flashback-blow-out

Flashback

Blow Out

blowout1

De Palma’s visual images in BLOW OUT invite comparison to many Alfred Hitchcock films, and indeed De Palma invited such comparisons when the posters for DRESSED TO KILL described him as “Master of the Macabre.” In BLOW OUT there are such Hitchcock hallmarks as a shower scene (played this time for laughs rather than for the chills of DRESSED TO KILL), several grisly murders in unexpected surroundings, violence in public places, and a chase through Philadelphia on the anniversary of the ringing of the Liberty Bell. This last extended chase sequence reminds us of two Hitchcock strategies: His juxtaposition of patriotic images and espionage, as in NORTH BY NORTHWEST and SABOTEUR, and his desperate chases through uncaring crowds, reminders of FOREIGN CORRESPONDENT and STRANGERS ON A TRAIN.

But BLOW OUT stands by itself. It reminds us of the violence of DRESSED TO KILL, the startling images of THE FURY, the clouded identities of SISTERS, the uncertainty of historical “facts” from OBSESSION, and it ends with the bleak nihilism of CARRIE. But it moves beyond those films, because this time De Palma is more successful than ever before at populating his plot with three-dimensional characters. We believe in the reality of the people played by John Travolta, Nancy Allen, John Lithgow, and Dennis Franz. They have all the little tics and eccentricities of life. And although they’re caught in the mesh of a labyrinthine conspiracy, they behave as people probably would behave in such circumstances—they’re not pawns of the plot.

Best of all, this movie is inhabited by a real cinematic intelligence. The audience isn’t condescended to. In sequences like the one in which Travolta reconstructs a film and sound record of the accident, we’re challenged and stimulated: We share the excitement of figuring out how things develop and unfold, when so often the movies only need us as passive witnesses.

USAs filmkritiker nummer én, Roger Ebert, elsker Brian De Palmas Blow Out.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

  1. Morten Steingrimsen sier:

    Jeg elsker denne filmen! Undervurdert. Et mesterverk.

  2. Even G. Benestad sier:

    Hvordan kan man ikke elske Blow Out?

    Brian De Palma var til tross for noen pinlige affærer som Phantom of the Paradise, Obsessison og Home Movies fremdeles mer enn kapabel til å lage noen skikkelige filmer på 70 – 80 tallet. Dressed to Kill, Blow Out og Scarface kom rett etter hverandre og det er uten tvil en bragd, og noe man kan tenke på når forferdeligheter som Mission to Mars, Femme Fatale og ikke minst kalkunen The Black Dahlia snurrer i spilleren eller rett og slett på en vassen tv kanal. Setningen ”hva skjedde?” går som regel på repeat når jeg ser dem, eller snarere ”switcher” forbi dem med fjernkontrollen…

    Forøvrig kan jeg anbefale den enda mer undervurderte The Fury fra 1978. Til tross for en noe underlig historie så er dette en av de mest formmessig spennende filmene Brian De Palma har laget. Det burde tale til filmens fordel siden De Palma vet hvor han skal plassere kamera og ikke minst hvor det skal bevege seg.

  3. Liker godt at De Palma engasjerer. Men å beskrive Obsession som en pinlig affære kan jeg vanskelig forstå. Synes den er praktfull på sitt beste; latterlig bra skrevet av Paul Schrader, fantastisk musikk av Ennio Morricone, og slow-motion-scenen på slutten er absolutt gåsehudfremkallende. Sammen med Femme Fatale, som du presterer å kalle en kalkun, synes jeg faktisk det er hans mest undervurderte. Bedre enn The Fury (som jeg også liker godt!).

    Men jeg elsket også Mission to Mars stort da jeg så den på kino. Ble bergtatt av bildene, kamerabevegelsene og musikken, selv om jeg husker den tapte seg veldig siste 30-45 minuttene. Har bevisst ikke sett den etterpå på DVD/TV.

  4. Even G. Benestad sier:

    Hvordan du kan påstå at Obsession er en bra film får meg til å undres om vi i det hele tatt har sett samme film, men det har vi jo, så det er neppe problemet. Vi får konkludere med at vi har forskjellig smak og heller diskutere med det i tankene. DIN GNOM(ups, nei, ikke slik, sorry sorry sorry).

    Obsession fortoner seg som en ganske såpete tv film i mine øyne. Musikken til BERNARD HERMAN Hjelper ikke stort med å bringe magi til den tunge tafatte stemningen filmen har, faktisk gjør den bare vondt enda verre. Cliff Robertson klarer heller ikke å gi karakteren troverdig liv i mine øyne. Visuelt flyter filmen helt greit, men den mangler stilen mange av de andre filmene til Brian De Palma har laget.

    Femme Fatale har mye for seg rent visuelt, og hvis man ser på den som en suggesjon av bilder så har den nok noe for seg. Som en fortelling er det nærmest umulig å vite hva den egentlig handler om. Det er kanskje en overdrivelse å kalle den direkte dårlig, men skal jeg velge fra De Palmas middelmådige, men allikevel spennende filmer så vil jeg holde en knapp på Raising Cain.

  5. Obsession, tafatt stemning? Oi. Synes filmspråket og musikken gjør Obsession til en stemningsmettet filmopplevelse langt over snittet. Og selvsagt er det Bernard Herrmann som har musikken (oscarnominert sådan). Kan hende filmen fikk et bonuspoeng av meg fordi den var helt ukjent for meg da jeg så den, men det er helt oppriktig en film jeg elsker. Kan dog være enig i at Cliff Robertson er relativt livløs i hovedrollen, og ellers er midtpartiet noe tregt. Men foruten det; briljant film.

    Femme Fatale liker jeg jo nettopp fordi De Palma smører så vanvittig tjukt på med alt det han liker best. Den er ikke direkte spennende, men er det laget lekrere film de siste ti årene? Foretrekker Femme Fatale foran Raising Cain.

  6. Øistein sier:

    Her ble det en aldri så liten blow out på kommentarfeltene.

    Brian De Palma er en av mine absolutte favorittregissører. Blir overrasket over å lese at Even liker “The Fury”. Må tydeligvis sjekke ut den på nytt, for den husker jeg som en av de svakeste filmene hans av dem jeg har sett. Jeg har størst problemer med den “seriøse” De Palma så filmer som “Redacted”, “Scarface” og “Carlito`s Way” har aldri vært noen store favoritter. “Blow Out” rager selvsagt på toppen av en utrolig imponerende karriere, men mitt hjerte banker også for “Body Double” (Relax!), “Femme Fatale”, “Raising Cain” (Dr. Nix!), “Dressed to kill”, “Sisters” og ja, “Obsession”. Pur filmlykke, alt sammen!

    La oss håpe at han kan slå seg til ro med litt mindre budsjetter, noen avdanka skuespillere og lager noen halverotiske, sleazy thrillere til! Helst en i 3D mens han er i gang. Mens vi venter på en ny film fra De Palma, får vi ta til takke med Scorseses “Shutter Island” i høst. Ser, som “Cape Fear” ut som noe De Palma kunne/burde gjort…

  7. Ta plotet til Antonionis Blow-up, erstatt fotografi med lyd – vips, en god remake.

    Kan det gjøres enklere? =)

  8. Even G. Benestad sier:

    Pøs på med litt b-film og en kilo Hitchcock så er du i mål;).

  9. Even G. Benestad sier:

    Min absolutte favoritt er Dressed to Kill;)…
    Flørten i museet er helt fantastisk og drapet i heisen får det fremdeles til å grøsse nedover ryggen min.
    Det faktum at det er en ”homage” til dusjscenen i Psycho og at enkelte shots later til å være løftet fra Dario Argento’s Bird With a Crystal Plumage skader den ikke i det hele tatt. Jeg håper den dukker opp på Blu-Ray veldig snart! Dvd-en jeg har er ganske blass og kornete.

    Egentlig er det relevant å sammenligne Dario Argento med Brian De Palma siden de begge bygger stilen sin på Hitchcock og ikke minst Mario Bava. Skal jeg rangere de to så ligger De Palma et hestehode foran, selv om Argento kan lage noen forbløffende scener, fra tid til annen.

  10. Argento har et par fantastiske filmer, og noen gode, men jevnt over har De Palma opplagt flere severdige kapitler i sin filmografi – og er uansett en av mine favorittregissører. Foruten de to mafiamesterverkene hans (Scarface, The Untouchables), setter jeg selv Sisters, Femme Fatale og Blow Out høyest, men har også veldig sansen for både Obsession og Dressed to Kill.

    At Obsession kan fortone seg såpete har jeg null problemer med å forså, men det apsektet er snarere en kvalitet for meg. De Palma er pulpens Hitchcock, og hans vri på Vertigo-intrigen er både oppslukende og forførende vakker. Får samme gåsehud som Trond av avslutningsscenen!

    Femme Fatale er etter mitt syn De Palmas formmessige hovedverk – en oppsummering av hele hans omgang med b-thrilleren som sjanger. “Femme Fatale” er så forstryrrende lekker, så elektrisk i stemningen og totalt oppslukende i måten den er fortalt på, at jeg faktisk sliter med å se hvordan man kan avfeie den. Filmspråklig er den en ren triumf, uansett om man kjedes av selve historien.

    The Black Dahlia var en kalkun første gang jeg så den, og noe så kjedelig som enhalvdårlig film andre gang. Tror neppe jeg gir meg i kast med et tredje forsøk…

  11. Even G. Benestad sier:

    Dario Argento er uten tvil en av de største oppdagelsene jeg har gjort innen film. Med en mildt sagt overdådig bruk av musikk, kamera og vold er det nesten uten betydning hva filmene egentlig handler om. Det var også da han begynte å sette teknikken i andre rekke at filmene hans gikk mer eller mindre i grus. Spranget fra Profondo Rosso til Phantom of the Opera er virkelig forbløffende. Etter at jeg så den på Oslo Filmfestival var det en fyr som reiste seg opp foran meg å sa til kammeraten ”hva var det for noe?” Kammeraten svarte lattermildt ”dette er en kunstkun” og det er kanskje noe rett i det. Scenen hvor The Phantom sitter på takket å ser for seg Asia Argento halvnaken i en slags 80 talls stroppekjole er helt forferdelig, grell, patetisk, men uforglemmelig:).

    Brian De Palma er også en regissør som ofte har lent seg mot teknikken, men bortsett fra noen få tilfeller så har historien båret like mye tyngde og dette gjør at hans beste filmer på mange måter overgår Dario Argento sine. Det kan vel enkelt forklares med at man har langt større empati med karakterene i en De Palma film enn en Dario Argento film. Argento bruker skuespillere som dukker i en visuell lek og deres handlingsmønster er stort sett så langt ute at hadde man stilt spørsmålet så hadde svaret slått i hjel hele opplevelsen.

  12. KK sier:

    ”dette er en kunstkun” – he he herlig!!! Jepp, det var der det gikk galt for Argento, selv om Non ho sonno var et fin retrodykk.

  13. Godt sagt, Even! Oppsummerer også mitt syn på Argento…

  14. Geir J. Olsen sier:

    Må nok si meg veldig enig med Trond om OBSESSION. Elsker den filmen selv, så den først når jeg var rundt 30 år gammel, og ble blown away av hvor Hitchcocksk den var på så mange måter. Ble veldig grepet av historien og syntes det melodramatiske fungerte ypperlig, kanskje nettopp fordi De Palma er fullt klar over hva han gjør, og han presenterer melodrama på helstøpt og gjennomtenkt vis.

    Er også veldig glad i FEMMES FATALE, den foreløpig siste gode filmen De Palma har gjort. Gleder meg som en unge til hans “PASSION”. Høres ut som han vender tilbake til godt gammelt, velkjent terreng :) Gid den en gang så briljante Argento kunne få til det samme.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>