I likhet med veldig mange andre fra min generasjon, skjedde det noe med meg da jeg på midten av 90-tallet oppdaget Quentin Tarantino. Med filmer som Reservoir Dogs og Pulp Fiction definerte han mer enn noen annen den amerikanske 90-tallsfilmen. Noen vil sikkert si Tarantino skapte en bølge som han selv har vært farlig nær å drukne i det neste tiåret, og spørsmålet er nå om en ny bølgetopp er funnet med Inglourious Basterds.

Først litt bakgrunnsinfo. Inglourious Basterds er krigsfilmprosjektet Quentin Tarantino har snakket om og puslet med siden han lagde Jackie Brown i 1997. Men da Tarantino opplevde det motsatte av skrivesperre, og manuset var utviklet til noe som var best egnet til en miniserie på 12 episoder, ble alle papirene kastet i skuffen og midlertidig glemt. I mellomtiden gjorde Tarantino de fabelaktige Kill Bill-filmene, og den ikke fullt så fabelaktige Death Proof i Grindhouse-prosjektet med kompis Robert Rodriguez.

Da Tarantino omtrent ti år senere børstet støv av manuset til krigsfilmen han alltid har hatt i magen, innså han at det måtte en heftig omskrivning til for å få prosjektet opp på lerretet som én spillefilm. Og tre måneder etter siste innspillingsdag, var Quentin Tarantino på plass i Cannes med en ekspressklippet versjon av filmen som fikk både mild jubel, anerkjennende nikk og skuldertrekk av anmelderkorpset i den franske rivierabyen. Ikke helt de reaksjonene man håper å høre etter en Tarantino-premiere, men påfallende mange påpekte også filmens voldsomme potensiale med en ny runde i klippen. På fredag er det den endelige versjonen av Inglourious Basterds som har norgespremiere.

Filmen landet til slutt på 2 timer og 33 minutter, og er ikke et sekund for lang. Ballet åpner med teksten «Once Upon a time… in Nazi-Occupied France» som umiddelbart gir oss følelsen av at Tarantino igjen henter inspirasjon fra sin favorittregissør, Sergio Leone. Denne gang for å smøre spaghettiwestern inn i krigsfilmsjangeren, og servere oss en filmrett vi aldri før har smakt. Uten å gå dypere inn i debatten; de som liker å snakke om Tarantinos grenseløse uoriginalitet, vet ikke hva de snakker om. På samme måte som du aldri før hadde sett en film som Pulp Fiction, har du aldri sett en film som Inglourious Basterds. Og da teller jeg med de av dere som har sett den italienske filmen med nesten samme tittel fra 1978. Dette er ingen «remake».

Quentin Tarantino deler filmen inn i kapitler, og introduserer på den måten karakterer og handlingsmønstre som bindes sammen frem mot et fantastisk klimaks. Hvert kapittel har sin unike følelse og identitet, men flyter likevel harmonisk over i hverandre. Tarantino vil ta oss med et sted.

Åpningen er så sitrende bra gjennomført at gliset garantert vil feste seg om kjeften for resten av filmen: Det er fortellingens ikoniske skurk, «jødejegeren» Hans Landa, som oppsøker en fransk landsbyfamilie som kanskje, eller kanskje ikke, skjuler en jødefamilie fra naboområdet som har kommet seg unna nazistene. I bakgrunnen durer velkjente Ennio Morricone-akkorder. Dialogen og den dynamiske spenningen som skapes i møtet mellom Hans Landa og den franske melkebonden, er i seg selv et lite filmatisk mesterverk. Christoph Waltz er akkurat så himmelsk perfekt som du kan ha hørt i rollen som demoniske Landa, og utover i filmen vokser han inn i historiebøkene som en av tidenes «filmskurker». Jeg tar en Oscar-nominasjon for gitt.

I neste kapittel møter vi filmens tittelpersoner; en gjeng amerikanske jøder som har reist til Europa for å slakte ned nazister av høyere rang. Gruppen ledes av løytnant Aldo Raine, spilt av Brad Pitt med bred Tennessee-dialekt, og blir etter hvert involvert i begivenheten der Tarantino samler filmens mange tråder og karakterer til et grandiost klimaks i «Operasjon kino». Her skal nazistene, inkludert Joseph Goebbels og Adolf Hitler, sprenges i lufta og brennes inne. For ja, dette er fiksjon. Quentin Tarantinos fiksjon.

Det mest overraskende med Inglourious Basterds er kanskje at dette ikke er en film om «the inglourious basterds». Brad Pitts kompani er kun en bit av kaka, tittelen til tross. Dette ble med andre ord aldri den filmen vi så for oss for noen år siden, da Hollywood-stjerner som John Travolta, Sylvester Stallone og Adam Sandler ble spekulert om til hovedrollene. Isteden har Tarantino valgt å bygge historien rundt livene til et rikt persongalleri som deler broderlig på spilletiden, og det mest interessante er at veldig mange av disse er totalt ukjente og snakker både tysk og fransk. Omtrent ¾ av filmen foregår på et annet språk enn engelsk – et ekstra modig valg av en filmskaper hvis vante suksessoppskrift har ligget i engelskspråklig dialogkunst. Men det fungerer utmerket, og særlig når Tarantino spiller aktivt på språkbarrierene. På amerikansk (og ikke minst mumlende italiensk) er Brad Pitt i sitt ess i sin absolutt morsomste rolle. På fransk er den kvinnelige helten Mélanie Laurent så sterk og nydelig som en kvinnelig Tarantino-helt må være. Og på tysk er allerede nevnte Christoph Waltz årets funn for et internasjonalt publikum. For en regissør som tidligere har vært kjent for å relansere skuespillere, er det interessant at han denne gang lanserer dem.

Foruten skuespillerne som nesten utelukkende føles perfekt castet, er Inglourious Basterds så mesterlig fordi Quentin Tarantino balanserer alle filmens ingredienser på en måte som fremmer filmen både som kunstuttrykk – og som en fengende og vanvittig underholdende fortalt historie. I enhver Tarantino-forfattet film fungerer dialogen som en motor for det som vises på lerretet.  Men i motsetning til hans forrige forsøk, den smått søvndyssende Death Proof, er det et plott- og karakterdrevet manus som gir Inglourious Basterds så befriende fremdrift. På velkjent Tarantino-vis krydres det på med uttallige filmreferanser (selve klimakset foregår rundt en filmvisning i en kinosal), men det blir aldri stående i veien for drivet og energien i historien. I motsetning til Kill Bill-filmene dynges heller ikke Inglourious Basterds i karikert vold og overstilisert filmspråk, den er nesten overraskende sober til tider. En advarsel er likevel på sin plass; når volden først dukker opp blir det fort ubehagelig.

Jeg gikk til kinoen med en underlig magefølelse. Etter hvert som prosjektet har beveget seg gjennom og forbi produksjonsstadiet, har jeg kjent på en stadig voksende skepsis. Verken filmtrailere eller plakater klarte å vekke alminnelig filmentusiasme eller Tarantino-elskeren i meg. Med puls nær hvilepunktet sank jeg ned i stolen, og fem minutter senere ante jeg allerede konturene av virkelig storhet. Det er lite som kan hamle opp med den følelsen når den sniker seg frem så tidlig i en film. Inglourious Basterds fikk det til å krible i magen på samme måte som da jeg så Pulp Fiction første gang, og jeg kan knapt huske sist jeg storkoste meg så mye på kino. Og det er et ganske friskt kompliment fra en hengiven kinogjenger. Jeg elsker denne filmen!