flashback-suspiria

Flashback

Suspiria

25

Argento, often called the Italian Hitchcock (it’s a misnomer, the only things the two actually share are grandiose misogyny and a liking for sustained sequences) is arguably Italy’s foremost horror director and Suspiria is his finest movie to date. It’s difficult to give a flavour of its unique, surreal, hyper-intense mood by simply describing it. It’s not all that helpful to outline the plot, since there’s very little of it, and what there is doesn’t make much sense.

[…] And then there’s Argento’s masterful use of deep primary colours — the sets are bathed in garish red and green light (he acquired 1950s Technicolor stock to get the effect) giving the whole film a hallucinatory intensity. The score, composed by Argento and performed by his frequent collaborators, rock band Goblin, sounds as though Hell’s demons rented a studio and decided to jam. Screams, wailings, hissing steam and some kind of diabolical digeridoo are punctuated with the occasional distorted shriek of “Witch!”. It’s enough to loosen the bowels on its own.

-- Adam Smith, Empire

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 10 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Dario Argento har ikke komponert en note av musikken til Suspiria. Han kjøpte med en bouzouki da han var på ferie i hellas og mente at den ville være bra å bruke til filmmusikken. Goblin var enige i dette og brukte instrumentet på en svært effektiv måte.

    Argento mente altså at han kunne kreditere seg selv som komponist på grunn av dette…

    Forøvrig ble det laget veldig mange horrorfilmer i Italia på 60 – 70 – 80-tallet. Andre regissører lagde også en rekke svært gode grøssere som er verd å få med seg. Flere av de er langt bedre enn Dario Argento’s filmer.
    Det er ikke til å skyve under en stol at karakterene i de fleste filmene til Argento er ganske flate og helt uten dimensjoner. Filmene drives stort sett frem på teknikk og teknikk alene. Dette var ikke tilfelle med en rekke andre filmskapere som faktisk klarte å definere noen følelser og ikke minst interessante dilemma.

    Eksempelvis:
    Lucio Fulci’s Don’t Torture a Duckling og Lizard in a Womans Skin.
    Antonio Margheritis Cat’s Murdering Eye og Cannibal Apocalypse.
    Antonio Bidos Watch Me When I Kill og Bloodstained Shadow.
    Pupi Avati’s The House With Windows That Laugh.

  2. Martin Larsen sier:

    Å kritisere Argento for flate karakterer, blir litt som å kritisere Bergman for dårlige spesialeffekter.

  3. Even G. Benestad sier:

    Vel, det er jeg overhodet ikke enig i…

    Hvorfor skal man ikke kunne kritisere Argento for sine flate karakterer? Er det sekundært i horrorfilmen? Noe av problemet med denne sjangeren er at det har blitt laget så mye dritt at man på en måte unnskylder de svakhetene flere av ”mesterne” har.

    Siden vi da er inne på karakterer kan det være spennende å trekke frem The Shining som er en ekstremt karakterdrevet horrorfilm hvor Jack Nicholson til tider skaper ren uhygge med sin tolkning av ROLLEN. Selvsagt er det en presis fortelling også, men det skulle bare mangle når det er Stanley Kubrick som sitter bak spakene.

    Problemet til Argento er at han gir blaffen i logikk og karakterer. Noe som fungerer bra når filmene hans baserer seg på drømmelogikk slik som Suspiria og Inferno, men i Tenebrae er det enkelte scener som er virkelig harde å svelge. Eksempelvis når en dame hører en ekkel stemme, ser seg litt rundt før hun finner det like greit å ta på seg en ny genser. Scenen er bygget slik at Argento får effekten av en barberkniv som snitter opp den hvite genseren, men i mine øyene skaper det en viss distanse siden handlingen hennes er så til de grader idiotisk.

    Det kan selvsagt diskuteres, men i mine øyne er den beste filmen til Dario Argento, Deep Red. Dette er en film han ikke har skrevet selv og i så måte er det større styrke i karakterene og plottet sklir ikke ut mer enn det strengt talt må.

    En annen ting som kan være ved å ta med er de siste filmene Dario Argento har laget. Han bruker i mindre grad teknikken som våpen nå enn før og spør du meg er alle filmene han har laget etter Stendahl så hysterisk dårlige at de fungerer bedre som lattermilde fadeser på et fuktig vorspiel enn som horrorfilmer…

  4. Jon Nordvik sier:

    Det er mye fint i Argentos filmografi, men han er definitivt ikke hevet over kritikk, som mange fans hevder.
    Fiffig trivia om Suspiria: Det var opprinnelig meningen at filmen skulle foregå på en ballettskole for barn. Derav den naivistiske dialogen mellom danserne, som egentlig skulle være 10-12 år gamle…
    Legg også merke til at dørhåndtakene i filmen er plassert i øyenhøyde for Jessica Harper, slik barn vanligvis opplever dem…
    Av Argentos nyere produksjoner syntes jeg hans Masters of Horror-episode “Jenifer” er blant de mer velykkede. Den ga meg mareritt, i alle fall.

  5. Even G. Benestad sier:

    Både Jenifer og Pelts viser at Dario Argento fremdeles kan lage horrorfilm. I det minst når det kommer til kortere formater.Dessverre virker det som om hans nye film, Giallo er blant de flaueste han har laget. Noe som egentlig er fryktelig trist siden han har med folk som Adrian Brody på laget.

    http://www.youtube.com/watch?v=8gEDHScUgw8

  6. Lars Ole sier:

    Veldig trist med den nye “Giallo”; lite appetittvekkende trailer og så langt bare fryktelige anmeldelser. “Suspiria” er en av verdens beste filmer og en suveren nummer én blant Argentos filmer for min del. Dog setter jeg også” Opera” høyt!

  7. Kristian Krogstad sier:

    DEEP RED, ingen over, ingen ved siden. Det finnes flere gode bøker og dokumentarer om Argento, men først bør man vel se filmene.

    Plottet til en Argento-film er komplekst, og kan aldri oppsummeres i korte drag. Skaff filmene og se dem. Selv om italienske filmer ofte får sine lydspor laget i lydstudio og det sjeldent brukes dialoger fra filmsettet, er det ofte en fordel å se Argentos filmer på italiensk. Untakene er selvfølgelig de som er innspilt på Engelsk. Det er et virrvar å sette seg inn i de mange utgivelsene av hans filmer, men her er en oversikt jeg laget for noen annen tidligere en gang, og som gir en god pekepinn på hvor man bør lete.

    Jeg anbefaler å starte med DEEP RED og THE BIRD WITH THE CRYSTAL PLUMAGE. Definitivt hans to beste filmer. Intrikate og gode mysterier og perfekte giallo i 1970-talls estetikk.

    BIRD finnes som sonefri Blu-ray fra USA. Kjøp DEEP RED sonefri med italiensk tale fra Blue Underground i USA.

    Gå deretter for SUSPIRA og INFERNO men dropp MOTHER OF TEARS inntil videre selv om dette er avsluttende kapittel i trilogien. Suspira er estetisk kanskje hans beste film, men mysteriet og oppbygningen i Inferno er dobbelt så godt gjort. Kulissene og setting er også på høyde med Suspira. Synd teknologi og økonomi begrenser avslutningen på begge filmene. Det blir litt for mye stil over innhold i Suspira, selv om dette er en motsigelse i enhver Argento-film. Inferno er Argentos tredje beste film.

    SUSPIRA er utgitt på Blu-ray i Italia, men uten engelsk tale eller tekst. Forvent at den kommer i USA eller UK på nyåret. Kjøp foreløpig SUSPIRA som 3-disc fra Anchor Bay. Kjøp INFERNO på DVD fra Italia for å få italiensk lydspor tekstet på engelsk, eller Anchor Bay fra USA med kun eng. tale.

    Se TENEBRE, PHENOMENA og OPERA, alle seerverdig og gode Argento-filmer. Tenebre er et noe fjollete mysterium men herlige kranscener og effekter. Phenomena er litt mildere enn de andre, til tross for en merkelig liten ond jævel. Opera er en fin avslutning av Argentos toppkarriere. Innhold overgås av kameraføringer og estetikk.

    Har du penger til overs, kjøp tyske Dragon-utgivelsen av PHENOMENA, eller bare gå for den norske. TENEBRE utgivelsen i Norge har kun engelsk tale, mens italiensk utgave har italiensk tale med engelsk tekst. OPERA, kjøp den engelske utgaven fra Arrow med italiensk tale og engelsk tekst.

    Se deretter SLEEPLESS bare for å konstatere at mannen faktisk har laget noe bra det siste tiåret, og at mannen til en viss grad fortsatt kan lage giallo. Se også THE CARD PLAYER og DO YOU LIKE HITCHCOK? i samme omgang. Etter fire middelmådige filmer er Sleepless en meget god Argento-giallo med et solid soundtrack fra Goblin. THE CARD PLAYER er nok en middelmådig giallo om internett-mordere og er en nedtur etter den solide SLEEPLESS. DO YOU LIKE HITCHCOK? er meget god til å være en TV-film og man kan undre seg om hva den kunne ha blitt med et større budsjett og litt mer jobbing på manus.

    Kjøp SLEEPLESS fra italienske Meduza med heftig italiensk lydspor og engelsk tekst. Ingen utgivelser som utmerker seg på THE CARD PLAYER, gå for den engelske. Kjøp DO YOU LIKE HITCHCOK? fra Anchor Bay i USA.

    Se nå STENDAHL`S SYNDROME, TRAUMA og MOTHER OF TEARS. Stendahl er ingen dårlig film men simpel sammenlignet med hans bedre filmer. Trauma er også i samme kategori. Mother of Tears avslutter The Three Mothers-trilogien på et svakt og for moderne vis. Den kunne vært bedre om settingen hadde blitt lagt tilbake i tid, innspilt med annen optikk og fått et filter over seg i redigeringsfasen.

    Stendahl er sonefri som Blu-ray med italiensk tale og engelsk tekst i USA. Kjøp Trauma fra Anchor Bay, UK eller skandinavisk om du finner denne. Mother of Tears kan man like så godt kjøpe her i Norge.

    FOUR FLIES ON GREY VELVET og CAT O` NINE TAILS er to filmer som sliter med å kunne måle seg med DEEP RED og BIRD. Ikke alt gikk smertefritt under innspillingen av filmene så man kan ikke bare skylde på Argento. Four Flies har en heftig slo mo scene som i seg selv krever at man må se filmen og er den beste av disse to.

    Kjøp FLIES fra USA. CAT fra Italia eller uk for å få italiensk tale med engelsk tekst.

    Til slutt, TWO EVIL EYES anotologien byr ikke på noe spesielt, hvis du ikke er Argentofil. PHANTOM OF THE OPERA byr på så og si ingenting og bør forbigås i stillhet. Hans nyere MASTER OF HORRORS bidrag har ingen Argento-kjennetegn og kunne vært regissert av hvem som helst. Sees kun for å komplettere filmografien. FIVE DAYS OF MILAN er utgitt i Italia men uten noen form for undertekst. Kun for den ekstreme Argentofile. Er man fortsatt sulten på mer kan man skaffe seg Argentos bidrag til TV-antologien Door Into Darkness, utgitt i USA med italiensk tale og engelsk tekst.

  8. Even G. Benestad sier:

    Det var en skikkelig liste:).

    Door Into Darkness er ganske kul så lenge man skipper episoden til Luigi Cozzis, Il vicino di casa. Ellers kan det nevnes at Dario Argento regisserte episoden Il Tram under pseudonym siden han fryktet karrieren kunne smelle hvis han slumset for mye som tv regissør.

    Min personlige favoritt i denne serien er faktisk La Bambola som er regissert med et singlende skudd av Mario Foglietti. Her det så mange fete kameravinkler og høyt tempo at det tidvis er vanskelig å henge på.

    Forøvrig bør man skru av fargene på tv når man ser den. Serien er gitt ut i farger, men ble originalt laget for visning i sort hvitt.

  9. Jon Nordvik sier:

    Onde tunger vil ha det til at Argentos karriere ikke er annet enn en livslang plagiering og uttværing av Il Telefono-segmentet fra Mario Bavas Black Sabbath :-)

  10. Even G. Benestad sier:

    Dario Argento har vært ganske monoman når det kommer til hva filmene hans egentlig dreier seg om. Bortsett fra Five Days in Milan så er vel alt han har tatt på horrorfilm og de fleste av disse dreier seg om en eller flere som dreper skikkelig mange på svært originale måter. Selv er jeg stor fan av mannen og hans visuelt sterke universer, men det har selvsagt sine begrensninger…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>