alien-1979

Coup de Coeur

Alien (1979)

Alien

Alle er enige om at Ridley Scotts Alien er en av tidenes beste skrekk/sci-fi-filmer, men hvorfor er den det? Filmens historie, hovedsakelig basert på deler av Dan O’Bannon og John Carpenters komediekalkun Dark Star fra 1974, er tynn som en anemisk løvbiff: ’Mennesker flykter fra et monster i mørke korridorer’. Men det er selvsagt i utførelsen av historien og i aspektene rundt den, i ”ekstra-narrative” grep, for å bruke et fancy ord, at filmen får sin styrke. Jeg har valgt å kalle filmen for en oppvisning i freudiansk nytelsesestetikk.

Kjenner man sin Freud, så kjenner man nytelsesprinsippet og realitetsprinsippet. Mens førstnevnte driver oss mot å gjøre alt som føles godt, kanaliserer sistnevnte den samme lysten inn i produktiv virksomhet slik at vi ikke skal forgå i dionysisk ekstase. I denne prosessen fortrenger vi lystene til det underbevisste, men de kan dukke opp i drømmer, forsnakkelser og vitser. Alien er med sin mørke livssyklus-tematikk en to timer lang utforskning av slike fortrengte frykter og lyster; et drømmelandskap i konflikt med noe veldig virkelig.

Det er i hovedsak fire momenter som underbygger dette – produksjonsdesign, lyd, musikk og skuespill. Allerede i filmens åpningssekvens etableres tematikken gjennom rene audiovisuelle grep. Etter en langsom panorering i verdensrommet fortsetter kameraet gjennom mørke og tilsynelatende forlatte skipskorridorer. Skyggespill og små bevegelser i bilderammen antyder likevel at romskipet er ”levende”. På lydsiden høres fjern motordur og små elektroniske dippedutter. Jerry Goldsmiths musikk baserer seg på et to-toners fløytemotiv med ekko-effekt som alternerer med en dyp messingblåser-akkord gjennom hele sekvensen. Det er akkurat som om musikken puster tungt og konnoterer ’søvn’. Skipet er levende, men det sover. Musikk, lys, lyd og sett sammenflettes i et organisk tablå som menneskeliggjør det fremmede.

opening

Det er særdeles interessant å sammenlikne denne sekvensen, full av freudiansk symbolikk (liv, mørke, det ukjente), med en senere sekvens som er enda mer eksplisitt. Tre av besetningsmedlemmene oppdager et fremmed romskip på en øde og forblåst planet. Vel fremme oppdager de døråpninger formet som 10 meter høye vaginaer. De velger å ”penetrere” skipet og befinner seg plutselig i organiske korridorer som minner mistenkelig om en skjede. Lenger inne finner de sågar egg med aliens som bare venter på å bli befruktet. Hele denne sekvensen er som en fortettet symbolsk kjede av seksualitet og forplantning, i all hovedsak drevet frem av H.R. Gigers biomekaniske produksjonsdesign på den ene siden og lydbildet på den andre siden. Her er både noen fjerne, ukjente ulelyder og Goldsmiths musikk som returnerer til det pustende to-toners motivet fra åpningssekvensen og dermed oppretter en link mellom de to.

10 meter høye vaginaer?

Men det er selvsagt ingen pornofilm. Det er ikke meningen at vi skal bli seksuelt opphisset av dette stemningsamalgamet. Det presenteres heller så skjevt og så skremmende at det setter oss i kontakt med fortrengte traumer – monsteret fødes direkte fra magen og tar livet av sin mor/far i prosessen, monsteret angriper ved å skyte ut en fallos-lignende munn og ”voldtar” sine ofre til døde. Som Ridley Scott selv sier det i Paul Sammons biografi: ”To a large extent, Alien’s environment was a statement. And, I think, a great piece of art work”.

Man kan selvsagt heller ikke si at Alien er en kunstfilm. Det er ikke kun en lang rekke symbolske tablåer i tilfeldig rekkefølge. Den er for det første satt inn i en klassisk Hollywood-fortellestil og for det andre avhengig av en troverdig og realistisk ramme. Det er spesielt i forhold til dette siste at skuespillet er en av de viktigste bidragsyterne. Filmen er i hovedsak et ensemble-stykke basert på svært naturalistisk spillestil. Den berømte frokostscenen etter åpningssekvensen er et glimrende eksempel. Nærmest i tradisjon med Michelangelo Antonionis sosialantropologiske synsvinkel, hviler kameraet på ulike utsnitt av det runde bordet mens samtaler om løst og fast – i hovedsak improvisert – overbeviser tilskueren om at dette er virkelige mennesker i virkelige omgivelser, ofte omtalt som truckers in space. Denne realismen er helt essensiell for at tilskueren i det hele tatt skal kunne angripe den tunge atmosfæren og symbolikken på en effektiv måte.

3464786458_c5776bc996_o

Jeg husker fremdeles første gang jeg så filmen. Jeg kan ikke ha vært mer enn 10-11 år og filmen ble vist på NRK en lørdagskveld, den gang zappevalget var begrenset til én kanal og lørdagsfilmen en event i seg selv. Jeg bønnfalt mine foreldre om å få lov til å være oppe litt til, bare litt til.  Mor var naturlig nok kritisk, men jeg husker fremdeles at faren min sa “ah, kom igjen! detta klarer’n”. Den påfølgende filmopplevelsen var således skjellsettende i mitt liv, ikke bare som døråpner til en mer brutal filmkunst, men også som en åpenbaring av filmens potensiale til innlevelse og stemning. Etter dette så jeg filmen om igjen og om igjen, på TV, VHS, DVD. Jeg studerte den og skrev om den i tidsskrifter og akademiske artikler, i internett-fora og sosiale settinger. Jeg ville rett og slett vite hvorfor den hadde slik effekt – både på meg og på resten av verden.

Alien er unik på mange måter. Det er en klassisk Hollywood-fortelling, men den emosjonelle responsen er ikke nødvendigvis basert så mye på narrative grep som den er på en stemningsbærende og symbolsk kraft i tablåer, enkeltscener og univers. For å si det litt pompøst er det nettopp i kontrasten mellom det kjente, realistiske og nære og det stilistiske dypdykket ned i lukkede freudianske irrganger at filmen får sin kraft. Eller potens, om du vil.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Even G. Benestad sier:

    Alien har vel i stor grad blitt kategorisert som en av de beste horrorfilmene som noensinne er laget i kraft av den suksessen den ble og ikke bare for dens faktiske filmiske kvaliteter. På mange måter synes jeg John Carpenter’s The Thing er langt mer fryktinnytende og sjelsettende enn Alien.
    Dessverre bommet Carpenter med sin film siden folk ikke ville ha slike monstre på den tiden filmen ble sluppet. De var nemlig helt oppslukt av den lille, snille helbredende E.T…

    Jeg vil uansett mene at The Thing overgår Alien på en rekke punkter.

    Selvsagt er Alien en utrolig bra film som er presist visualisert med rekke filosofiske baktanker, men akkurat hvor den hører hjemme på skalaen kan man selvsagt debattere.

    Underlig nok var det Tobe Hopper’s The Texas Chainsaw Massacre som inspirerte mesteparten av den subtile stilen som er brukt i Alien.
    Scott hadde til og med trukket frem Texas Chainsaw Massacre i en rekke foredrag og fryktet at regijobben ville gå fløyten fordi produsentene muligens ville føle at slike preferanser var en smule useriøse.

    Ridley Scott var opptatt av Tobe Hoopers ide om at ”less is more”.
    Ved å holde tilbake vil publikum forestille seg de mest grusomme ting. Forestillingsevnen overgår nemlig en hver form for synlig visualisering og dette er brukt effektivt i Alien.

    Mitt første møte med denne historien var tegneserien som er basert på filmen. Denne skiller seg betraktelig fra filmen og er på alle måter langt mindre subtil. Når monsteret kommer ut av magen til Kane så er hele siden malt med blod og et hylende monster flyr avgårde med et brusende snerr. Dette bildet skremte vettet av meg og det er kanskje ikke så rart siden jeg neppe var mer enn 10 år da jeg leste den.

    Da jeg første gang så filmen var skuffelsen stor da det lille babymonsteret stakk hodet opp og kikket seg rundt før den valset over bordet med et middels stort pip.

    I det hele tatt hadde jeg forventet langt mer gørr og marerittaktige fremstillinger enn det jeg faktisk fikk.

    Det kan forøvrig nevnes at jeg var en 13 – 14 år da jeg også så den som nattkino på NRK:)…

  2. Thor Joachim Haga sier:

    Gode poeng, Even!

    Jeg tør nå påstå at filmen var en suksess først og fremst på grunn av de filmatiske kvalitetene, eller rettere sagt hele ideologien bak og måten den ble satt ut i live. Ikke at publikum forlot kinosalen og sa “å gud, for en deilig freudiansk opplevelse vi har vært med på”, men at disse grunnleggende fryktene og lystene ble pirret ubevisst.

    Du har helt rett i at filmen baserer seg mye på “less is more”-ideologien. Jeg vil i det hele tatt si at den faller fint i den lange tradisjonen om “det du ikke ser, frykter du” som har vært toneangivende fra Hitchcock til Spielberg.

    Ang. The Thing, synes jeg det er en kjempekul sjangerfilm med en herlig stemning. Men den er nok hovedsakelig det, en mer tradisjonell monsterfilm uten helt de samme kunsteriske ambisjonene. Selv ble jeg aldri direkte skremt av den (jeg så den vel for første gang som tenåring), men det var stor underholdning og det er en film jeg har returnert til flere ganger siden.

  3. Even G. Benestad sier:

    The Thing er i mine øyne en av de mest atmosfæriske horrorfilmene som er laget. Jeg kjøpte den nylig på blu-ray og ble slått tilbake av hvor bra effektene faktisk er.
    Sannheten er at flere av disse filmene mister litt av sin potens når HD formatet avslører alle feilene som dvd og ikke minst vhs bidro til å skjule stort med sine komprimerte kornete bilder. The Thing derimot kommer frem som et gotisk mesterstykke på alle måter.

    Ennio Morricones forsiktige musikk gjør seg også godt på denne utgivelsen.

    ”Det du ikke ser, frykter du” krystaliserer seg tydeligere i The Texas Chainsaw Massacre enn både Jaws og Psycho. Tobe Hooper’s film er så kynisk og snedig klippet sammen at mange får bakoversveis når de ser den for andre gang.
    De tror nemlig at filmen viser langt mer den faktisk gjør. Nå skal jeg være forsiktig med å tilegne Tobe Hooper et genistempel siden det lett kan dementeres når man ser nærmere på filmene han har laget i ettertid. Sannheten er nok at valgene i stor grad ble gjort med tanke på tid, penger og muligheter fremfor en filosofisk tanke om hvor langt publikum kan assosiere seg frem til egne skrekkvisjoner…

    Der har nok Ridley Scott tenkt lenger under skapelsen av Alien, men kilden er fremdeles Tobe Hooper…

    Steven Speilberg ville ha mye mer hai i Jaws, men dette var vanskelig å få til siden den mekaniske haien var såpass vanskelig å jobbe med.
    Dermed ble det valgt en langt mer subtil fremgangsmåte. Det har vel til og med vært snakket om en slags re-cut av Jaws hvor haien skal digitaliseres og følgelig få mer plass i filmen.

    Senere gjorde Steven Spielberg Poltergeist som på ingen måter finnes subtil og dette gjør at den flater ut mot slutten. Det finnes ingen skjæringspunkter tilbake i historien…
    Forøvrig vet jeg at Tobe Hooper er kreditert som regissør på denne filmen, men det var vel strengt talt kun fordi Spielberg ikke fikk lov til å regissere både denne og E.T på samme tid.

  4. Thor Joachim Haga sier:

    Skikkelig Hooper-fan, eh? ;)

    Nei, jeg kan godt være med på tanken om at Scott så til Texas Chainsaw Massacre for inspirasjon på noen ting, men jeg vil passe på å ikke tillegge det for mye vekt. Det er en del andre, viktigere tanker som lå bak filmens idé og produksjon.

    Det stemmer at de hadde problemer med den mekaniske haien i Jaws (“Bruce”, oppkalt etter Spielbergs advokat), men det var ikke bare praktiske årsaker som lå bak filmens sluttresultat. Spielberg hadde alltid vært en fan av tanken om å la skremmende ting være uvist, helt fra det tidlige TV-arbeidet og trailersjåføren i Duel, for eksempel. Det er en rød tråd gjennom mye av hans arbeide.

    Poltergeist, derimot, er en rar greie. Fans har alltid og vil sannsynligvis alltid krangle og spekulere i hvem som gjorde hva og hvem som er ansvarlige for hvilke aspekter av filmen – til tross for at Spielberg prøvde å sende ut et oppklarende skriv i etterkant. Personlig synes jeg den er “så der”. Noen glimrende scener, men litt mye melodrama for min smak.

  5. Even G. Benestad sier:

    Det er ingen tanke…
    Ridley Scott har sagt i flere intervjuer at denne filmen var svært viktig for ham. Derfor snakket han også om den i flere foredrag. Spielberg var like fascinert og derfor fikk han Tobe Hooper som regissør på Poltergeist, men som sagt ble Hooper overkjørt etter alle kunstens regler under hele produksjonen. Det er da lenge siden de spekulasjonene var over. Spielberg har til og med unnskyldt det med at han var ung, naiv og en kontrollfrik.

    Allikevel er det enkelte sekvenser i filmen hvor det er tydelig at Tobe Hoopers filmspråk forteller, men med tanke på hvordan historien drives fremover oser hele konseptet av Steven Spielberg. Hooper er mye rart, men neppe en mann som noen gang har interessert seg for familieverdier.

    Tobe Hooper og Kim Henkel skrev forøvrig et manus basert på ”Who Goes There” som er novellen The Thing er basert på.

  6. Thor Joachim Haga sier:

    Nei som sagt, jeg betviler ikke at Scott var imponert og inspirert av Texas og til og med sa så i foredrag (hvilke foredrag, forresten?), men har aldri sett noen referanser til den i Scott-biografier eller “Making of Alien“-bøker, så jeg vil ikke legge for mye i det. Dessuten er det ikke det filmen først og fremst vil kommunisere. Da hadde den vel solgt seg inn som “Texas Chainsaw Massacre in Space” eller liknende.

    Ang. Poltergeist og hvem som gjorde hva, er det fremdeles et potent samtaleemne blant fans og filmnerder i diverse nett-fora, av en eller annen grunn. Er enig med deg, det burde ikke være så mye vits i å spekulere lenger, men det er en sånn typisk ting som blir hauset opp, kanskje av krigførende Hooper og Spielberg fans!

  7. Even G. Benestad sier:

    Jeg tror det var i en dokumentar om Texas Chainsaw Massacre at Ridley Scott snakket om forelesningene og ikke minst frykten han hadde for å miste jobben som regissør på Alien grunnet sine preferanser. Han fryktet at produsentene ville se på ham som useriøs siden han faktisk mente at Tobe Hoopers film var et skikkelig svennestykke. Dette var hans egne ord og ikke min korrigerte tolkning av dem.

    En annen regissør Ridley Scott hentet inspirasjon fra var italienske Mario Bava.
    Dan O’Bannons manus henter også flere scener fra Bava’s Planet of the Vampires, men dette har jeg skrevet om på bloggen min.

    Åpningsscenen til Alien bærer også med seg flere avtrykk av Mario Bavas distingverte måte å bruke kamera på. Skipet våkner opp og dette er fortalt med at kamera tidvis beveger seg som om det følger noen som ikke er der. Dette kan lett kategoriseres som et ”Bava øyeblikk”. I langt større grad enn eksempelvis Hitchcock…

    Riktignok blir ikke disse referansene nevnt i særlig grad, men det handler nok en del om at Hitchcock er en regissør andre kan relatere til uten alt for mye ekstra informasjon. Begynner man å trekke frem navn som Mario Bava så må man sette av tid slik at deres historie også kan fortelles. Trolig hadde nok aldri Dan O’Bannon sett for seg at noen ville grave frem en liten b-science fiction fra 60 tallet slik at han måtte stå til rette for det på en eller annen måte heller…

    Fant forøvrig dette lille skrivet om Poltergeist på Wikipedia:

    Steven Spielberg, Los Angeles, 1982:
    TIME has made E.T. and me very happy. However, a comment slipped in that is unfair to Tobe Hooper, the director of Poltergeist. I am quoted as indicating that I took over the project. While I was creatively involved in the entire production, Tobe Hooper alone was the director.

    Tobe Hooper, 1982 (saying he did everything his contract as director required of him):
    I don’t understand why any of these questions have to be raised. I always saw this film as a collaborative situation between my producer, my writer, and myself. Two of those people were Steven Spielberg, but I directed the film and I did fully half of the story boards. I’m quite proud of what I did.

    Jobeth Williams:
    It was a collaboration with Steven having the final say. Tobe had his own input, but I think we knew that Steven had the final say. Steven is a strong-minded person and knew what he wanted. We were lucky because we got input from two very imaginative people.

    Craig T. Nelson:
    Tobe gave me a lot of direction. It’s not fair to eliminate what Tobe did–he gave me a tremoundous amount of support because he’s a warm, sensitive, caring human being. Tobe was simply pushed out of the picture after turning in his cut.

    Bill Varney (Sound Mixer), said he had no contact with Tobe while mixing the sound:
    He [Tobe] dropped by one or two times, but he had no input whatsoever as far as our (sound) work was concerned. Basically, Tobe didn’t participate at all.
    Jerry Goldsmith (Composer), says he worked exclusively with Spielberg. He said the situation was “unusual, because 99% of the time I work with the director.”

    Willie Hunt (Production Executive who was working with United Artists but had supervised “Poltergeist” when she was with MGM):
    Both people were on the set all the time, and Tobe was very much involved, as far as I could tell. But Steven was the creative force in my opinion; his stamp is on the film, even though there was a good, solid competent director there.

    Frank Marshall (Producer):
    It all depends on your definition of director. The job of the producer is to get the film finished, and that’s what we did. The creative force on this movie was Steven. Tobe was the director and was on the set every day. But Steven did the design for every story board and he was on the set every day except for three days when he was in Hawaii with [George] Lucas.
    an unnamed crew member:
    In the beginning, Steven did occasionally yell action and say cut. Sometimes the actors got two different sets of directions from two directors. Sometimes they would be the opposite directions. After about three days of that, Beatrice Straight put her foot down and said she would only listen to one director. That was Tobe. After that, Steven was often on the set, but since he was prepping ET he wasn’t there all the time. The only time I ever saw him really fight with Tobe was after an entire day of shooting a scene with Beatrice Straight and the other two scientists involving a great deal of dialogue, Tobe just couldn’t get the shot. Steven came onto the set and was very upset – there was a lot of ugly yelling – and Tobe just stood there taking it. Beatrice Straight, said that the dialogue (which I believe Steven himself had written for the scene) was unplayable and that Sir Laurence Olivier himself couldn’t act such badly-written dreck. She made it very clear that Tobe was not to be blamed. Steven was very quiet and about five minutes later the cast and crew were all dismissed for the day. The next day the actors came back to the set and were handed new dialogue, which again I believe Steven had rewritten. It was 100% better and Tobe shot the scene in about an hour with no problem. But before shooting commenced, Steven got up in front of the entire cast and crew and apologized for the outburst and said Tobe was not to blame for the previous day’s delays. It was one of the most generous, selfless and courageous things I had ever seen on a movie set.

  8. Thor Joachim Haga sier:

    Interessant, det om Bava.

    Jeg tror nok at hvis man går løs på Alien‘s narrative komponenter og grunn-historie, vil man finne mange foregående filmer som har vært i samme bane (no pun intended) – enten det er store Hollywood-produksjoner (som f.eks. den originale The Thing) eller obskur italiensk 60-talls-sci fi. Den er tross alt ganske “generell” og banal. Det er en av de filmene som lever på unik stil og audiovisuelle grep alene.

  9. Even G. Benestad sier:

    Selvsagt vil man ofte kunne trekke en rekke paralleller mellom filmer og ofte er det bare de hardkokte hyperfilmnerder som koker suppe på en spiler, men sjekk ut Planet of the Vampires så vil du se at til og med scenografien ligner. Det er faktisk helt opplagt…
    Særlig scenen hvor ”crewet” beveger seg inn i et fremmed romskip på en fremmed planet. Den vaginale korridoren er lett gjenkjennelig:).

    Nå skal det sies at Alien kvalitetsmessig overgår Mario Bava’s aluminiumsfoliesciencefiction på alle måter. Bava hadde tross alt ikke nåla i veggen og ble bare tildelt et stort lager uten en eneste kulisse. Han tok en runde på de andre settene i samme bygg og fant ”noe greier” han kunne bruke som fjell og stein. Deretter dekket han hele lageret med tørris.

    Forøvrig håper jeg Alien dukker opp på BD snart.
    Det hadde vært gledelig å se den i HD. En så visuell film bør nytes på best mulig måte…

    Hva synes du om ”dir cut” av Alien?

  10. Thor Joachim Haga sier:

    Det er jo ikke kjempemange forandringer som er gjort i dir. cut (sammenliknet med f.eks. Aliens), siden Scott syntes den var “tight” og fungerte bra i sitt opprinnelige cut…det var vel ca. 5 minutter inn og 5 minutter ut eller noe i den dur??…men jeg er litt usikker på hva jeg synes om klippet med Dallas & Brett i inkubasjonsmodus. Dette er ting som funker bra i oppfølgeren, som er en helt annen type film, men det er nettopp det ukjente rundt ofrenes skjebne som er en del av “less is more”-taktikken og derfor føles det litt “ad hoc”, for å være ærlig.

  11. Even G. Benestad sier:

    Det er ikke så mange forandringer som skal gjøres før et verk faller i grus! Det gjør riktignok ikke Alien, men de ekstra scenene og den generelle trimmen føles fryktelig overflødig.
    Ridley Scott fikler litt for mye med sine gamle filmer. Når det er sagt var faktisk den siste versjonen av Blade Runner den klart beste jeg har sett.
    Den originale ”fortellerstemmen” til Harrison Ford ble tross alt gjort over hodet på Sir Ridley…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>