3D-filmens fallitterklæring

avatar1bilde

Jeg tror det er få her til lands som har skrevet mer om 3D-filmen de siste årene enn co-redaktør Karsten og meg. Majoriteten av disse sakene har handlet om potensialet som ligger i formatet, om det da brukes av de rette aktørene – og ikke minst på den rette måten. Førstnevnte handlet om å bruke teknikken som et fortellerteknisk virkemiddel à la surround-lyd og fargefilm, sistnevnte at flere enn horror- og animasjonsregissørene tok i bruk mulighetene.

Det noe desperate ønsket var selvsagt motivert av 3D-filmens ganske så brokete fortid. Filmhistorisk har det sjelden eller aldri resultert i spesielt banebrytende produksjoner. Isteden er det beryktet som et fenomen som dukker opp hver gang Hollywood går tom for ideer. Eller som forsøk på å vekke et siste hint av interesse for filmer i sjangre som publikum har gått lei, oftest b-produksjoner innen horrorsjangeren. Onde tunger var da også raskt ute med å påpeke dette når studioene igjen ville vise sine produksjoner i tre dimensjoner. Men de fleste anså det hele først og fremst som et siste krampaktig forsøk på å komme piratindustrien og hjemmekinoentusiastene til livs.

De hadde og har delvis rett selvsagt, men samtidig ble den nye interessen faktisk båret frem av nettopp de rette aktørene. Store navn som Peter Jackson, James Cameron, Robert Zemeckis og Tim Burton kom én etter én med prosjekter planlagt skutt i 3D. Derfor så da vitterlig det hele riktig så bra ut en periode, og filmentusiaster som undertegnede så på flere måter nye dimensjoner ved filmens potensiale.

Has 3-D already failed?

Utsagnet bråvekket nok flere enn Cameron da Kristin Thompson serverte det. For de fleste hadde nok allerede tenkt det, men få hadde turt å si det høyt. Hadde Hollywoods multimillionsatsing allerede feilet? Før den så mye som en gang hadde fått kjørt frem sitt flaggskip – Camerons sci-fi epos Avatar? Riktignok kunne de trøste seg med at animasjonsfilmer som Monsters vs Aliens, Coraline og Up hadde tjent mer penger på sine 3D-kopier enn de sedvanlige i 2D. Og bare måneder i forveien hadde store aktører som Dreamworks sagt at alle deres kommende animasjonssatsinger nå ble planlagt for 3D. Ja, selv Cannes-festivalen inviterte en 3D-film til å åpne sitt snobbekalas.

Roger-in-3-d-glassesMen Hollywood, kinosjefer, distributører og andre med fingrene i fatet måtte samtidig stilltiende innse at overgangen til digitale kinoer hadde gått betraktelig tregere enn de opprinnelig håpet. De hadde også svelget etterhvert mange kommentarer der de ble fordømt for enda en gang å ha latt potensialet i 3D-formatet besudles av nettopp billige horrorfilmer og animasjon. Kritikerlegende Roger Ebert skrev sågar et flammende innlegg om sitt hat mot formatet:

Have you ever watched a 2-D movie and wished it were in 3-D? Remember that boulder rolling behind Indiana Jones in «Raiders of the Lost Ark?» Better in 3-D? No, it would have been worse. Would have been a tragedy. The 3-D process is like a zombie, a vampire, or a 17-year cicada: seemingly dead, but crawling out alive after a lapse of years. We need a wooden stake.

Allikevel var Thompsons utsagn mest av alt en trussel. For alle visste at i desember kom Avatar, og da ville alle uansett få så den obsternasige hatten passet. Alle ville bøye seg i støvet for The King of the World.

Is James Cameron’s 3D movie Avatar the shape of cinema to come?

jamescameron-3dThe Guardian stilte spørsmålet dagen før den såkalte Avatar day, 21. august. Hele saken er et forventningsfullt gledeshyl om hva han og jeg skulle se dagen etterpå. 17 minutter fra filmen som siden første utkast en gang i forrige århundre har blitt omtalt som alt fra filmens redning til et revolusjonerende kjempeskritt for filmteknikken. Min reaksjon har du kanskje allerede lest, men det er symptomatisk at saken som etterfulgte The Guardians entusiastiske artikkel var titulert  Avatar trailer: Get your flashy 3D stick out of my face, Mr Cameron. Som Montages-leser tipper jeg at du har lest din andel av alle hatrapportene som kom i etterkant av visningen, så jeg trenger kanskje ikke gjenta at entusiasmen raskt bleknet.

Reaksjonene på Avatar viste mange ting, blant annet at det er blitt veldig farlig å selge skinnet før bloggere og filmnerder er skutt. Men selv om 20th Century Fox nok hadde en real blåmandag etter augusthelgas raljeringer, var etterdønningene enda farligere for 3D-formatets fremtid sett i et større perspektiv. (Og filmen blir vel uansett en gigantsuksess.) For trass i andre store regissørnavn med 3D-produksjoner på vei, hadde Avatar hele tiden vært selve kronjuvelen. Over natta forsvant nå diskusjonene og den virkelig store interessen for 3D, katalysert av den drastisk dalende interessen for Avatar og Camerons massivt hypede nye teknologi. Isteden begynte tallenes tale å sige inn over både studiosjefer og publikummere. I England er per i dag bare 320 av 3600 kinosaler digitaliserte, i USA 2500 av 38000. Slike tall underbygger ikke akkurat studioenes ønske om å skyte film i et format som med andre ord bare kan vises i underkant av 10% av kinosalene.

Kanskje er det da ikke så rart at Spielberg & Jacksons TinTin-trilogi ikke lenger blir i 3D? En blockbuster av det slaget disse tre filmene tilhører, ville i det minste trengt 3500-4000 saler for å kunne hente inn de helt store summene i den kritisk viktige åpningshelga. Da kan man jo like greit skyte i 2D? Kanskje er det ikke rart at Pixar og Disney etterhvert har tonet kraftig ned 3D-delen av markedsføringen av henholdsvis Toy Story 1, 2 og 3 og Alice i Eventyrland? At Guillermo del Toro følte han måtte rykke ut for å berolige nervøse Tolkien-fans om at Hobbiten-filmatiseringen ikke blir med hårete føtter så nærme som mange nå begynte å frykte.

3D-glasses-404_675044cDe siste par årenes satsing på 3D har også avdekt en serie andre utfordringer. Vil publikum betale ekstra for å se en film i 3D? Ja, meget mulig, om vi snakker evenement som med Avatar. Men skal 3D-teknikken forutsette høyere prislapp, vil den aldri bli det fortellertekniske verktøyet noen av oss drømte om for et par år tilbake. Hva med kranglingen om selve formatet? I dag betaler kinoene selv for brillene du har på deg, men målsetningen er at du skal ha med deg dine egne. Gidder du å kjøpe 3-4 forskjellige typer, ene og alene fordi Ringen og Colosseum kino har satset på ulike løsninger? Hva med selve brillene? Skal de fortsatt gi deg siderefleksjoner, hodepine og generelt en dårlig opplevelse?

I sum har 3D-formatet sålangt ikke fungert slik hverken vi eller Hollywood drømte om, og egentlig har kanskje flere av oss mistet interessen. Det gikk opp for meg, da vi før visningen av District 9 på Klingenberg kino i hovedstaden, fikk servert traileren til Avatar i 2D. Noe skremt og kanskje endog litt skuffet, måtte jeg konstatere at den så veldig mye mer tiltrekkende ut i 2D.