hva-virker-for-woody

Hva virker for Woody?

WA1

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i fjor høst, i forbindelse med premieren på Whatever Works.

Woody Allen er selve inbegrepet på en skikkelig auteur; han lager ikke film fordi han kan eller vil, men fordi han må -- fordi film pumper rundt i hele kroppen hans, og hans eneste livsterapi er å skrive manus og deretter overføre dem til den hvite duken. Lite mystikk og ekstremt mye rasjonalitet preger Allens nevrotiske kunstnersinn -- i likhet med hans store forbilde Ingmar Bergman.

Tidlig i karrieren lekte Allen seg med The Marx Brothers-inspirerte slapsticks i filmer som Bananas, Sleeper og Love and Death, med innskudd av referanser til europeisk høykultur. Så skjedde et hamskifte med den Oscar-vinnende Annie Hall; plutselig var Allen de intellektuelles alter ego, i et sketsjbasert mesterverk med et rikt persongalleri av New York-snobber, og ikke minst en både bevegende og morsom relasjonsdramatikk. Hylende, ja nesten utmattende morsom og samtidig ettertenksom og sår -- en kombinsjon få om noen komedier har maktet å tangere. Han fulgte opp med Bergman-pastisjen Interiors, som fikk mye anerkjennelse i sin samtid, men som i etterkant beklageligvis har blitt oversett -- selv av hengivne Allen-tilhengere. Kanskje fordi den druknet mellom Annie Hall og den perfekte syntesen av regissørens ulike sider i Manhattan. Gordon Willis legendarisk stemningsfulle sorthvitt-foto og den inspirerte, faktisk ikoniske bruken av George Gershwins musikk, ville alene hamret den inn i filmhistorien. Likevel er det den uovertrufne dialogen og karakterenes drøm om enkelhet i tilværelsen som sannsynligvis er årsaken til filmens udødelighet blant filmelskere; de fleste er enige om at Manhattan er et hovedverk Allen aldri kommer til å overgå.

WA2

Men det har han heller aldri trengt, ettersom han fulgte opp filmens for ham overraskende popularitet (selv ønsket han av uforståelige årsaker å trekke den vekk fra kinoene) med det som for meg sannsynligvis er den mest interessante, varierte og nyskapende rekken med film noen regissør noensinne har levert. I over et tiår definerte Allen kunstfilmen med betydelige verk som Zelig, The Purple Rose of Cairo, Hannah and Her Sisters og Crimes and Misdemeanors, og riktignok mindre innflytelsesrike, men likefullt praktfullt fornøyelige filmer som Fellini-refererende Stardust Memories og Radio Days (som jeg faktisk synes er hakket bedre enn italienerens egen Amarcord), Bergmanske September og Another Woman, Alice, yndig flørtende A Midsummer Nights Sex Comedy og ofte hysterisk morsomme Broadway Danny Rose. På begynnelsen av nittitallet leverte han den noir-ironiserende krimkomedien Manhattan Murder Mystery, det mesterlig galgenhumoristiske relasjonsdramaet Husbands and Wives, gangsterflørtende Bullets Over Broadway og beksorte Deconstructing Harry.

Sliten av å lese filmtitler? Det er forståelig, men å oppsummere Allens karriere er mildt sagt en utmattende oppgave, da mannens produksjon er så rikholdig og kontinuerlig interessant at jeg faktisk har dårlig samvittighet for å ikke ha nevnt verken Shadows and Fog, Everyone Says I Love You eller Celebrity. Og der nevnte jeg dem. Men mot slutten av nittitallet, rundt sistnevntes ankomst, opplevde publikum et slags kollektivt metningspunkt. De nevrotiske karakterene hans ble lest som usympatiske og endimensjonale speilinger av hans etterhvert arketypiske persona, og filmene ble oppfattet som mer slitsomme og navlebeskuende enn friske og underholdende. Da kunne Allen neppe tatt en verre vending enn å påbegynne en aldri så liten mørkeperiode med smått fornøyelige, men faktisk middelmådige filmer som Small Time Crooks, Curse of the Jade Scorpion, Hollywood Ending og Anything Else (som Quentin Tarantino overraskende trakk fram som en av sine favorittfilmer fra de siste femten årene).

WA4

Interessen var mer eller mindre gruslagt da Allen hadde Cannes-premiere på Match Point -- det eneste lovende den gang var vel valget av det da flunkende stjerneskuddet Scarlett Johansson i den kvinnelige hovedrollen. Men den Dostojevskij-aktige tilnærmingen til selvhevdelse og skyld slo de fleste midt i fleisen, og ovasjonene trillet ut i både terninger og stjerner; hans mest uforutsigbare og ambisiøse film på ti år revitaliserte den bebrillede New York-erens karriere over natten. Filmen markerte ikke minst Allens fortsatt uferdige reise i europeiske storbylandskap. London-kulissen beholdt han i de mindre fantastiske, men undervurderte Scoop og Cassandra’s Dream, mens Barcelona ble bakteppet for den stjernespekkede romantiske komedien Vicky Christina Barcelona. Og selv om jeg synes Match Point nærmer seg mesterverkstatus, er det nok Vicky som er min soleklare favoritt av Allens nyere produksjoner, rett og slett fordi den fanget magien fra Allens beste stunder og fikk meg til å huske hvorfor mannen er blant mine aller største filmguder. Den florlett uanstrengte og ekstremt elegante måten å formidle kompleks tematikk på i en sømløs kombinasjon av humor og drama, er det ingen som gjør bedre -- ingen.

WA6

Vender så Allen tilbake til sitt nevrotiske jeg i Whatever Works? Mye tyder på dét; Larry Davids skikkelse ser ut som en reinkarnasjon av Woodys spaserende hverdagsfilosofer fra åttitallet, og New Yorks gater skaper en den typiske stemningen fra hans mest kjente verk. Blir det et utslitende eller et godt timet gjensyn? Vil de gjenkjennelige retorikkene virke igjen etter noen års pause?

Mottagelsen er forvirrende i så måte, og som vanlig er europeiske kritikere mer positive enn hans landsfrender, som bortimot har avslått filmen som en parantes som tilføyer lite annet enn repetisjon av tidligere, og langt mer innflytelsesrike bedrifter. Samtidig er det mange som fremhever at den både er svært fornøyelig og velspilt. Og dette poenget er for meg det som uansett gjør Allens filmer verdt å vente på; på en eller annen måte blir de alltid underholdende, og skuespillerne virker alltid ekstra opplagte i mannens regi. Han kan rett og slett faget så altfor godt, slik at fundamentet alltid finnes der – og for meg skinner det igjennom selv når overflaten er litt skeivt eller uinspirert krydret. Det er denne grunnbeholdningen av filmatiske egenskaper, forfinet gjennom førti år, som alltid virker. Og det beste: Man trenger aldri vente lenge på et nytt forsøk – allerede neste år venter en ny London-visitt med blant andre Anthony Hopkins, Josh Brolin, Naomi Watts, Frieda Pinto og Antonio Banderas. Er det mulig å ikke glede seg?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Christoffer Ødegården sier:

    Elsker Woody Allen og har sett alt han har laget. Det er selvfølgelig noen jeg ikke liker (Melinda and Melinda, Everybody Says I Love You og Scoop) men jeg liker/elsker de fleste andre. Topp 3 er for meg Interiors, Crimes and Misdemeanors og Annie Hall.

  2. Fett at du er så glad i “Interiors”. Sannsynligvis en av tidenes mest undervurderte filmer. Bare Gordon Willis’ foto alene burde ha skrevet den inn i historiebøkene. Et mesterverk!

  3. Oj, ser man det – «Interiors» er en av de Allen-filmene jeg ikke har sett. [Føres opp på lista.]

  4. Mener å huske at Trond også er veldig begeistret for “Interiors”. Kanskje vi bør danne en klubb når du har sett den Karsten?

    I det hele tatt er det sjeldent mange oversette/undervurderte verk i Allens filmografi, men det skyldes nok først og fremst at han har laget så ubegripelig mye. Men filmer som “Radio Days”, “Broadway Danny Rose”, “Another Woman”, “Stardust Memories” og “A Midsummer Night’s Sex Comedy” fortjener virkelig å bli sett av flere enn hardcore-fansen!

  5. Ole sier:

    Syntes det er litt festlig at Manhatten som alle er så glad i, var Woody Allen så misfornøyd med at han ville skrape den og lage en ny film for selskapet gratis. Selskapet sa nei, og det kan vi jo være glad for i dag.

    Ellers må jeg si at Interiors ikke er sååååå bra som dere skal ha det til. Skulle ønske han kunne lage den i dag, for da tror jeg filmen hadde kommet seg til sin rett.

  6. Øyvind Hellenes sier:

    Blir spennende å se hva NRK’s filmbonanza klarer å få til med den kommede Woody Allen spesialen. Personlig syns jeg programmet har vært rimlig tamt til nå(hva er målgruppen deres egentlig?), men blir artig å se om de virkelig tør å gå litt i dybden av filmene og/eller Allen selv fra ett analytisk perspektiv. Tviler dog.

    Min topp 5 fra Allen:
    1. Annie Hall
    2. Crimes and Misdemeanors
    3. Match Point
    4. Manhattan
    5. Zelig

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>