Berit Nesheim var utvilsomt en av nittitallets sterkeste norske filmstemmer. Frida har blitt et ikon for oss som vokste opp da Halvsju het Midt i Smørøyet, og Søndagsengler gikk sin seiersgang i VHS-spillerne på norske barne- og ungdomsskoler. Nesheims filmer har lenge vært utilgjengelige for allmennheten, men nå har tre av dem omsider blitt lansert på DVD, som en del av den stadig voksende serien Norske klassikere.
Nesheims debutfilm er som antydet hennes viktigste for oss som ble født på åttitallet. Frida – med hjertet i hånden fulgte opp tv-serien Frida som ble sendt som føljetong på Midt i Smørøyet. Torun Lian (Bare skyer beveger stjernene, Ikke naken) står bak boken filmen er basert på og skrev manuskriptet, som på mange måter gjør at Frida – med hjertet i hånden først og fremst føles som en Lian-film. Den karikerte, veslevoksne og forvirret filosofiske hovedkarakteren vekker sterke paralleller til Selma i Ikke naken, og de svært sitatvennlige replikkene er ofte hentet direkte fra Lians opphavsmateriale. Likevel er Lian-universet sterkt preget av Nesheims tilstedeværelse bak kameraet; situasjonene er skildret med et tålmodig øye som langsomt iakttar og foredler små detaljer, fremfor å vektlegge narrativ fremdrift. Etter dagens standard kan sikkert Frida – med hjertet i hånden fremstå som altfor begivenhetsløs og langtekkelig, men det er nettopp det rolige tempoet som gjør filmen så varm og hverdagslig. Og nittitallskoloritten, den har man knapt sett maken til – bare Fridas snekkerbukser og rosa jakke vekker frem så sterke barndomsminner at det kiler i magen.
Filmens hjerte er Maria Kvalheim, som med sitt snodige, sjarmerende og uttrykksfulle ansikt besitter evnen til å gi de teatralske replikkene liv, og selve karakteren er lett å bli glad i. Håndverksmessig er Nesheims neste film, Høyere enn himmelen, bedre enn Frida, og både Inger Lise Winjevoll og ikke minst Harriet Andersson gjør utmerkede innsatser som den innesluttede og mørksinnede jenta Mari og iskalde, men også vittige, frøken Kjær. Filmen virker imidlertid ikke like finstemt; Nesheims øye for detaljer tydeligvis må vike for historiens utvikling. Og selv om forfatter Klaus Hagerup selv har adaptert sin egen bok til et filmmanus, er resultatet overfladisk sammenlignet med boken, som etter min mening står som noe av det fremste som er skrevet innen norsk ungdsomslitteratur. Da er faktisk Svein Scharffenbergs (!) versjon av Markus og Diana hakket mer vellykket; den er tydelig påvirket av Nesheims filmspråk, med overraskende poetisk klang, grunnet Svein Krøvels nydelige foto. Robert Reierskog portretterer Hagerups nevrotiske og angstfylte tenåring med en imponerende kombinasjon av bitter ironi og ren skjær sårhet, og vellykkede regigrep hjelper oss til å tre inn i hans surrealistiske drømmeverdenen.
Nesheims neste film skulle bli hennes mest anerkjente. Søndagsengler er en av tre norske filmer som har blitt Oscar-nominert i kategorien beste utenlandske film, og i motsetning til publikumsfrieriene Veiviseren og Elling, er Søndagsengler en melankolsk og dyp film om tenåringsjenta Marias seksuelle oppvåkning under skyggen fra sin pietistiske far som er prest i den lokale meningheten. Nesheim har mye rom for humor, som gir filmen en nydelig sorgmunterhet, men filmen tilhører avgjort en bergmansk tradisjon for eksistensielt drama (som utvilsomt bidro til filmens Oscar-nominasjon).
Hovedkarakteren, Maria gjør størst inntrykk, og Marie Theisen er fenomenalt god i rollen. Hun portretterer jentas tvilende natur slik at den blir like morsom som den er gripende, og som tilskuer inviteres man helt inn i hennes hamrende hjertekammer. Dessverre foreligger ikke Søndagsengler på DVD i Norge, og en Sone 1-utgivelse (med stusselig bilde- og lydkvalitet) som tidligere har vært mulig å bestille, er dessverre ute av produksjon.
Etter en stor suksess som Søndagsengler, synes det kanskje merkelig at Nesheim forlot ungdomsdramatikken hun hadde gjort til sitt varemerke til fordel for en middelmådig tv-krim. Evas øye er den første adaptasjonen av Karin Fossums bøker om Konrad Sejer, og den formelig bugner over av de feilskjærene som er gjennomgående i norske kriminalfilmer. Politimennene er karikerte, bikarakterene overdrevent mystiske og regien slapp og inspirasjonsløs. Nesheims ellers så oppmerksomme øye ser ut til å være blindet for anledningen, for mange stilgrep er direkte plumpe. Et annet problem er Andrine Sæther, som altfor ofte henfaller til «arketypene» distré, halvkunstneriske midtlivskriseskikkelser eller brødskivesmørende mødre som artikulerer alt på mumlende utpust. Heldigvis er både Bjørn Sundquist og Sverre Anker Ousdal overbevisende, og selve historien er nokså fengende.
Men hva skjedde med Berit Nesheim? Etter disse fire filmene begynte hun å jobbe med tv-serier som Brigaden og Soria Moria for NRK, og de siste årene har vi hverken sett eller hørt stort fra det som utvilsomt er en av norsk films mest begavede stemmer. Nesheim besitter ikke alltid evnen til å heve et flatt manus, men når hun har et godt materiale i hendene, gir hun fortellingene liv med sitt ømfintlige filmspråk og begavelse som skuespillerinstruktør.
I en tid da norsk film ofte er påtakelig opptatt av å fornorske Hollywood-modeller, representerer Nesheim noe som for meg er mer særegent norsk. Det er en gjenkjennelig, sympatisk hverdagslighet ved disse karakterportrettene som savnes i mye av samtidens film; de minste ting blir store problemstillinger i unge, klønete, vakre sinn. Få andre makter å overføre disse tankerekkene til lerretet med den forståelsen og balansen Nesheim demonstrerer, og derfor venter jeg i spenning på at dama skal flytte energien sin over fra samlebåndsartede tv-produksjoner og tilbake til spillefilmen. Det er tross alt der hun hører hjemme.
Bilder: Norsk filminstitutt.