eyabmgp10

Away We Go med Sam Mendes

AWAY WE GO

Etter at Sam Mendes brått plasserte seg selv på kartet med filmsensasjonen American Beauty fra det forrykende filmåret 1999, med påfølgende Oscar-statuett for beste regi, har den britiske filmskaperen de siste årene vært en stabil leverandør av amerikansk kvalitetsfilm i ulike sjangere. Felles for filmene er en tydelig ambisiøs tilnærming; fra sjeldent stilrent fotoarbeid, til Thomas Newmans emosjonelt spissende musikk, og med rollefigurenes voldsomme følelsesreiser, har Mendes likevel aldri vandret seg bort i håpløs pompøsitet.

Kanskje vil noen med et negativt blikk peke på hvordan Mendes’ filmer kan fremstå som skremmende velproduserte og blanke i kantene. Da kontrer jeg gjerne med at hans særegenhet nettopp ligger i denne krystallklare estetikken. Særegent fordi sammensmeltningen av filmenes rytme, foto og musikk definitivt påkaller en gjenkjennelighet som fra mitt ståsted gjør regissøren til en auteur. Enten historiene hentes fra den amerikanske forstadskonformiteten på 50- eller 90-tallet (Revolutionary Road og American Beauty), depresjonstidens gangstere (Road to Perdition), eller amerikanske soldater i ørkenlandskap under Gulfkrigen (Jarhead), ser man i retrospektiv en bestemt tone som går igjen i regissørens filmer. Den tonen er det vanskelig å finne i Away We Go.

Da medskribent på Montages Lars Ole og undertegnede gikk til visningen av Away We Go under filmfestivalen i Karlovy Vary i sommer, var det ene og alene regissørens navn som trakk oss dit. Vel vitende om at dette kom til å være en film i helt annen skala enn det vi hadde sett av ham tidligere, snakker vi tross alt om en faglig perfeksjonist vi ikke trodde kunne være i stand til å lage dårlig eller middelmådig film. Nå er for all del ikke Away We Go et makkverk av en film, og vår labre entusiasme ved visningens slutt hadde kanskje å gjøre med at dens enkelhet druknet i alle de kvalitetsfilmene vi opplevde i løpet av noen få, men innholdsrike festivaldager.

AWAY WE GO

Filmen omhandler et amerikansk par i midten av tredveårene som venter sitt første barn. Etter at foreldrene hans plutselig bestemmer seg for å flytte til Europa før barnebarnet deres er født, velger det unge paret å reise rundt i landet for å treffe gamle og nye kjente, mens de funderer på hvor og hvordan de selv skal slå seg til ro. De to hovedpersonene spilles av John Krasinski (kjent ansikt fra amerikanske The Office) og mer ukjente Maya Rudolph, som skaper to uinteressante og nesten sjelløse karakterer det er emosjonelt veldig lite givende å følge på reisen.

Den første timen går hovedsaklig ut på å sette de to karakterene opp i diverse merkelige situasjoner, hvor det absolutt finnes komiske lyspunkt, men en veldig engasjerende historie skapes aldri. Filmen fortelles egentlig som en serie kortfilmer med repetisjoner over samme tema som gjør summen av alle delene til en småkjedelig affære. Og når Mendes dreier historien over i et melankolsk spor mot siste akt, fungerer det dårlig fordi vi aldri har brydd oss om karakterene på den måten tidligere i filmen.

Etter en fornøyelig første halvtime, blir den gjenstående timen relativt uinteressant. Det er ingen dynamikk, forsvinnende lite sjarm og knapt noe som driver historien fremover. Der beslektede filmer som Garden State, Little Miss Sunshine og Juno med flere har truffet midt i den blinken Away We Go skyter forbi, er det påfallende at pilkasteren i dette tilfellet er en kapasitet som Mendes. Samme mann som, i min bok, stod bak den sterkeste amerikanske filmproduksjonen i 2008 med Revolutionary Road. Kontrasten kan knapt bli større. Forhåpentligvis finner Mendes nå veien tilbake dit han kom fra; sammen med komponist Thomas Newman og fotograf Roger Deakins i filmer av den størrelse de vil være med på. Away We Go er et slapt håndtrykk av en film, et uinspirert venstrehåndsarbeid, som ikke etterlater noen varige inntrykk. Og en slik forglemmelighet er ikke hva vi har blitt vant til å se fra den vanligvis så ambisiøse perfeksjonisten Sam Mendes, og det er derfor ikke denne typen filmer vi ønsker han skal bruke tiden på fremover.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Ole sier:

    Dette var harde ord, men jeg vet ikke om jeg kan si meg enig. Jeg har ikke sett filmen så det er umulig for meg å bedømme den, men jeg syntes du har et feil fokus når du kritiserer den. Visst er det Sam Mendes som har hatt regi og det er muligens et pause prosjekt for ham, men dette er jo en forfatterfilm og en personlig en.
    Filmen er skrevet av ekteparet Vendela Vida og Dave Eggers, og er deres første film. Dave Eggers, som også skrevet manuset til Where the wild things are (som vi alle sammen gleder oss til senere i år), sin debutbok – Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk – var den sanne historien om ham selv og hvordan han oppdrar lillebroren sin når begge foreldrene dør med kort mellomrom av kreft. Den er veldig morsom og faktisk et forbløffende, talentfullt, dypt rystende verk som fortjener all den oppmerksomheten den kan få.
    Nå har i hvertfall Dave Eggers giftet seg og fått barn og filmen er han og hans kone sine betrakninger rundt det å få barn. Uironisk, ærlig og vittig, vil jeg tro. Muligens ikke den beste filmen, men vi klarer da å like filmer som ikke når opp til potensialet sitt.

    Også en klage til, Maya Rudolph er da kjent og kjær komiker og skuespiller, fra Saturday Night Live og Idiocrazy og jeg har lest at hun storspiller.

  2. “Away We Go er et slapt håndtrykk av en film, et uinspirert venstrehåndsarbeid, som ikke etterlater noen varige inntrykk. Og en slik forglemmelighet er ikke hva vi har blitt vant til å se fra den vanligvis så ambisiøse perfeksjonisten Sam Mendes, og det er derfor ikke denne typen filmer vi ønsker han skal bruke tiden på fremover.”
    Du kan ikke sies bedre enn dette! Skriver under på hvert ord i denne omtalen – en slapp film fra en fantastisk regissør.

  3. Hausart sier:

    Syntes denne var et friskt pust; ikke minst befriende etter Mendes’ kvalmende oppgulp Revolutionary Road. Upretensiøs, lettbeint og ikke minst veldig munter – i sterk kontrast til subsjangerbrødrene den blir vurdert opp i mot hos artikkelforfatter.

  4. Hvorfor i all verden er “Revolutionary Road” et kvalmende oppgulp? For meg er den fortsatt en av årets mest kraftfulle kinopplevelser. “Away We Go” er derimot preget av en ekkel tekoppnarsissisme som blir navlebeskuende og fullstendig uinteressant. Hva er så interessant med å følge dette paret på en reise over land og strand for at de skal bestemme seg for hvor de skal bo? Og hvorfor la seg rive med av erkjennelsene om livet og døden og jeg vet ikke hva som bakes inn i dette? “Away We Go” lykkes første halvtimen, men sklir ut til å bli en av disse ekle filmene som skal si noe stort med noe lite. Her er det fint lite ambisjoner, fint lite på hjertet og fint lite å la seg imponere av. Jo mer jeg tenker på den, jo mer skulle jeg ønske at den ikke fantes!

  5. Hausart sier:

    – Steril estetikk som har Oscar-akademisk bremsespor på nesetuppen.
    – Karakterstagnasjon i et plott som formelig skriker etter utvikling.
    – Like mye sjarm som en tallerken pasta bolognese.
    – Like mye substans som et Pollock-maleri.
    – Ustrukturert.

    American Beauty er en bekreftelse på historiefortelleren Mendes’ storhet – Revolutionary Road er et halvhjertet mageplask av en porsjon kompromissglødende sukkerspinn.

  6. Pål Seland, Jr. sier:

    Måtte skru av denne etter 30 minutter. Finnes lite jeg er mer lei av enn “quirky” amerikanske indiefilmer – en svært ødeleggende trend gjennom hele 2000-tallet, som, passende nok, Sam Mendes’ American Beauty-suksess har del av skylden for, kan jeg tenke meg. Samme gjelder kritikerne som var med å hausse opp selve kronjuvelen av utålelig “quirk” – Little Miss Sunshine. Just when we thought it could die, you pulled it back to life.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>