenker spesielt på Arven av Per Fly og De Ufrivillige av Ruben Östlund.

    Nord derimot har selvironi så det holder. Den er et halvfriskt pust inn i norsk film. Jeg sier halvfriskt fordi jeg opplever filmen som uoppfinnsom og med sterker paralleller til tidliggere nevnte The Straight story. Premisset er godt og enkelte karakterer som den lille jenta i starten av 2.akt gjør meg interessert. Jeg ble faktisk litt skuffa over å reise fra henne og bestemoren, skulle gjerne vært der lenger, kunne brukt hele filmen der for min del. Og dette går litt igjen i flere steder i filmen. Jeg opplever mange scener som uforløste. Forfatter og regissør har ikke utnyttet potensialet i mange av karakterene. Samen er en av disse små historiene som blir en halvveis moralsk sketsj om at du ikke skal la tingene styre deg (i god gammel Thorn ånd) og en snodig karakter som man tar liv av før man får blitt kjent med han. Så selvom filmen viser noen nye sider ved norsk film, så klarer jeg ikke å gi slipp på følelsen av at det hele er litt klisje.

    Så hva skal man da sende inn til Oscar? Jeg heller vel kanskje mot Nord som den beste kandidaten av disse tre.

    Som en tanke vil jeg si at jeg fortsatt syns de mest spennende og nyskapende filmene i norsk filmproduksjon er reklamefilmer. Her drar vi jo hjem priser støtt og stadig. Norge var så vid jeg vet en foregangsnasjon når det gjelder anti-reklame (Japp, solo osv). Dette er filmer med lekenhet og effektivt filmspråk som oser av fortellerglede og gir god emosjonell pay-off. Jeg tenker f.eks på StatoilHydro sin Morgendagens helter – fotball. Så hva er det som gjør at vi klarer oss så bra i disse formatene fremfor langfilmer?

  11. Wow det var et langt innlegg som på mange måter minner om den holdningen jeg selv hadde til norsk film på tidelig og ut mot slutten av 90 tallet. Da mente jeg bestemt at den norske filmen fortjente å dø kjapt trygt og billig. Den amerikanske filmen fremsto på alle måter som mer potent og ikke minst virket den milevis større. Egen kultur hadde jeg vel egentlig ikke noe forhold til på den tiden.
    Nå er det slik at jeg har lært de senere år at den norske filmen fortjener en plass i samfunnet. Den er til tross for mange skudd i baugen på rett vei, men det er et stykke igjen før man kan ta hånden fra munnen å kalle det ”norsk film”. Det handle mer om vår evne til ikke å stole på oss selv enn evnen til faktisk å lage noe som kunne skille seg ut i mengden.
    Jeg er på ingen måte redd for fremskrittet, men det slår meg samtidig at den veien folket ønsker å gå fort kan bli langt tilbake og ikke et eneste steg frem. Partiet som har FREMSKRITT i navnet fremstår på det beste som en gjeng bortskjemte tullinger som ikke har fått Nugatti på brødskive si. Noe de skal ha uansett om mor må reise til nabobyen for å skaffe det.
    ”Den sterkestes rett” heter det vel og hele begrepet KAN DU STAPPE SÅ LANGT OPP I RUMPA SOM DET MULIG Å FÅ DET og da tenker jeg selvsagt på din egen og ikke Margreth Olins. Faktum er at hennes bleke rumpe og krumme tær er blant de mer originale bidragene til norsk kultur de siste 10 årene. I så måte er det ønskelig at flere kaster klærne å viser det de skuler bak og under… Er det ikke det kunsten egentlig handler om? Er det ikke også grunnen til at Max Manus ikke klarer å fremstå som annet enn et oppgulp av amerikansk populærfilm fra 50 – 60 tallet?

  12. Pål Slagsvold sier:

    I konkurransen mot Das Weisse Band og Un Prophete har ikke Max Manus noen sjans i havet. Likevel skal filmen ha skikkelig kudos for å få folk til å gå på kino og se en norsk film. DeUsynlige er en virkelig god film med bra skuespillere og manus. Den eneste kritikken jeg har i etterkant er at filmen bikker litt over til det prentsiøse grunnet mangel på humor og lekenhet i kontrast til det tunge og dramatiske. Dette har blitt nevnt i innleggene overfor her.

    Jeg ble veldig overrasket da Pål Sverre Valheim Hagen ikke ble nominert til Amanda men Aksel Hennie både ble nominert og vant. Jiiiizuus!

    Nord har jeg ikke sett enda. Ut i fra de reaksjonene filmen har fått tror jeg Nord hadde hatt en større sjanse enn både Max Manus og DeUsynlige. Å bli nominert til Oscar har noe med å vekke følelser hos publikum, et internasjonalt publikum. Kunsterisk sett virker det som Nord scorer holder høy standard. Tror jeg må få ut fingern og se denna filmen gitt.

    Det blir virkelig spennende å se hva Holst, Hamer, Skjoldbærg og Næss får ut av sine filmer i år og hvilken film det blir satset på for en mulig Oscarnominasjon i 2011

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>