Frida - med hjertet i hånden

Berit Nesheim – en glemt norsk filmstemme?

Frida - med hjertet i hånden

Berit Nesheim var utvilsomt en av nittitallets sterkeste norske filmstemmer; Frida har blitt et ikon for oss som vokste opp da Halvsju het Midt i Smørøyet, og Søndagsengler gikk sin seiersgang i VHS-spillerne på norske barne- og ungdomsskoler. Nesheims filmer har lenge vært utilgjengelige for allmennheten, men nå har tre av dem omsider blitt lansert på DVD, som en del av den stadig voksende serien Norske klassikere.

Nesheims debutfilm er som antydet hennes mest fundamentale for oss som ble født på åttitallet. Frida  – med hjertet i hånden fulgte opp tv-serien Frida som ble sendt som føljetong på Midt i Smørøyet. Torun Lian (Bare skyer beveger stjernene, Ikke naken) står bak boken som filmen er basert på og skrev manuskriptet, som på mange måter gjør at Frida – med hjertet i hånden først og fremst føles som en Lian-film. Den karikerte, veslevoksne og forvirret filosofiske hovedkarakteren vekker sterke paralleller til Selma i Ikke naken, og de svært siteringsvennlige replikkene er ofte hentet direkte fra Lians opphavsmateriale. Likevel er Lian-universet sterkt preget av Nesheims tilstedeværelse bak kameraet; situasjonene er skildret med et omstendelig øye som langsomt iakttar og foredler små detaljer, fremfor å vektlegge narrativ fremdrift. Etter dagens standard kan sikkert Frida – med hjertet i hånden fremstå som altfor begivenhetsløs og langtekkelig, men det er nettopp dette rolige tempoet som gjør filmen så genuint varm. Og som nittitallsportrett står den uten sidestykke; bare Fridas snekkerbukser og rosa jakke vekker frem så sterke barndomsminner at det kiler i magen – og derfor kan man vel trygt fastslå at Frida først og fremst appellerer til nostalgikere.

Berit Nesheim
Berit Nesheim

Filmens bankende hjerte er utvilsomt Maria Kvalheim, som med sitt snodige, sjarmerende og uttrykksfulle ansikt besitter evnen til å gi de teatralske replikkene liv, og hele karakteren er så genuin og morsom at man skal være rimelig kynisk for å ikke la seg forføre på et eller annet plan. Et gjennomgående trekk og en styrke ved Nesheims filmer er nettopp at hovedkarakterene overskygger alt annet, og dette preger også hennes neste film Høyere enn himmelen. Rent håndverksmessig er dette en sterkere film enn Frida, og både Inger Lise Winjevoll og ikke minst Harriet Andersson gjør utmerkede innsatser som den innesluttede og mørksinnede jenta Mari og iskalde, men også vittige, frøken Kjær. Filmen er dog ikke like finstemt som Frida, da Nesheims øye for detaljer tydeligvis må vike for historiens utvikling. Og selv om forfatter Klaus Hagerup selv har adaptert sin egen bok til et filmmanus, er resultatet svært overfladisk sammenlignet med boken, som etter min mening står som noe av det fremste som er skrevet innen norsk ungdsomslitteratur. Da er faktisk Svein Scharffenbergs (!) versjon av Markus og Diana hakket mer vellykket; den er tydelig påvirket av Nesheims filmspråk, og har en ofte overraskende poetisk tone, grunnet Svein Krøvels nydelige foto. Robert Reierskog portretterer Hagerups nevrotiske og angstfylte tenåring med en imponerende kombinasjon av bitter ironi og ren skjær sårhet, og vellykkede regigrep hjelper oss til å tre inn i hans surrealistiske drømmeverdenen.

Søndagsengler

Nesheims neste film skulle dog bli hennes mest anerkjente. Søndagsengler er en av tre norske filmer som har blitt Oscar-nominert i kategorien beste utenlandske film, og i motsetning til både Veiviseren og Elling, som  til en viss grad kan reduseres til å være publikumsfrierier, er Søndagsengler en melankolsk, mørk og dyp film om tenåringsjenta Marias seksuelle oppvåkning under skyggen fra sin pietistiske far som er prest i den lokale meningheten. Nesheim har mye rom for humor, som gir filmen en nydelig sorgmunterhet, men filmen tilhører først og fremst en skandinavisk, bergmansk dramatradisjon (som nok utvilsomt bidro til filmens Oscar-nominasjon). Filmen har få eller ingen feilskjær, da Nesheim tar seg tid til å fange små, porøse øyeblikk, som gir mange av scenene en ekstra dimensjon.

Likevel er det hovedkarakteren som gjør størst inntrykk også denne gangen; Marie Theisen er fenomenalt god i en rolle som uten tvil hører hjemme blant de sterkeste prestasjonene i norsk filmhistorie. Hun portretterer Marias tvilende natur slik at den blir like morsom som den er rørende, og som tilskuer inviteres man helt inn i hennes hamrende hjertekammer. Dessverre foreligger ikke Søndagsengler på DVD i Norge, og en Sone 1-utgivelse (med stusselig bilde- og lydkvalitet) som tidligere har vært mulig å bestille, er dessverre ute av produksjon.

Søndagsengler - Bjørn Sundquist

Etter en så betydelig suksess som Søndagsengler, synes det kanskje merkelig at Nesheim forlot ungdomsdramatikken hun hadde gjort til sitt varemerke til fordel for noe som best kan beskrives som en middelmådig tv-krim. Evas øye er den første filmatiseringen av Karin Fossums bøker om Konrad Sejer, og formelig bugner over av de feilskjærene som er gjennomgående i norske kriminalfilmer. Politimennene er karikerte, bikarakterene overdrevent mystiske og regien slapp og inspirasjonsløs. Nesheims oppmerksomme øye ser ut til å være blindet for anledningen, da en rekke av stilgrepene er så plumpe at det halve kunne vært for mye. Et annet problem er Andrine Sæther, som for meg alltid har fremstått som vår mest genuint kjedelige og ukarismatiske skuespiller. Rollene hennes fremstår som en kombinasjon distré, halvkunstneriske midtlivskriseskikkelser og brødskivesmørende mødre som artikulerer alt på mumlende utpust. Så også her, men heldigvis er både Bjørn Sundquist og Sverre Anker Ousdal gode nok til å veie opp noe. Selve historien er dessuten ganske fengende, og Evas øye har dermed en viss underholdningsverdi.

Det store spørsmålet er hva som har skjedd med Berit Nesheim; etter disse fire filmene begynte hun å jobbe med tv-serier som Brigaden og Soria Moria for NRK, og de siste årene har vi hverken sett eller hørt stort fra det som utvilsomt er en av norsk films mest begavede stemmer. Nesheim besitter ikke alltid evnen til å heve et flatt manus, men når hun har et godt materiale i hendene tilføyer hun dette en lavmælt kraft med sitt ømfintlige filmspråk og begavelse som skuespillerinstruktør.

I en tid da norsk film ofte er påtakelig opptatt av å fornorske Hollywood-modeller, representerer Nesheim noe som for meg er mer særegent og mer norsk – i positiv forstand. Det er en gjenkjennelig og derfor sympatisk hverdagslighet i disse karakterportrettene som savnes i mye av samtidens film; små ting blir store problemstillinger i unge, klønete og veldig vakre sinn. Få andre makter å overføre disse tankerekkene til lerretet med den forståelsen og balansen Nesheim demonstrerer, og derfor venter jeg i spenning på at dama skal flytte energien sin over fra samlebåndsartede tv-produksjoner og tilbake til spillefilmen. Det er tross alt der hun hører hjemme.

Bilder: Norsk filminstitutt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Tonje Skar Reiersen sier:

    Hey – godt å se at det er fler enn meg som mener norsk film trenger Berit Nesheim.

    Hun er på ingen måte glemt i alle leire, men påfallende å se hvordan formidable Søndagsengler liksom har falt ut av den norske kanon – sin Oscar-nominasjon til tross.

  2. Geir J. Olsen sier:

    Bra av Lars Ole å sette fokus på Nesheim. En av de viktigste norske filmskaperne vi har hatt, og plutselig var hun liksom bare borte? :/

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>