den-meningslose-krigsfilmen

Den meningsløse krigsfilmen

Vi er vant til at krigsfilmen er pompøs, ærefull og enten handler om det gode versus det onde, eller er dypt politisk motivert. Pompøs og ærefull er den som regel når 2. verdenskrig tematiseres, mens politisk motivert og ekstremt kritisk er den når den handler om Vietnam-krigen. Men vi har nå kanskje fått et nytt tilskudd, en genreutvidelse, gjennom filmene som skildrer Irak-krigen av 2003: Meningsløshetens krigsfilm. La meg sette opp disse tre typene av krigsfilmer mot hverandre slik at det blir enklere å se dette i sammenheng:

2. verdenskrig-filmene setter som regel opp det gode (de allierte) mot de onde (Nazi-Tyskland, og i noen tilfeller, Sovjetunionen), og er pompøs, patriotisk og har et svart-hvitt syn på hva som hendte: Nazistene er umenneskelige dyr mens de allierte har god moral, og er ellers en befrielse i en situasjon der verden er under Det Tredje Rikets hæl. Filmene gjennomsyres i stor grad av klassisk dramaturgi med vendepunkt, anslag o.l. der det fokuseres sterkt på mellommenneskelige relasjoner og broderskap. Klassiske eksempler er Saving Private Ryan, The Big Red One og The Guns of Navarone. Interessant nok har Tyskland i det siste produsert sine egne versjoner av 2. verdenskrig-filmen, men den har samme form som den anglo-amerikanske krigsfilmen bortsett fra at den tegner et mer menneskelig bilde av Nazi-Tyskland. Dramaturgisk sett er de dog helt like.

Saving Private Ryan er den filmen som kjører de dramaturgiske grepene ut til det fulle. Den spiller på den samlede kunnskapen/opparbeidede genretrekk fra etterkrigstiden fram til i dag, og lager et crescendo av melodramatiske øyeblikk, dyptpløyende utforsking av broderskap og søken etter det genuint menneskelige i en umenneskelig situasjon. Man kan si at 2. verdenskrig-filmene er målrettede filmer siden de som alltid går mot ett bestemt mål: Redde en soldat bak fiendens linjer, bygge en bro til tross for at den gagner fienden, eller få seg selv og sine brødre levende gjennom det siste slaget.

Pompøst, melodramatisk, med fokus på militær ære og broderskap. Fra Saving Private Ryan

Vietnam-filmene skiller seg litt ut fra 2. verdenskrig-filmene med sitt skarpe politiske budskap. Helt fram til konflikten i Vietnam var USA og deres allierte usårbare og seirende på alle fronter. USA gikk seirende ut av 2. verdenskrig rett til en ny seier i Korea (sammen med FN), men gikk på en forferdelig smell i Vietnam. Illusjonen om USAs «moralske kriger» falt sammen og kulminerte i en kritisk pressedekning av krigen og påfølgende kritiske krigsfilmer med Vietnam som tema. Vietnam-filmene var et nytt tilskudd til krigsfilmens genretrekk med sitt fokus på grusomme krigshandlinger, fornedring av unge menn, svært lite effektive slagplaner, soldatenes indre kvaler og folk der hjemme sin misnøye med krigen. Soldatene går fra å være heroiske til moralsk ambivalente og destruktive, gjerne med en sterk forkjærlighet for rusmidler av varierte slag.

Ved å fokusere sterkt på amerikanske overgrep mot blant annet sivile og krigsfanger, og det tilsynelatende hatet i samfunnet mot hjemvendte veteraner, får Vietnam-filmen utvilsomt politisk agenda bak seg. Den kritiserer USAs bruk av militærmakt, behandlingen av veteraner og samfunnsforhold knyttet til tidsperioden Vietnam-krigen varte. Kjente eksempler er The Boys in Company C, Full Metal Jacket, og Platoon. Dramaturgisk skiller de seg litt ut fra 2. verdenskrig-filmene, men det er mye som er likt: Anslag, melodrama o.l., mens det ærefulle og pompøse er tonet ned til fordel for fokus på grusomheter.

En utvilsom politisk agenda ligger bak de fleste Vietnam-filmene. Fokus på kritikk og en følelse av avmakt blant soldatene. Fra The Boys in Company C.

Meningsløshetens krigsfilm finner man i genretrekk man kan se i nyere krigsfilmer som har Irak-krigen fra 2003 som utgangspunkt. Det første man legger merke til er fraværet av en klassisk dramaturgi. Det er tilsynelatende ingen større mål enn å overleve sin periode, fordrive dødtid utenom oppdrag og kjøre rundt på endeløse grus- eller asfaltveier i en Humvee. Kathryn Bigelows The Hurt Locker er den ferskeste i denne nye formen for krigsfilm, men det har vært andre før henne. TV-serien Generation Kill (som i disse dager går på NRK) befinner seg i samme gate. Endeløse tagninger av Humvee-kolonner, sporadiske trefninger og inkompetente ledere forsterkes av karakterenes munndiaré om trivielle og egentlig uinteressante ting. The Hurt Locker og Generation Kill viser oss løst knyttede hendelser for å poengtere krigens meningsløse situasjon, og hvordan soldatene selv mister fokus eller på andre måter fjerner seg mer og mer fra virkeligheten.

I The Hurt Locker blir vi som tilskuere til og med frarøvet en forløsning. Filmen kommer aldri noen steder. Det hele ender der det begynner: Nok en bombe skal desarmeres, nye 365 dager skal overleves, ingen hendelser løses eller forklares, og det hele gir kun mening for soldatene selv -- siden livet etter krigens meningsløshet også blir meningsløst. Den er tilsynelatende verken pompøs, ærefull eller politisk som 2. verdenskrig- og Vitenam-filmen er. Andre filmer fra Irak-krigen i samme stil er Battle for Haditha og In the Valley of Elah, men disse har i større grad klassisk dramaturgi enn The Hurt Locker. Sammenlignet med 2. verdenskrig- og Vietnam-filmene ser vi at de forsøker å være litt annerledes, og det hele dreier en anelse mot meningsløshet og en nedtoning av elementer som forløsning og anslag o.l. På en slik måte speiler denne filmen (og TV-serien) også hvordan Irak-krigen fra 2003 blir behandlet av media i dag: Interessen har avtatt, og andre ting fyller spalter og TV-skjermer verden over. Og samtidig er det verdt å poengtere at det i hovedsak har blitt produsert amerikanske filmer om dette temaet. England, Australia, og Polen har ikke kommet helt på banen enda, noe som kanskje er naturlig siden USA har vært den mest aktive parten i konflikten som har, så og si, gjennomsyret hele det politiske klimaet både innad i USA og verden forøvrig. Så det er kanskje bare den spede begynnelsen av disse nye genretrekkene vi ser?

Det er tilsynelatende ingen større mål enn å overleve sin periode, fordrive dødtid utenom oppdrag og kjøre rundt på endeløse grus- eller asfaltveier i en Humvee. Traileren til The Hurt Locker.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Kai Ove sier:

    Det er mange refleksjoner som er gjort her og flere av dem er riktig gode, men av en eller annen grunn har du luket bort vårt eget bidrag til krigssjangeren. Nemlig Max Manus som også er presentert som et krigsdokument og en refleksjon over tilstanden dette landet befant seg under andre verdenskrig. Nyere krigsfilmer har til tross for pågående klassisk dramaturgi valgt å åpne for alle de gråsoner en krig faktisk representerer. Tyskerne har gjort det ved rett og slett gjøre sine karakterer til mennesker. Deres vesen vises fra alle sider og dette øker utvilsomt historienes troverdighet.

    Der Untergang er trolig den mest realistiske fremstillingen som noensinne er gjort av Hitler. Setter man den opp mot de uttalige filmatiseringene hvor han fremstår som en ekstremt ukarismatisk villmann vil jeg påstå at Der Untergang til tross for sin lineære fortelling faktisk tegner opp en helt ny dramaturgi når den settes opp mot de stereotype fremstillingene av denne typen historie som er gjort tideligere.

    Flammen & Citronen er også en film som hører hjemme i en hver beskrivelse av den nye krigsfilmen. Danskene våger faktisk å tråkke sin egne motstandsbevegelse på tærne ved å fremstille dem som mennesker med svært forskjellige agenda i forhold til de aksjoner og handlinger de foretar seg. I lovløse tider vil heltene også profitere og svaret på det er enkelt. De er mennesker som ser muligheter og handler deretter. En annen ting med denne filmen som er interessant er at ingen fremstår som helter. Verken Flammen eller Citronen har klokketro på det de driver med og hvert eneste drap de utfører koster mye for dem. De rives frem og tilbake av en emosjonell tilstand som delvis er tred nedover hodet på dem uten at de har en anelse om hvilken forløsning den måtte kunne ha for dem.

    Max Manus derimot bygger på den samme dramaturgien man fant i amerikanske krigsfilmer på 50-tallet hvor krigsheltene utelukkende handler riktig og skurkene opererer etter den reneste form for egen vinning og ikke minst ondskap. Det finnes ingen dimensjoner i dem utover dette og i så måte brukes de samme tankene som George Lucas gjorde da han skapte sitt Star Wars univers. Luke Skywalker er blond og kledd i hvitt. Darth Vader bærer den sorte drakten og symboliserer råskapen og ondskapen.

    Hvis man da setter Max Manus opp mot den moderne krigsfilmen så fremstår den som både banal og tidvis direkte barnslig. På mange måter er det en film noir i krigsmaling og dette hadde vært greit så lenge filmen hadde blitt markedsført som et eventyr fremfor et stykke historie. Hvis man virkelig skal gå inn i krigshistorien så må man være villig til å ta med seg det som faktisk finnes der. Tidelige NS medlemmer var med i motstandsbevegelsen. Flere av dem ønsket et væpnet diktatur i Norge etter krigen og andre mislikte Quisling i langt større grad enn de hatet tyskere. Flere nordmenn ble med i Waffen SS fordi de skulle redde Norge fra Bolsjevikene og ikke fordi de var direkte tysker sympatisører. Det fantes også en fraksjon norske nasjonalister som hatet tyskerne og mente at den norske rasen var langt mer arisk ren enn tyskernes… Noen av disse ble også motstandsmenn…

    Så man kan mene mye om den moderne krigsfilmen, men selv om den kanskje er entydig fortalt så er den i det minste blitt mer kritisk enn noen gang, men det har altså ikke den norske…

  2. Geir Olsen sier:

    Det blir på mange måter litt tullete å kritisere MAX MANUS ved gang på gang å sette den opp mot FLAMMEN & CITRONEN. Personlig syntes jeg også FLAMMEN & CITRONEN ikke klarte å formidle historien om usympatiske personer noe videre bra og dermed ble det hele også ganske uengasjerende. Og hva har den med MAX MANUS å gjøre? Ingen verdens ting. MAX MANUS handler om Max Manus! Den handler ikke om et par danske motstandsfolk som skapte sitt navn av å likvidere folk i kaldt blod, ikke om NS-folk i motstandsbevegelsen, om torturisten Henry Rinnan eller norske kommunister som ble behandlet som dritt etter krigen, den handler om en av annen verdenskrigs mest kjente navn – sett fra norsk ståsted – Max Manus. Han ble raskt en superstjerne i Norge etter krigen, hans bøker (som er realistiske og ærlige skildringer av sine erfaringer under krigen) ble massive salgsuksesser. Vi har allerede hatt norske filmer om tungtvannssabotørene, om Shetlands-Larsen og Jan Baalsrud, og i så måte er det nesten en skandale at det måtte ta nesten 70 år for at det skulle kom en om Max Manus. Men det er klart, han var et suksessfullt medlem av OSLOgjengen – trykk på OSLO, en region som man skulle tro det var laget ørten krigsfilmer om, noe som er langt fra sannheten – og han klarte for det meste å komme seg gjennom krigen uten å ende opp som en hjerteløs antihelt som spydd ut av en hardkokt kioskroman. Dette skal tydeligvis diskvalifisere hans eskapader fra å bli filmatisert. For noe vås! Nå har vi altså blitt så jævla politisk korrekte her i landet at et selv om vi bare har hatt et par virkelig vellykkede filmer om annen verdenskrig, så MÅ vi gå rett på de politisk ukorrekte vinklingene og svartmale alt som skjedde. Akkurat den holdningen gikk ut på dato omtrent samtidig med Wam & Vennerøds karriere. Jovisst, jeg sitter gjerne gjennom mesterverk som “The Thin Red Line” og “Apocalypse Now!” (den gørrkjedelige redux-versjonen IKKE inkludert) men jeg gidder ikke se dem halvparten så mange ganger som jeg gjør LANGT mer underholdende virkelighetsbaserte godsaker som “The Great Escape” og “Band of Brothers”. For ikke å snakke om fiktive mesterverk som “Ørneredet”, “Stalag 17”, “The Dirty Dozen” osv. Da filmfotografer plutselig begynte å fortelle historier med sine levende bilder en gang mellom 1800- og 1900-tallet så var det da vitterlig for å fange og UNDERHOLDE et publikum. Det forsøker filmer som MAX MANUS, og suksessen beviser at de lykkes, selv om det er nok av selvhøytidelige kritikere som lar seg provosere av slik oppførsel i norsk filmindustri. Vi skal jo helst være noe helt for oss selv, og i hvert fall ikke komme og leke Hollywood! Gi oss heller to timer med skamfulle mennesker som oppfører seg så umenneskelig som mulig, helst noen vi ikke kan kjenne oss igjen i, gjerne la dem ronke av seg forhuden i en blodig nakenscene mens høyttalerne drukner i techno-varianter av Arne Nordheim.

  3. Rudi sier:

    Selvsagt er det naturlig å sette Flammen og Citronen opp mot Max Manus. Begge filmene beskriver sine landshelter på svært forskjellige måter. Egentlig er det interessant hvordan du frembringer Flammen og Citronen som kalde mordere og Max Manus som en slags superhelt. Beviser ikke det bare at du har falt for myten og kanskje ikke sannheten?

    Film kan gjerne være ren underholdning og for all del danner de store kriger et særdeles godt grunnlag for dette. Kanonen på Navarone, Ørneredet, The Dirty Dozen og diverse andre er kos å se, men skal man lese dem som krigsdokumenter? Svaret på det er selvsagt nei og skaperne av har aldri påstått at de har noe med sannheten å gjøre. De overnevnte filmene ble også laget på en tid da det var viktig å få krigens spøkelse på avstand. Mytene var rett og slett viktige. De ufarliggjorde en tung tid. Samtidig som de inspirerte den kommende generasjonen til å verve seg til hæren.

    Max Manus erverver seg litt urettferdig og ikke minst ganske ufortjent retten til å være, et krigsdokument og en realistisk skildring av Oslo Gjengen. I en tid da krigsfilmen har gått inn i en ny fase og en ung generasjon filmskapere reflekterer over den noe dreide sannheten de har blitt presentert for av sine foreldre og deres besteforeldre så klarer altså den norske filmbransjen å produsere en film som ikke har kommet en dag lengre en eksempelvis, Ørneredet.

    Ikke det at Max Manus er dårlig, men jeg er fristet til å bruke et begrep som godt beskriver mine tanker.

    La oss kalle en spade for en spade!

  4. Geir Olsen sier:

    Registrerer at du automatisk antar jeg ser på Max Manus som en “superhelt” fordi jeg skrev at han var en superstjerne i Norge etter krigen. En hver med kjennskap til nyere norsk historie er dundrende klar over Manus’ berømmelse i Norge for alle som levde på 40- og 50-tallet, det var også viden kjent at han var glad i en dram, og det ble ikke mindre med årene, særlig mot slutten av hans liv, da de vonde minnene hjemsøkte ham for alvor. Manus var også åpen om de negative opplevelsene (les bøkene hans, det er IKKE “superhelt”-historier, men likheten med utvalgte hendelser i filmen er påfallende, kanskje fordi de faktisk fant sted?), han innrømmet også at han kun var en eventyrlysten ungdom og at han like gjerne kunne ha endt opp med å sloss for tyskerne. Denne siste kommentaren skapte bl.a. en voldsomt negativ reaksjon hos Gunnar Sønsteby (men så er vel også “Kjakan” det nærmeste vi nordmenn kommer en superpatriotisk good vs evil “John Wayne”-figur). Max Manus’ private problemer til tross – og hendelsene som er veldokumentert i flere bøker – dette betyr likevel ikke at Max Manus som person, eller hans liv, skal sammenliknes med det til Flammen & Citronen, at vi skal forvente at filmen om hans liv skal ta samme retning og bruke samme virkemiddel som den danske. Oppriktig talt.

    Jeg er selvfølgelig ikke blind mot den Hollywood-aktige klassiske fortellermåten de har brukt i “Max Manus”, men det er faktisk fullt mulig å få den metoden til å fungere også i 2008, på samme måten som det er mulig å få det mer politisk ukorrekte og rå metoden i “Flammen & Citronen” til IKKE å fungere i 2008. Misforstå meg rett, jeg synes sistnevnte film fungerer på noen områder, men jeg ble faktisk ikke så forbanna imponert heller. Det er mulig å se en film som “Flammen & Citronen” og ikke oppfatte den som noe videre eksepsjonell. Det er bare å på forhånd ha sett mange av de samme filmene som “Flammen & Citronen”s skapere har gjort det :P Denne klaustrofobiske til tider “noir-aktige” stemningen er faktisk gjort enda bedre en lang rekke ganger før, og da særlig på 1940- og 50-tallet. Filmskapere som Billy Wilder, Sam Fuller, Otto Preminger, Fritz Lang, John Huston, Robert Siodmak osv osv, listen med mesterregissører som ville parkert en film som “Flammen & Citronen” et halvt århundre før den ble laget er brukbar lang. Kanskje nettopp derfor virker ikke filmen det spor mer original i mine øyne enn om jeg hadde sett en godt gjennomført “klassisk fortalt” spenningsfilm.

    Det er forøvrig interessant å se at i skrivende stund har “Flammen & Citronen” 7.2 i snitt på IMDb med 3774 stemmer, mens “Max Manus” har 7.7 i snitt med 5619 stemmer. Det viser i hvert fall i det minste hvem som har laget den mest “publikumsvennlige” filmen, og hvis man husker hvor grusomt dårlig norsk filmindustri var på nettopp dette til langt inn på 90-tallet, ja så burde man ta det som noe positivt. :)

    (men bare så det er sagt, om IMDb: selv om nettstedet kan være et greit redskap til å finne ut av en films popularitet blant publikum, har den lenge vært ganske ubrukelig til å fremheve en films kvaliteter. Sist jeg sjekket IMDb’s topp 250-liste var nesten 70 av “tidenes beste” filmer fra 2000-tallet. Det er jo bare helt fullstendig latterlig!)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>