forsvar-av-lost-in-translation

Forsvar av Lost in Translation

Lost in Translation

Den 25. juli listet Kevin Maher og Wendy Idle opp de 10 mest støtende filmer noensinne. Artikkelen i Timesonline.co.uk rangerte blant annet Life of Brian på førsteplass på grunn av dens påstått blasfemiske innhold, mens There’s Something About Mary havnet på en tiendeplass grunnet dårlig humor. Det jeg fant sjokkerende var følgende dom av Sofia Coppolas Lost in Translation:

«Case for the prosecution: Not since the heyday of TV’s Mind Your Language has such racial stereotyping been seen as mainstream entertainment. Here the comedy highlight involves a call girl ordering Murray to, “Lip my stocking!” She actually means “Rip my stocking!” But she’s Japanese, and you know what they’re like!»

Filmen blir rangert på åttendeplass fordi den gjorde bruk av rasebaserte stereotypier: japanere har problemer med bokstavene L og R (som faktisk stemmer). Dette er jo greit nok. Man kan si at filmen i overflaten disser den japanske kulturen og deres språklige problemer, men hvis man godtar dette har man ikke forstått filmens intensjon. Man har rett og slett feiltolket filmen på det groveste og dermed oversett andre stereotypiske fremstillinger av mennesker. Kanskje er det et utslag av den vestlige dominansen gjennom tidene. Storbritannia har lenge vært en imperialistisk stormakt med mange kolonier som nå er oppløste. Dette kan ha skapt en oversensitivitet for harselering og spøk med kulturelle forskjeller. Automatisk blir det til at man skal være forsiktig med hva man viser og sier – særlig hvis man er vestlig. Kanskje vi berører kjernen og begrunnelsen for Maher og Idles kritikk av Lost in Translation: Sofia Coppola er vestlig, hun er hvit, og bør derfor være forsiktig med å gjøre narr av japanere.

Sofia Coppola
Sofia Coppola kan komme seg unna med hvordan hun fremstiller enkelte japanere i filmen. Metoden er uskadeliggjort som et av mange komiske innslag.

Det burde være lett å forstå for alle at Sofia Coppola ikke ønsker å rakke ned på, eller forsterke stereotypier av japanere eller andre. Lost in Translation er en romantisk komedie og dette er noe vi som tilskuere vet. Man kan si at det opprettes en kontrakt mellom oss og filmens genre. Romantiske komedier blander elementer som er bittersøte og tårevåte med det humoristiske. Vi forventer ikke en krass kritikk av samfunn, kultur og rasisme. Dermed kan Sofia Coppola komme seg unna med hvordan hun fremstiller enkelte japanere i filmen. Metoden er uskadeliggjort som ett av mange komiske innslag. Alt i filmen vektes opp mot noe annet. Blant annet kan vi se på hvordan Bill Murrays karakter er bygget opp. Han er en middelaldrende mann i krise, han kan ikke ta egne valg, han er en avdanket skuespiller, han har fjernet seg fra sin familie, og han drikker hardt. Med andre ord har vi stereotypisk filmatisk framstilling av mannen i krise. Ser vi på Scarlett Johansson finner vi liknende stereotypiske trekk: ung, naiv, nygift i tyveårsalderen (er nå angrende), ønsker å bli forfatter, og faller for en eldre mann i krise. Andre stereotypiske bi-karakterer av interesse er Anna Faris som spiller en blond, dum, overflatisk og amerikansk action-skuespiller som lirer av seg japanske fraser ved pressekonferanser.

Stereotypisk fremstilling av korte japanere, eller en middelaldrende mann i krise?
Stereotypisk fremstilling av korte japanere, eller en middelaldrende mann i krise?

For de fleste oppegående mennesker vil mange filmer på Maher og Idles liste danne et stort spørsmålstegn, eller oppgitt hoderisting med tilsvarende oppgitte sukk. Det viser bare at Maher og Idle verken har forstått Lost in Translation eller har evne til å se ting i sammenheng. Avslutter denne forsvarsartikkelen med et godt sitat fra nyhetsartikkelen Montages la ut i sommer angående denne listen. Sitatet kommer fra Erik Vågnes:

«Lost in Translation? Der må da være ca en million filmer som er skyldig i minst like alvorlig stereotypi som denne filmen.»

Her er det aktuelle klippet som visstnok gjør Lost in Translation til en av verdens mest støtende filmer noensinne:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 13 kommentarer

  1. Marius Engen sier:

    Veldig bra artikkel om en av mine favoritt filmer. Det undrer meg hvorfor denne filmen skal være så støtende iforhold til mye annet som er der ute. Filmen bruker Japan som bakgrunnen for hvordan to personer møtes og finner noe felles. Vi ser Japan fra øynene til disse to personene og hvordan de opplever sin situasjon.

  2. Oda sier:

    I prinsippet er det vel de som føler seg diskriminert som bør avgjøre om noe er diskriminerende? Husker godt hvordan jeg satt og skrøt av Lost in Translation på en fest, og den japanske kunstneren (utvekslingsstudent) i stolen ved siden av ble stadig mer stille, mens resten av selskapet bråkte og lo, før han til slutt, ganske lavmælt og høflig japansk, sa noe slikt som: Vi japanere liker ikke den filmen så godt. Vi synes den gir et ganske urettferdig bilde av oss.

  3. Øyvind Rype sier:

    Klassisk eksempel på “white guilt” hvor hvite skal heve seg over folkegruppen karakterene skal portrettere. Hadde et par japser skrevet artikkelen hadde den i det minste vært spennende å lese.

  4. Erik Vågnes sier:

    Det virker som Coppola spiller på kulturforskjeller for å gi oss et portrett av Murray som en outsider. Murrays karakter føler seg fremmedgjort og utenfor i det japanske samfunnet, og Coppola velger å spille på kulturforskjellene, fremheve de. Jeg føler fokuset ligger på annerledeshet i stedet for en slags stigmatisering av japanere generelt, men det kan være at mange er uenige i det.

  5. @Oda: Filmen Pearl Harbor var jo en massiv hit i Japan selv om japanerne i filmen var skurkene. Det kan jo si litt om hvor vanskelig det er å forutsi hva som kan tolkes støtende – og, ikke minst, om alle synes den støtende. Hvordan skal vi måle det?

    Det var ingen eller svært få som reagerte på Steve Martins Jacques Clouseau i Pink Panter-filmene, hvordan tyske soldater har blitt portettert i utallige krigsfilmer, eller følt seg støtt av Hollywoods kjærlighet for blonde svensker ved navn Sven (se bl.a Fear and Loathing in Las Vegas).

    Det finnes en drøss med «vanlige», mainstream-filmer der ute som er mer støtende en Lost in Translation. Hva med kvinne- og mannsrollerepresentasjoner i filmen Gone in 60 Seconds med Jolie og Cage?

  6. Oda Bhar sier:

    Er det et argument FOR en diskriminerende film at det fins enda mer diskriminerende filmer?

  7. @Oda: Selvsagt ikke. Poenget var å vise at det er ingen måter å måle dette på. Det en person finner diskriminerende, finner en annen ikke-diskriminerende Derfor er det vanskelig å la «de som føler seg diskriminert som bør avgjøre om noe er diskriminerende».

  8. @Oda: Det blir som å si «Vi menn over 50 liker ikke den filmen så godt. Vi synes den gir et ganske urettferdig bilde av oss.» ;-)

  9. Det har vel i grunn liten hensikt å legge mye vekt på påstandene som kommer frem i Times Onlines heller fjollete liste. Den går etter store, feite og jevnt over ufortjente mål utelukkende for å skape debatt – lett gjennomskuelig flamebait og trolling, kort og godt.

    Hva Lost in Translation gjelder, er det i grunn uvesentlig hvor den foregår – japanerne (“japse” er overhodet ikke stuerent, Øyvind Rype) og landet deres er utelukkende brukt for å danne et fremmed, isolerende bakteppe for de eksistensielle problemene til Bob og Charlotte. Filmen kunne vært satt hvilket som helst annet sted, tilstrekkelig fremmed fra kulturen hovedpersonene kommer fra, uten at kjernen i historien hadde gått tapt (se f.eks Cold Fever, hvor en japaner er i fri eksistensiell flyt på Island). Årsaken til at den foregår i Japan er simpelthen “write what you know” – Sofia Coppola var med pappa Francis på reklamejobboppdrag i Japan i sin tid, og henter friskt fra egne minner.

    Om en har behov for å fyre av bredsider mot Hollywoodfilm som behandler japanere og japansk kultur lurvete, bør en heller først og fremst konsentrere seg om avskyeligheter som Memoirs of a Geisha og Rising Sun, snarere enn Sofia Coppolas vare, vakre film.

  10. Diskriminering bør ikke forveksles med kultur eller kulturelt betingede særtrekk, noe Maher og Idle gjør når de trekker frem at japanere ikke kan uttale R. Dette er språklig betinget på samme måte som at nordmenn får en spesiell aksent når de snakker engelsk. Å overse kulturelle ulikheter er mer diskriminerende enn å anerkjenne de, fordi dette indikerer at kulturelt mangfold ikke finnes og i verste fall vestliggjør et samfunn med sterke røtter i egen kultur og tradisjoner. Selv om scenen med den japanske prostituerte og Bob fremhever språkbarrieren mellom de to, kan ikke filmen automatisk klassifiseres som undertrykkende. Først og fremst fordi man ikke kan ta ett element i en scene og isolere det fra resten av uttrykket for deretter la det stå som en representant for budskapet i hele filmen. En scene, eller en hel film for den del, oppfattes som et helt uttrykk hvor mange ulike elementer som lyd, kinematografi og mise-en-scénè utgjør budskapet – man må se den som en tegnrekke, i henhold til semiologien, hvor summen av det hele danner idéinnholdet. Hvordan noe oppfattes eller forstås avhenger av alle disse elementene, og om man setter et av disse inn i en ny kontekst mister man den opprinnelige intensjonen i uttrykket.

    Det som først og fremst gjør scenen morsom er ikke ene og alene det at hun ikke kan uttale R, men er en kombinasjon av hans apatiske og oppgitte holdning og hennes energiske forsøk på å engasjere ham. Han forstår ikke hva hun sier med det samme, og har heller ikke lyst til å vite det på grunn av situasjonens natur. Ut i fra det vi har sett tidligere i filmen og portretteringen av de ulike karakterene ligger det implisert i scenen at Bob, som internasjonal filmstjerne, har opplevd liknende situasjoner mange ganger før: En eller annen produsent sender en prostituert for å underholde ham – noe som i realiteten er en Hollywood-stereotypi hvor rike og berømte menn oppvarter hverandre med kjøpt sex. Humorelementet ligger i den håpløse situasjonen, hvor de to karakterene står som kontraster til hverandre. Murrays karakter er tydelig brydd, mens hun er pågående og etter beste evne forsøker å utføre et oppdrag. Språkproblematikken er her et påskudd for ham til å forsøke å «dodge» en ubehagelig situasjon. Hadde han gjort narr av henne eller inntatt en overlegen holdning på bakgrunn av kulturforskjeller, hadde dette vært en diskriminerende scene. Bob, som en middelaldrende hvit amerikansk mann i midtlivskrise, er like «stigmatisert» som den japanske prostituerte når han gang på gang ikke forstår/ønsker å forstå hva hun sier. Det at Bob ikke evner å gjøre noe med situasjonen understreker hvor dysfunksjonell han faktisk er.

    Coppola setter amerikansk kultur opp mot den japanske for å fremheve de to hovedrolle-karakterenes eksistensielle problemer, men filmen hennes handler ikke grunnleggende om kulturforskjeller. Lost in Translation behandler hovedsaklig mellommenneskelige relasjoner.

  11. Flu Hartberg sier:

    Dere har blitt lurt.
    En dag, om kanskje 10 eller 20 år, så kommer det til å gå opp for dere at Lost in Translation ikke er en bra film. Den bruker virkemidlene, fotograferingen, fargene og pauseringene som kjennetegner kunstneriske ambisiøse og ofte gode filmer, men den er ikke god. Det at den framstiller det japanske folk todimensjonalt og forutsigbart er bare en av mange elementer som gjør at denne filmen til syvende og sist kommer til å ende opp som et filmhistorisk smågjesp. Jeg tror ikke refissøren mener å være diskriminerende, men jeg tror hun er en dårlig regissør. Se bare på de apatiske, kjedelige og uinteressante hovedpersonene. Hva er det denne filmen prøver å være, liksom? Den er så KJEDELIG! Jeg vet at dere TROR dere liker denne filmen, men jeg vedder 100 kr til hver av dere at innen år 2029 kommer dere til å innse at dere har blitt lurt. Ingen god film, den bare later som.

    Filmen går forøvrig på NRK3 i kveld.

  12. Jeg synes denne debatten er heller uinteressant, men må i alle fall få påpeke at det er lite vits i å vedde penger på at de som elsker denne filmen går i en slags transe som blir brutt rundt 2030. Selv så jeg filmen for første gang på kino i London, og den fanget opp en fremmedgjorthet jeg selv bar på. Dette er filmen som fremfor noen kan være en trøst når man merker at tingene rundt en ikke helt stemmer eller er som man ønsker, og den tar opp veldig universelle følelser på en måte som både er uhyre vakkert og rørende. Siden den gangen i 2004 har den vært en av mine fem eller ti favorittfilmer, og den ser ikke ut til å forlate den posisjonen.

  13. Gaute Skjold sier:

    Takk og lov for at Hartberg løftet forbannelsen som har ligget over alle oss som liker denne filmen…

    Mye av framstillingen av japanere og Japan/Tokyo i denne filmen må selvsagt sees ut i fra hovedkarakterenes ståsted. Når Johanssons karakter, Charlotte, reiser med Shinkanzen og ser på japanske tempel så blir det tydelig at dette er noen som står og ser på noe fra utsiden, uten evne til å komme inn og forstå dette landet gjennom et kort opphold. Et lands kultur og særegenheter må leves for å forstås, på samme måte som at livsvisdommen til Harris (Murray) er basert på et liv levd. Og likevel er det mye han ikke forstår. Verken Charlotte eller Bob gjør noen forsøk på å forstå Japan når de er der og dette slår selvsagt tilbake på dem selv. Det er de som er ignorante; ikke filmen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>