DEPALMA7

Flashback

Carrie

DEPALMA7

Det gotiske, symbolmettede, softpornografiske, vakre, stygge og problematiske mesterverket Carrie er kanskje Brian De Palmas aller beste film, og et udiskutabelt hovedverk for en filmkunstner som lar form bli innhold, og som kan gi ukebladnoveller dybde gjennom bildet i seg selv. De Palmas filmspråk kan få, om noen parere, og da han lykkes som best kan nesten ingen måle seg med den rene skjære filmkraften han kan koke opp. Carrie går fra Kristus til Antikrist i det jeg vil våge å påstå er en av filmhistoriens vakreste, men også mest morbide og fryktelige scener.

Is this King and De Palma’s revenge against oppressive authority, religion as a whole or — paging Dr. Freud! — against dear old Mom? It’s easy to read under the surface of the blood, the curse, the crucifixion, even the pagan, ritualistic slaughter of the pig. De Palma’s skill inhabits three unforgettable set-pieces in Carrie: the shower scene, prom night and the dream-sequence ending. De Palma’s decision to play the first in soft-pornographic slow-motion (soft focus implied by steam) is unsettling, especially when it snaps back to real-time on Carrie’s discovery. The prom is a true tour de force and actually Hitchcockian in its understanding of suspense (we know the bucket of blood is suspended above the stage; Carrie does not). More slo-mo ups the impact as Carrie and suitor William Katt approach their fate, and the famous split-screen payoff — which took De Palma six whole weeks to cut together — is a rare case of gimmickry well employed in the name of narrative.
--  Empire

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Else-Mag sier:

    Det er dog et kontrafaktisk spørsmål, men hva hadde feks Kill Bill vært uten inspirasjonen fra denne mannen? Han er jo rett og slett genial etter min mening..

  2. Even G. Benestad sier:

    Da er det rellevant å spørre hva Brian De Palma hadde vært om det ikke var for Alfred Hitchcock?

  3. Else-Mag sier:

    Touché.. flotte sitatregissører er de uansett begge to.

  4. Er ikke det er holdning som trer ut av originalitetstrang/krav? Lars Trier driver jo med det samme om dagen. @Even: (er det slik denne alfakrøll skal brukes nå om dagen.? Så voldelig på no vis:) Det blir litt som å spørre hva DaVinci hadde vært uten mennesket som oppfant oljemalinga. Hvor hadde du vært uten pappa?

    Carrie er film som jeg forstår slik at sjangervalg er underordnet hva som er ønskelig å si. Skrekksjangeren er jo veldig ofte der at den klarer å tre over initiativtakers hensikt og smak. Carrie er jo bærer av forvirrende symbolikk, dog med merkelige logiske undertoner (som ikke nødvendigvis er supert). Dette på tross av veldig enkle narrative og tematiske rammer.

    Trier er jo som nevnt litt inne på det samme. Tar fram verktøykassa og ser hva han har å trå til med uten en spesiell trang mot å finne opp et nytt. Som vi alle jo må gjøre. Finne en måte å virke på innenfor et gitt sett rammer, samtidig som det er iboende å tøye disse. Når det gjelder Trier, så har vel han tatt den hammeren for å trekke spiker ut fremfor å fortsette byggingen av tanketårnet.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>