INLAND EMPIRE 2

Coup de Coeur

Inland Empire (2007)

INLAND EMPIRE 2

Marerittets labyrint

I sorthvitt, med sladdede fjes, begynner Inland Empire å smyge seg inn på tilskueren: ”You know what whores do? They fuck.” Brutaliteten ligger i bekreftelsen på konvensjoner vi kjenner fra Lynch-universet; den såpeaktige enkelheten i dialogen, farlig erotikk og truende synthmusikk. En ung kvinne ser alt dette på en kjip hotell-tv, gråtende til en sentimental ballade på lydsporet der en kvinne synger “I cry…”. Det er så smertefullt vakkert at jeg får lyst til å skru på tårekanalene selv. Og enda er vi kun i filmens anslag!

David Lynch har slik jeg ser det hatt to sentrale prosjekter som filmskaper; å vise at grusomheten lusker under den idylliske overflaten (Blue Velvet, Twin Peaks) og å fange drømmen (marerittet) og dens logikk – en slags underbevisst filmform med strømmer av sanseinntrykk. Enten angriper de deg, eller så forblir man likegyldig og uaffisert – få er i en mellomposisjon. Inland Empire føles i så måte som en oppsummering og på sine egne premisser kan man anse den som et slags høydepunkt. Aldri har Lynch berørt drømmen på så nært hold som her; i nesten tre timer flyter Inland Empire bortover uten å nærme seg en løsning – her finnes ingen historie å nøste opp. Her finnes ingen utgang.

INLAND EMPIRE

Laura Dern spiller med hud og hår, og formelig dirrer foran Odd-Geir Sæthers kamera i sitt livs rolle (Lynch hadde forøvrig en egen kampanje med en ku midt i et veikryss for at hun skulle få en særdeles fortjent Oscar-nominasjon – dessverre uten hell). Hun gestalter skuespillerinnen Nikki Grace som får hovedrollen i en remake av en film der hovedrolleinnehaverne ble drept – noe som hjemsøker produksjonen og utløser en form for psykose hos Nikki. Utover dette er det ikke stort å si om handlingen. Inland Empire er fragmentarisk og umulig å penetrere. Dette har selvsagt Lynch gjort en rekke ganger før, men da har han hatt tydeligere historier som bakteppe; denne gangen føles alt friere enn i både Lost Highway og Mulholland Drive. Det er dog ikke umuligheten ved Lynchs filmer som fascinerer meg; jeg har aldri hatt behov for å investere x antall gjennomsyn med hjelp fra ”ten clues to unlock this thriller” for å forstå Mulholland Drive. Da vil man bedøve og ufarliggjøre verket. Det er som stemningsformidler at Lynch er i særeste særklasse. Og denne totale løsrivelsen fra fortellingen er derfor vågestykket Inland Empires største styrke.

At filmen er skutt på digital video videreutvikler og forsterker estetikken Lynch har jobbet med i årevis; linjen mellom det lekre og det såpeglatt billige. Hjemmevideopreget gir filmen en styggvakker kvalitet som er med på å gjøre den mer forstyrrende; her finnes noen av de vemmeligste bildene jeg har sett.

INLAND EMPIRE 3

Inland Empire tillater seg å leve et eget liv – være sitt vesen fullt ut, ofte til pest og plage. Den er i perioder direkte kjedelig, og jeg blir sittende å vente. Men jeg pauserer med filmen og faller aldri ut – til dét er jeg i for stor grad blitt en fange av universet. Jeg vil ofte ut av labyrinten, men får ikke muligheten, og når den er slutt ønsker jeg at den var lenger. Hele følelsesregistret er berørt, jeg sitter nummen tilbake og vil se filmen en gang til.

Slik kan kunst virke når det er på sitt mest kompromissløse og ekkelt private, og de som avfeier filmen av nettopp disse årsakene har muligens aldri verdsatt Lynchs kunsnteriske livsprosjekt fullt ut. Og det var både hipt og smart å avfeie Inland Empire som en usammenhengende smørje da den kom ut for et par år siden. Jeg nekter ikke for at den nettopp er dét, men verdien av en film som denne er ikke innenfor rammen av det øyeblikkelig fattbare og behagelige. Du må ligge med filmen, rett og slett. Som en hore. ”You know what whores do? They fuck.”

Inland Empire er et vanskelig, vemmelig, merkelig mesterverk og en av David Lynchs mest fascinerende filmer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Jeg synes du argumenterer fint for hvorfor du mener Inland Empire er en god film. Men så avslutter du det hele med å stemple alle som ikke likte filmen for overfladiske posører. Hvorfor det? Det er en altfor lettvint løsning, og om hensikten med artikkelen var å inspirere folk til å ta en ny titt på filmen er det ikke særlig hensiktsmessig med navnekalling.

  2. Det var absolutt en rettmessig kritikk, Geir, og hvis det får den effekten at man ikke ønsker å se filmen igjen fordi man føler seg anklaget, er det dumt. Men jeg tror du ser vel alvorlig på det. Selv opplevde jeg at det nærmest gikk sport i å disse Inland Empire når den kom ut, og for meg var det uforståelig å avslå en film som så opplagt var interessant i det jeg omtaler som Lynchs kunstneriske prosjekt. Dette var vel ikke ment som et lite spark tilbake, men snarere som et ertende knuff ;)

  3. Jeg føler meg ikke satt i bås selv, ettersom jeg landet midtveis mellom de to ytterpunktene du skisserer opp (filmen som helhet er klassisk Lynch, DV-fotoet er helt jævlig, lydarbeidet er flott). Jeg synes bare slik demonstrativ motpolposering (heh) er trøttende og unødvendig. Det er bare bra med forskjellig syn på en film, men det er da tross alt mer klasse over å la argumentene tale for seg selv?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>