hva-vikingfilmen-kunne-vaert

Hva vikingfilmen kunne vært

PF-83

Vikinger er kjent over hele kloden som blodtørstige, voldelige, harde mennesker som både oppdaget Amerika og satte dype spor i den vestlige historien. De har også blitt portettert og tematisert opp igjennom filmhistorien, men da særlig av det som kan kalles utenforstående. De skandinaviske landene har vist liten interesse for det som kunne vært en stor og kompleks genre.

En umiddelbar sammenlikning finner man i samurai-- og westernfilmen. Dette er filmer som har bakgrunn i en faktisk tidsperiode i Japan og USA. Som de fleste vet har det vært flust med slike filmer opp gjennom tidene, og dette har vært med på å definere både Japan og USA som store filmland – og som et tillegg har dette økt interessen for deres kultur og historie. Samtidig er det klart at de to genrene er spesifikt knyttet til landet de stammer fra, uansett hvor filmene blir laget: eksempelvis ble en god del westernfilmer produsert i Italia og Spania på 1960- og 70-tallet, men genren forble likevel utvilsomt amerikansk.

De skandinaviske landene, som sammen har en lang og mangfoldig vikinghistorikk, har ikke hatt samme produksjonsnivå som Japan og USA, og har dermed ikke klart å etablere denne typen film som sin egen. Dette kan skyldes flere faktorer, men den største er nok økonomi. Produksjon av film er i de fleste skandinaviske land avhengig av midler fra staten. Ideer, manuskripter o.l. må passere et nåløye bestående av kulturpolitiske vedtak, konsulenters smak og ønsker, og diverse krav om at filmene skal være lønnsomme for alle parter (det er få som lager film som ikke ønsker å tjene penger på den). USA har derfor tatt en stor del av vikingfilmkaken, og har dermed satt en hel rekke genretrekk som ikke alltid stemmer overens med virkelighetens vikinger eller tradisjonelle fortellinger.

Ulempen ved at utenforstående danner genretrekk er at de ikke alltid stemmer overens med virkeligheten. Eksemplene er mange, blant annet portetteres de med horn på hjelmene og som blodtørstige, skitne rovdyrliknende mennesker. En annen ting er at de tradisjonelle historiene ikke blir filmatiserte. Adapsjoner av slike historier kunne gitt oss interessante vinklinger på det menneskelige bak hendelsene, slik som Max Manus og Iskyss klarte å formidle, vinklinger som kan skape interessante debatter rundt den historiske filmen og hvordan vikingsamfunnene var bygget opp.

Nils Gaups Ofelaš (Veiviseren) fra 1987 er et godt eksempel som kan fungere som en mal for vikingfilmene. Filmen er dog ikke en vikingfilm, men den tar utgangspunkt i en del av historien knyttet til Skandinavia. I denne filmen viser Gaup oss den samiske kulturen sjeldent sett på film. Han beveger seg fra store oversiktsbilder som viser samenes forhold til natur og dyr til smådetaljer som håndverk og samfunnsliv. Som et overhengende og samlende lag kommer selve historien og sammenknyttende filmfortellingen (som mistenkelig nok likner på en klassisk western).

Man kan se for seg en storslagen og kostbar trilogi om samlingen av Norge til ett rike under Harald Hårfagre basert på oppskriften til Gaups Ofelaš der musikk, skuespill og utsøkt kinematografi bygger opp rundt, og forsøker å gi oss et bilde av, hvordan landets første monark ble til. Andre interessante historier er uten tvil slaget på Stiklestad i 1030, hvordan Olav Haraldsson gikk fra eksil til han møtte nederlag mot bondehæren. Det er selvsagt ingen grunn til at filmene skal omhandle de store fortellingene, men det er nok enklere å starte der. De fleste kjenner til disse historiene, noe som kanskje gjør at filmene vil oppleve større popularitet. Igjen kan vi peke på et liknende eksempel i Liv Ullmanns Kristin Lavransdatter fra 1995 som er en av de mest sette kinofilmene i Norge per dags dato. Sigrid Undsets bøker spilte nok en stor rolle for den nysgjerrigheten filmen ble møtt med.

Er det motvilje eller frykt for å ikke lykkes som gjør at vikingfilmen ikke har fått større fotfeste i Skandinavia? Eller er det, som jeg har nevnt tidligere, de enkelte lands filmkonsulenters fortjeneste, blandet med mediepolitiske krav om markedsandeler, festivaldeltagelse og popularitet? Knut Erik Jensen, regissør av filmen Iskyss, nevnte at de norske filmkonsulentene jobbet aktivt for å få forandret hvordan Jensen selv ville at filmen skulle fortelles. Er vikingfilmene rett og slett for dyre å produsere sammenliknet med andre, mer moderne filmer som blant annet DeUSYNLIGE? En parallell kan trekkes til Arn-filmene som til sammen kostet 210 millioner svenske kroner, et budsjett per film som langt overgår gjennomsnittet for norske filmbudsjetter.

Vikingfilmen kunne vært for oss det som western- og samurafilmen er for USA og Japan. Begge disse genrene har eksistert siden filmhistoriens tidligste filmer og har gjennom konstant og massiv produksjon utviklet seg til det den er i dag. Både i USA og Japan hadde de den historiske bakgrunnen, viljen til å gjennomføre det, og – ikke minst – et publikum som var interessert i å betale for filmene.

For de skandinaviske land burde vikingfilmen være en interessant og nærliggende filmtype. Historien er mangfoldig og vi har mange kilder nært knyttet opp mot hendelser og steder både i Norge, Sverige, Danmark og Island som burde være av lokal og nasjonal interesse og dermed trekke publikum. Men nesten alle større produksjoner av vikingfilmer har foregått i andre land med langt mindre historisk tilknytning. Og de fleste har vært elendige.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 18 kommentarer

  1. KK sier:

    VALHALLA RISING skrevet av Roy Jackobsen og Nicolas Winding Refn er nok den første troverdige vikingfilmen som er laget i Skandinavia. Filmen bryter med det Hollywoodske bildet man har av vikinger, og er en veldig voldsom film, utrolig vakkert foto og et meget sterk lydbilde som minner om den gamle norske elektroniske metalscenen fra 1990-tallet. Følg med på etterdønningene fra Toronto!

    Kan føyes til at det ble laget 13 indianerfilmer i ØstTyskland på midten av 1960-tallet til ca. midten av 1980-tallet, og at Hrafn Gunnlaugssons filmer forøvrig kan kjøpes med engelske tekster fra den Islandske nettbutikken http://nammi.is

  2. Rune Sandnes sier:

    Ha! Jeg hadde helt glemt Den hvite viking, beintøff “Northern”!

    Jeg storkoste meg med fjorårets Outlander, er ikke helt sikker på om en viking-messias-redder-menneskene-fra-drage-fra-ytre-verdensrom-film ville fått Filmfondstøtte.

  3. Redmond Barry sier:

    Olav Trygvasson var død og begravet 30 år før slaget på Stiklestad.
    Forfatteren av denne fantastiske artikkelen mente selvfølgelig Olav ‘Den Hellige’ Haraldsson.

  4. Sigurd Drakedreper + The Gladiator = Vikinghøvdinghelt!

  5. @Redmond: Ops! Selvsagt. Det er nå fikset. Har nok vært for lenge i Tr.heim.

  6. Er det noen som har sett Dragens Fange fra 1985? Det er jo en norsk/sovjetisk viking-samproduksjon. Burde jo vært å få på dvd. Ser kanskje litt puslete ut, men dog: http://uaclub.net/movies/pic/I_na_kamnyakh_rastut_derevya.jpg

  7. KK sier:

    Jepp, så Dragens Fange en gang den gikk som søndagsmatiné på NRK eller noe lignende, men kan ikke huske den som verken god eller interessant. Ang. DVD er vel Nordisk Film som sitter på rettighetene til den, og da kan det ta litt tid. Du kan jo sette den opp på Rosendal :)

  8. Even G. Benestad sier:

    Hvis Nicolas Winding Refn lykkes med sin kommende, Valhalla Rising så vil nok den norske filmbransjen komme snikende etter tenker jeg. Vikingfilmer kunne vært det som definerte norsk film i utlandet, men slik har det ikke blitt. Egentlig er det ganske underlig siden vi har landskapene, miljøet og mulighetene. Som spaghettiwesterns er det også en sjanger hvor man kunne laget både billige og storslåtte filmer.

    Jeg husker forøvrig at jeg så Sigurd Drakedreper på kino da jeg var liten.

    Jeg skal ikke sidet helt sikkert, men jeg lurer på om det var første gang jeg sovnet på kino:).

  9. KK sier:

    Ettersom det er såpass kostbart å lage en skikkelig vikingfilm i Norge, hvorfor ikke ta en genremiks a la Død Snø. F.eks. lage en slags sverd-sandal-splatter-komedie? Even, du er rett mann til jobben!!

    Litt morsomt at denne saken kommer akkurat nå, men nå kommer altså en ny Brødrene Dal film hvor de havner midt oppi en heftig feide mellom to rivaliserende vikingfamilier. http://www.dagbladet.no/2009/08/28/kultur/film/brodrene_dal/trond_kirkvaag/knut_lystad/7844016/

  10. Redmond Barry sier:

    nei, dette var en skikkelig kul diskusjon.. men nå ble jeg bare trist og uvel. for jeg leste også den brødrene dal -oppstandelse saken på blabladet. men det som det som gjorde at hele saken gikk fra ‘ok, intressant’ til brekk-ekkelt og kvalmt var at de i siste avsnitt klarte å nevne at det hadde vært morsomt å gjøre noe ‘olsenbanden junior’ lignende. *gulp* ;(

  11. Even G. Benestad sier:

    En “Sword & Sandal – viking – splatter” er ingen dum ide KK!
    Hvis du er produsent og ledig til uken så kommer jeg gjerne med en pitch.

    Hrafn Gunnlaugson laget noen kule lavbudsjetts vikingfilmer på 80 tallet. Den tøffeste av dem er nok Ravnen Flyr fra 1984. Man trenger ikke en million statister, svære filmsett og super stjerner for å lage bra viking action. Faktisk holder det lenge med 5 skuespillere, mørke skoger og kalde fjell samt en enkel liten historie.

    Det største problemet er at folk ofte tenke veldig stort i forhold til denne typen film…

  12. michael wynn sier:

    Det hadde vært fantastisk med en Vikingefilm a la Kurosawas Seven Samurai eller John Fords western filmer. Snorre er jo spekkfull av historier med action, eventyr og dramatikk. Man finner alle typer historier her. Eventyrlige reiser til England, til middelhavet eller til Vin land eller til Konstantinopel. Man kan lage historier om maktkamp mellom kongene. Man kan dramatisere intellektuelle figurer som Snorre selv. Eller man kan jo bare dikte opp en figur slik som Arn i Sverige. Det viktige er at man lager noe som er underholdende og som har et godt manuskript. For guds skjelov ikke lag noen film som er “overrealistisk”, mørk og kjedelig som en syttitalls dramafilm. En film med litt entusiasme, og gjerne med en slags heltefigur a la John Wayne eller Mifune. En skikkelse som kan bære litt historie på skuldrene sine, uten å bli en forelesning i arkeologi.

  13. Raymond Sperre sier:

    Jeg har til gode å se en vikingfilm som er en slags forelesning i arkeologi:). Som regel er det fint lite historisk korrekthet i disse filmene. Det jeg undres over er hvorfor de fleste vikingfilmene som er laget stinker. Alt er lagt til rette for at dette universet skal kunne bære de mest fantastiske historier og ikke minst karakterer. Både western og samurai nevnes som inspirasjon og trolig ligger det en fornuftig løsning i å adaptere disse sjangrene og sette de til vikingtiden.

    Bare pass på at hovedpersonen er en kvinne siden den mannlige westernhelten slik vi kjenner ham i dag blir sett på som den reneste sjåvinist, men når kvinnen får hans egenskaper så er det en mulighet for suksess.

  14. michael wynn sier:

    Hei , jeg ville bare si at jeg tror det er en kvinne i “Hemnen”, Vikinge proskjektet til vestlandkvinnen Randi Førsund , som er under utvikling bla annet ved hjelp av Nils Gaup. Filmen skal handle om Magnus Barfot, en konge i Snorre, men jeg er ikke riktig sikker på hva slags sjanger de har tenkt å legge seg på. De leter visst fortsatt etter penger for å lage den (kanskje den aldri blir laget?), i følge nettstedene jeg har vært innom. Det er litt synd at det skal være så vanskelig å finne penger i Norge, men Norge er jo et bitte lite marked.

  15. Thor Joachim Haga sier:

    Jeg synes faktisk Sigurd Drakedreper er en av de aller mest autentiske vikingefilmene jeg har sett, selv om det er en barnefilm. Den fortjener mer kudos.

  16. michael wynn sier:

    Mel Gibsons neste film er et vikingedrama med Leonardo DiCaprio ! Jeg vet ikke om det blir satt i Norge eller et annet sted i Skandinavia. En tittel er heller ikke oppgitt ennå.

  17. Det viktigaste er å ha ei god historie å fortelja. Men filmen/ dramaet må vera underhaldande. Den må også formidla noko om kven me er og kor me kjem i frå (identitet og historiemedvit). Og den må seia noko til alle generasjonar og sosiale lag i dag.
    Vikingtida eignar seg godt til det fordi her er det klare helteroller og det kan lett lagast spaningskurver og knutar som skal løysast opp til slutt (plot). Karakterane (gode/vonde): Venn/fiende/sviker, og val som best viser kven me er. Her må ein ikkje vera redd for å overdriva og ta det heilt ut.
    Men det er viktig å kunne fortelja historia… ikkje alle kan det. Det er ei utfording å fonya vikingsjangeren i dag.

    Mhv.
    Solveig Nessa
    dagleg leiar for stiftinga Harald Hårfagre

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>