filmfrelst-23-snarveien-og-den-niende-himmel

Filmfrelst

Filmfrelst #23: Snarveien og Den Niende Himmel

Filmfrelst har sett Snarveien (øverst) og Den Niende Himmel.
Filmfrelst har sett Snarveien og Den Niende Himmel.

Filmfrelst har denne gang valgt å ta for seg to ganske så forskjellige filmer: den norske skrekkfilmen Snarveien, og det tyske pensjonistdramaet Den Niende Himmel. Begge er kinoaktuelle akkurat nå, og i denne episoden får du høre hva Karsten Meinich og Martin Sivertsen har å si etter å ha sett dem. Ellers kommer vi med et par andre filmanbefalinger, og byr på en ny runde med “Gjett filmen”.

Relevante lenker:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 38 kommentarer

  1. Ooops -det snek seg inn et glippe med noen sekunders stillhet rundt 23:12 i fila. Vi har oppdatert med korrigert versjon nå, så om du var blant de første til å laste ned kan du jo vurdere om du vil laste ned på nytt :)

  2. Einar sier:

    Snarveien er ikke den første fiksjonsfilmen Exposed har produsert. De sto også bak den lite sette reggae filmen One Love fra 2003.

    Nå jeg har jeg ikke sett Snarveien, men med tanke på hva dere sier om den i podcast så høres den ikke videre spennende ut. En horrorfilm som ikke er skummel er ikke akkurat tiltalende. Det faktum at den spinner videre på de samme elementene som er brukt i omtrent samtlige norske horrorfilmer de siste tre årene hjelper heller ikke.

    Hvorfor norske horrorfilmskapere har satt sin uendelige elsk til ”fake scares” er direkte frustrerende og noe som på alle måter er utdatert. Den internasjonale horrorfilmen er i stor fremmarsj og det skjer mye spennende i USA, Asia og Europa. Nå må bare den norske filmen komme seg ut av skogene, få noen skikkelige historier og noen regissører som kan presentere det sjangeren faktisk er mest berømt for, stil…

    Når det gjelder markedsføringen av Snarveien så er det rimelig tynne greier og hvis bransjen tar det i forsvar å skylder på sommerpremiere så må de trekke korken ut av rompa! Når det i tillegg har kommet ekstra penger fra staten så er det faktisk litt flaut å se at det kun er gjort det som alltid blir gjort!

    Å sette plakater over hele byen er ikke måten å gjøre det på lenger dessverre, og det er et enkelt svar på det.

    Man får ikke publikum på bare å si at det er horrorfilm lenger.

  3. Mikkel sier:

    Mellom De dødes tjern og Villmark kom det så vidt jeg vet ikke en eneste norsk horror film? Hvorfor denne meningsløse bølgen? Det blir ikke stor “kunst” av saugjenging, eller for den sags skyld mye penger?

  4. Grøsseren 22 kom mellom De dødes tjern (hvorfor er denne fremdeles ikke tilgjengelig på dvd, forresten???) og Villmark – i 2000, for å være eksakt. Den fikk derimot aldri kinolansering, og gikk rett på dvd. Den foregår forøvrig midt i Oslo, slik det ble etterlyst i denne podcasten. Men spesielt bra er den ikke… :-)

  5. KK sier:

    Uten å ha sett Snarveien så virker det som den ikke byr på noe nytt. Har man sett My Little Eye og Rovdyr så føler jeg at man på en måte allerede har sett Snarveien.

    Tilgjengeligheten av 22 på DVD kan best forklares med backloggtitler som butikker eller nettsteder fører. FIlmen skal fortsatt være tilgjengelig fra videodistributør. 22 hadde noen meget begrenset visninger på kino i Oslo, men kom deretter som en rett på DVD-film. Den nye rett-på-video-filmen HORA kommer også på DVD i løpet av høsten. Filmen har så langt kun vært tilgjengelig gjennom spesielt-inviterte-visning rundt om i landet. Filmen er en fan-film med utgangspunkt (nesten plagiati) i 1970-tallets filmer i rape revenge genren: I Spit on Your Grave, The House on the Edge of the Park, Thriller, en grym film osv….

  6. Einar: Takk, det stemmer det – reggaefilmen One Love ble produsert der, men ble ikke omfavnet av publikum på norske kinoer.

    Geir: Ha-ha, jeg husker 22! Skrev en DVD-anmeldelse av den en gang i fortiden, for det som den gang het DVDnett, som jeg nå klarte å lete opp hos Cinerama.no. Teksten er ikke mitt stolteste øyeblikk, men det at filmen var første norske grøsser siden De dødes tjern gjør den bittelitt interessant som prosjekt. Men spesielt bra er den ikke, nei.

  7. @KK Jeg formulerte meg kanskje litt klossete – det er De dødes tjern jeg etterlyser på dvd, ikke 22.

  8. Even G. Benestad sier:

    De Dødes Tjern er på alle måter en håpløs horrorfilm som utelukkende bommer på alle poengene, men jeg synes å huske at det er ganske fint foto. Enkelte bilder kan til og med minne litt om Jacques Tourneurs briljante gotiske stil, men merk mine ord! Det er snakk om enkelte bilder og ikke hele scener.

    22 feiler egentlig på det aller meste vil jeg si, selv om det på mange måter er et godt forsøk. Ikke minst det faktum at historien er lagt til Oslogryta. Dessverre blir det stusselig når de geriljafilmer på t-banen med 20 tilfeldige statister som bare fortsetter å slapt lese avisen, snakke med venner eller bare stirrer tomt ut i luften når en person blir dyttet foran vognene og blir splattet som et forbasket kjøttstykke i en brummende kvern. En viss troverdighet må til…

    En annen underlig ting med er at hovedpersonen sliter med klaustrofobi og dette blir så ettertrykkelig etablert at jeg forventet en slags forløsning, eller i det minste at hun på slutten ville bli direkte konfrontert med det, men da hun omsider fanges så er det i det største lagerrommet du kan tenke deg:).

    Spørsmålet om hvorfor man skal lage disse filmene er da innlysende. Publikum vil ha dem og hvis produsentene, manusforfatterne og regissørene kommer opp med noen virkelig originale ideer så kan sjangeren ha et godt liv i dette landet, og utlandet for den saks skyld. Jeg tror det største problemet er at man henter alt for mye inspirasjon fra den amerikanske filmen og den lar seg ikke oversette uten at man tilegner noe særegent norsk. En klisje å si det, men det blir ikke mindre sant av den grunn…

    Det er heller ikke slik at man skal gi slipp på den naturen landet vårt har å by på, men det trenger ikke alltid å være noen naive ungdommer som løper fra den opplagte overmakten. Vi lar oss da skremme av langt mer enn slike ting. Redsel er kanskje den mest universelle følelsen vi har siden de fleste har grunnleggende reseptorapparater for når denne følelsen setter inn. Det er bare å ta utgangspunkt i enn selv så er man allerede på god vei.

    Å få folk til å kvekke er ikke så vanskelig siden det bare er å bryte stillheten med en veldig høy lyd. Det trigger ikke frykt! Det er bare en normal respons siden lydskiftet er så kraftig.

    For i gripe tak i enda flere konvensjoner så vil jeg nevne filmen The Shining som er et perfekt eksempel på horrofilmen i sin rene psykologiske betydning. Effektene er ikke plassert der så publikum skal hoppe i stolen. De er der slik at du skal ta med deg frykten når du legger deg den kvelden du har sett filmen. Slike ting sitter!

    I samme slengen vil jeg nevne Peter Medak’s The Changeling og ikke minst tv-filmen The Woman in Black som til tross for konvensjonelle historier tilegner prosjektene sjelden mye dybde og ikke minst følelsen av ekte frykt…

  9. Interessant at å kalle De Dødes Tjern en håpløs horrorfilm, selv om jeg kan forstå det om det er sett i sammenheng med horrorsjangeren. Men som film i seg selv, uavhengig av referanser eller sjangerslektskap, synes jeg det er en gnistrende god film – og jeg håper som Geir at vi snart får den på dvd!

  10. Even G. Benestad sier:

    Den er selvsagt mest håpløs som horrorfilm, men jeg synes virkelig ikke den gir så mye som vanlig film heller. Egentlig er den bare fryktelig kjedelig…

    Faktisk er den direkte søvndyssende!

    Da foretrekker jeg heller filmer som Edith Carlmar’s, Døden er et Kjærtegn og ikke minst Pål Bang-Hansens, Douglas. De er ikke akkurat horrorfilmer, men de ploppet inn i hodet så jeg skriver dem ned.

  11. KK sier:

    Tar den Geir :) Nordisk sliter med å ha konstant utgivelsesfrekvens på klassikerne, men De Dødes Tjern er annonsert.
    http://release.no/artikkel.asp?ID=2084

    Akkurat nå er det ET land som tar horrorfilmen i en ny retning : Frankrike. MARTYRS er en av de mest ubehagelige filmen som er laget etter at man sluttet å presse grensene i Japan for et tiår siden. Veldig Haneke-esque introduksjon som går over til noe absurd merkelig med et noe far-fetched tema. Norsk DVD utgiss snart. Noen har kanskje sett Saint Ange fra samme regissøren. Der lekte han med elementer fra den nye spanske bølgen, men med Martyrs har han presset genren til det ekstreme. Andre nye franske filmer som ikke nødvendigvis finner opp noen ny undergenre, men som ignorerer “det store amerikanske markedet” er A L`INTERIUR (INSIDE) og ILS (THEM). Home Invasion er ikke noe nytt men noe med fransk måte å tenke på gjør disse horrorfilmene til virkelig horror. FRONTIER(S) kan også nevnes, men den havner raskt i SAW/HOSTEL kategorien.

    En ulempe som Norge har er aldersgrensen. Frankrike har ikke den samme strenge grensene som Norge, har flere innbyggere, og kan derfor ta det hele litt lengre enn hva man gjør i Norge hvor du faktisk må lage filmer for 15 åringer for å tjene penger. Jeg tviler sterkt på at vi i det neste femåret vil få noe “farligere” enn Fritt Vilt prequel, eller en Fritt Vilt 3.

    En norsk film som virkelig kunne vært interessant å sett (og noe relatert opp mot trådens tema) er SWEETWATER http://www.trondheim-filmklubb.no/visomtale02.php?id=1657 Har aldri sett filmen men husker at den ble diskutert i et eller annet smalt forum for ikke lenge siden, og det er alltid interessant med postapokalyptiske filmer.

  12. Den Release-artikkelen er fra 2007, og påstår at De dødes tjern skulle komme ut i 2008… Men dette er heller ikke første gang De dødes tjern er dvd-annonsert. Første gang var på begynnelsen av 2000-tallet (husker ikke nøyaktig når), da Nordisk begynte å gi ut norske klassikere. Jeg har ventet og ventet og ventet helt siden den gang…

  13. Moro med horror-diskusjon. Ettersom “The Shining” er min favorittfilm trenger jeg egentlig ikke si særlig mer om hvor høyt jeg setter den – også innenfor skrekksjangeren.

    Ellers skriver jeg under på Evens anbefaling av Medaks “The Changeling” ; riktignok en slavisk sjangerfilm, men så godt og subtilt utført at den virkelig kryper under huden min. Ble vettskremt!

    Videre kan jeg anbefale følgende 50 grøsser/skrekkfilmer:
    Nattsvermeren, Rosemary’s Baby, Repulsion, Suspiria, Opera, Tenebre, The Mist, Hellraiser, Halloween, A Nightmare on Elm Street, Night of the Living Dead, Dawn of the Dead, Martin, The Fly, The Dead Zone, Videodrome, Picnic at Hanging Rock, Inland Empire, Mulholland Drive, Twin Peaks: Fire Walk With Me, Poltergeist, Motorsagsmassakren, Sisters, Carrie, Misery, The Evil Dead, Braindead, Djevelens ryggrad, Låt den rätte komma in, The Descent, Dark Water, Rec, Dawn of the Dead (2005), The Gift, Antichrist, Riget, Vargtimmen, Nosferatu – eine Symphonie des Grauens (Murneau), Nosferatu: Phantom der Nacht (Herzog), Psycho, The Birds, Scream, The Exorcist, Possession, El Orfanato, Alien, The Others, The Sixth Sense, The Village, Nattevagten, Sidste time

    …det var vel femti? Gikk litt fort unna, så har sikker oversett noen viktige! Er klar over at noen av disse filmene beveger seg over i andre sjangere, men følte for å kjøre på med en variert mix :)

  14. Even G. Benestad sier:

    Sjekk ut Eden Lake!

  15. I følge Release skal filmen slippes på dvd 14. oktober i år!

  16. Nini Bull Robsahm sier:

    Sjekk ut Mum & Dad.
    Anbefales ikke å sees fyllesyk!!!

    http://www.youtube.com/watch?v=ctfsELU3TSU

  17. Even G. Benestad sier:

    Dario Argento har laget noen virkelig fine horrorfilmer, men det hører fortiden til. Etter The Stendhal Syndrome så vil jeg mene at hele hans karriere har gått totalt i oppløsning. For de som ikke er kjent med mannen som blant annet var med på å skrive Once Upon a Time in the West så kan det være smart å starte med hans absolutte mesterverk, Profondo Rosso fra 1975. Filmen er pennet og knastet av Federico fellinis manusforfatter Bernadino Zapponi, stilsikkert fotografert av undervurderte Luigi Kuveiller og regissert med mye fantasi av Dario Argento. Musikken som er komponert av Giorgio Gaslini og fremført av bandet Goblin er rett og slett i en klasse for seg selv. Denne filmen så jeg første gangen på Folkehøgskole i 1993 og jeg ble simpelthen livredd…

    Det skal sies at denne filmen har noen ganske drøye scener som ikke bare er innovativt laget – de er direkte kyniske og ikke så rent lite sadistiske.

    legger ved et par eksempler, GOD FILM!

    http://www.youtube.com/watch?v=7nmvTNSBYAY&feature=related

    http://www.youtube.com/watch?v=bTtO__N7GCY

  18. Ils (Them), Martyrs og Eden Lake er filmer som allerede figurerer på “skal se”-listen min, men fint med påminnelser uansett! Mum & Dad hadde jeg derimot ikke hørt om, og den traileren gav meg veldig lyst til å sjekke den ut. Morbid – og potensielt også litt morsomt? 3,99£ på Play folkens, så slå til – det skal i alle fall jeg gjøre! Ellers kom jeg på at jeg glemte Hammer-filmen The Devil Rides Out i horror-oppgulpet mitt. Den er en fin investering!

  19. Even G. Benestad sier:

    The Devil Rides Out bør selvsagt nevnes her!

    Bra at du minnet meg og alle på den, men glem heller ikke den fantastiske Witchfinder General med Vincent Price i sin beste rolle noensinne. Filmen har også en av horrorhistoriens beste sluttsekvenser og det minner meg på enda en historie som på mange måter er litt kjedelig, men som igjen har en slutt du neppe glemmer. Filmen har den underlige tittelen, Short Night of the Glass Dolls og er regissert av Aldo Lado. Mannen som nok er mer kjent for Who Saw Her Die? og ikke minst den notoriske Don’t Ride the Late Night Trains…

    Aldo Lado var faktisk executive produsent på filmen Farinelli fra 1994 og han var regi assistent på Il Conformista fra 1970. En ganske allsidig galning med andre ord.

  20. Mikkel sier:

    Hørte jeg noe om fint foto på De dødes tjern? Norges første Scope-film var det! Antakelig ikke mange av dem her i landet, uten at jeg har noe tall i hode. Søvndyssende? Jeg har aldri klart å se den ferdig uten å falle i søvn, men skal forsøke igjen…

    Beste horror opplevelse: Det var visningen av den orginale motorsagmasakeren på en katolsk kirkegård. Første gang jeg så den, imponerende effeltivt lydbilde. Hærlig ekpresjonistisk til tider.

  21. Mikkel sier:

    Profondo Rosso – ser veldig spennende ut!

  22. E.Wiklund sier:

    Profondo Rosso…så absolutt et mesterverk hvor dypere menneskelig psykologi kommer til overflaten.

    Dont Look Now…The Shining, to favoritter.

    Og som nevnt tidligere her; Picnic at Hanging Rock av Peter Weir, den har en utrolig under huden, langtidseffekt, en nesten eksistensiell tåke den vandrer i…
    Norsk skrekk har litt Blair Witch Project syke ennå. En balanse mellom den psykologiske thrillers klassiske oppløp, mikset med feks typiske Stephen King elementer ( bruk av barn feks ), kan vær veien og gå, karakterdrevne ikke minst..

  23. Even G. Benestad sier:

    Don’t Look Now er selvsagt enda et eksempel på briljant karakterdrevet psykologisk horror. Nicolas Roeg har laget en rekke filmer hvor hans frenetiske kryssklipp i tid og rom kan være fryktelig frustrerende, men i denne passer stilen helt perfekt. Bruken av Venezia som kullisse og bakteppe er også utrolig flott. Sexscenen mellom Donald Sutherland og Julie Christie er vel kåret flere ganger til en av tidenes beste, og det er vel fortjent. Den var forøvrig ikke planlagt og ble improvisert en kveld etter opptak. Regissør Roeg mente en slik scene måtte til for å knytte hovedkarakteren tettere til hverandre. Juhu!

    Problemet med mange, faktisk de aller fleste horrorfilmer er at de aldri bygger opp et karakteregalleri man faktisk ønsker å følge. Den manglende empatien gjør at drapene fremstår som mer kule en direkte skumle. Andre ganger trekker vi på nesen siden mordet i seg selv er grisete og grafisk, men sjelden emosjonelt. Finale Destination filmene er et veldig godt eksempel på visuelt bra utført slakt, som mangler den tyngden som skal til for at vi faktisk tar det med videre.

    Ringu er også en film som må nevnes i denne debatten siden det er en av de bedre grøsserne som har kommet de siste ti årene. Den amerikanske re-maken bør man styre unna, men Hideo Nakata’s original er krypende skummel, nesten hele tiden. Da jeg så den på Oslo Filmfestival var det ingen fjortiser som gaulet hver gang det kom en høy lyd, men det var påfallende hvordan flere og flere krøp ned i settene for å gjemme seg. Særlig når bildene fra den fryktede videotapen skled over lerretet.

    Den største forskjellen mellom de to versjonene er at den Japanske tørr å være subtil og tidvis uforklarlig, som et ekte mareritt. Den Amerikanske forklarer hver eneste detalj og putter dem inn i en ganske normal tre akter og det dreper mye av konseptet.

    Drømmelogikk er noen Dario Argento har vært opptatt av. Suspiria er nesten fortalt utelukkende gjennom en logikk som minner mer om drøm enn tradisjonell historiefortelling. åpningsscenen hvor hovedpersonen går ut fra flyplassen er fortalt som om hun var omringet av den reneste uhygge uten at hun selv responderer på det. Detaljer som motorene i skyvedøren blir fremhevet. Kamera sveiper fra en taxi mot vann som renner ned i et avløp og musikken signaliserer at det aller verste er i ferd med å skje, men handlingen forteller bare om en dame som skal til et sted. Når hun kommer dit derimot, så smeller det!

  24. KK sier:

    Eden Lake, forstyrrende og ubehagelig … men sluttpoenget var noe svakt. Den tok en litt for lettvint løsning slik som mange andre filmer.

    Profondo Rosso er uten tvil Argentos mesterverk, med Bird with a Crystal Plumage på en god andreplass. Suspiria, som kanskje er hans mest kjente film, er superstilistisk men mangler det fantastiske lavmælte og naiviteten som de to andre har. Det har lenge vært snakk om en mulig amerikansk nyinnspilling av Suspiria, men nå ser det faktisk ut til at Argento selv vurderer å gjøre den…. i 3D!!! Tja… hvorfor ikke? http://www.darkdreams.org/

    For å slenge inn noen gode anbefalinger : Spanske Los cronocrímenes (Timecrimes), fantastisk og nytenkende film som ser ut som og starter som noe av det skumleste du har sett, for deretter ta en helt annen vri. Les minst mulig om filmen, bare bestill den og la deg forbløffe (det kan også sies at Cronenberg har vært inne og snust på alternativ nyinnspilling). En film som er noen år gammel men som fortsatt anbefales meget sterkt er fransk-gregorianske 13 Tzameti, ingen réel horrorfilm men som bruker genrens premisser. Ikke ulik spanske Intacto, særdeles nervepirrende. Remake av Géla Babluani som selv laget originalen, er nå i post-production. Mens vi vneter på [Rec]2, se Jaume Balaguerós [Rec] og se også hans fantastiske Los sin nombre (1999), begge utgitt på DVD i Norge. Hans Frágiles kan godt oversees mens Darkness var middelmådig men effektiv. Når vi først er inne på spansk film må jeg også nevne min favoritt; de la Iglesias Acción mutante. Sær og spesiell, men herlig, herlig! Se også El segundo nombre av Paco Plaza.

  25. Morsomt med spanske skrekkanbefalinger! Der har jeg mye til gode.

    Don’t Look Now må selvfølgelig med i kanon – den er jo helt fantastisk, og avslutningen med dvergen i den røde regnjakka er vel muligens den verste skvettescenen i filmhistorien. Picnic at Hanging Rock er en forgiftende ubehagelig, men samtidig ekstremt vakker film – definitivt Weirs mesterverk. En av de filmene jeg kan se igjen og igjen uten å få riktig grep om den, den bare fortsetter å virke i meg hver gang. Hva skjedde? Hvorfor forsvant de? Hvorfor finnes ingen spor? Ahh!! En av mine alltime favoritter.

    Selv foretrekker jeg den barokke og hyperstilistiske Argento, så min favoritt er helt klart Suspiria, med Opera på en god andreplass. Profondo Rosso har noen fantastiske scener og et dødelig fett soundtrack, men av giallo-filmene foretrekker jeg faktisk The Bird With a Crystal Plumage :)

  26. Jeg elsker denne tråden! Og jeg har sett drøyt lite av det som nevnes her, så kanskje blir dette den store horrorhøsten for undertegnede… (kanskje.).

  27. Selv om flere av mine personlige favoritter har blitt nevnt allerede, føler jeg for å skinne litt lys på de som ikke har fått sin velfortjente oppmerksomhet her: The Thing – utvilsomt Carpenters beste, og en fantastisk blanding av praktiske, fantasmagoriske effekter og klam paranoia. Pulse – Kiyoshi Kurosawas bidrag til J-Horrorbølgen, og etter min mening den beste av dem alle. Wolf Creek og Rogue – Greg McLeans hårreisende, veldreide og høyst australske bidrag til skrekk- og thriller-sjangerne, spesielt utmerket med sine Francois Tetaz-komponerte lydspor.

  28. Even G. Benestad sier:

    Kyoshi Kurosawa har laget en veldig stilig film som heter Cure fra 1997… Denne er virkelig verd å få med seg, men det kan nevnes at filmen er en blåkopi av Larry Cohen’s God Told Me To fra 1976.

    Larry Cohen bør sjekkes ut hvis dere vil se noen virkelig annerledes horrorfilmer. De er sjelden skumle, men man kan trygt si de har særpreg.

    Q: The Winged Serpent og The Stuff er nok de mest underlige filmene han har laget. De er billige, effektene cheeeezzzzyyy, men det kamuflerer ikke at Larry Cohen var og er en mann full av artige ideer.

  29. Cure er fin, ja (den ble vist på Film fra sør i sin tid) – spesielt lydbruken er særpreget – men jeg mener likevel at han toppet denne med Pulse et par år senere. Nifsere enn kjellersekvensen (den med sofaen) er det vanskelig å få det!

  30. Nedin Mutic sier:

    Mange gode forslag og filmer jeg ser frem til. Personlig, den mest skremmende filmopplevelsen jeg har hatt: Lost Highway. En film som ryster eksistensialisten i meg…
    Slavoj Zizek, den slovenske filosofen, tolker strukturen i filmen slik:

    “the opposition of two horrors: the fantasmatic horror of the nightmarish noir universe of perverse sex, betrayal, and murder, and the (perhaps much more unsettling) despair of our drab, alienated daily life of impotence and distrust”

    http://www.youtube.com/watch?v=rMMX8dkbXEU&feature=related

    Nyligst likte jeg det Francis Lawrence gjorde i noen av scenene i I am legend – en spenningsbeherskelse man ikke ser så ofte i dag.

  31. Morsom tråd. Har sett ekstremt mye horror de siste årene, mye fordi det er filmsjangeren det er lettest å selge inn hos samboeren. Alt fra Hitchcock, til klassisk britisk horror, amerikanske slashere fra 70-tallet, giallo (pløyd gjennom stort sett hele Argento-katalogen), psykologiske skrekkfilmer, de nye ekstrem-vold-skrekkfilmene (Martyrs osv.), de skrudde “skrekkfilmene” ala David Cronenberg (The Brood, Scanners, Videodrome…), surrealistisk horror, asiatisk 90- og 2000-horror… Men til slutt er det likevel de opplagte klassikerne jeg setter høyest, med The Shining og Rosemary’s Baby høyest opp. Men ikke langt bak kommer Dario Argentos sykt stemningsfulle og deilige Suspiria som for meg fremstår som hans KLART beste. Og jeg elsker mye av det andre han har gjort også (særlig Tenebre, men naturligvis også Profondo rosso, The Bird with the Crystal Plumage, Phenomena og Opera!). Ellers vil jeg trekke frem et par andre personlige favoritter: Carrie (Brian De Palma), Possession (Zulawski), The Cremator (Juraj Herz), The Shout (Skolimowski), The Innocents (Jack Clayton) og Spoorloos (George Sluizer – jeg liker å kalle det for en horrorfilm også)

    Av nyere ting likte jeg [REC] veldig godt. Eden Lake både hatet og elsket jeg (slutten trekker ned). The Others og The Sixth Sense var knallgode da de kom, og begge holder seg veldig bra. I den asiatiske bølgen så jeg på noen år så mange middelmådige post-Ringu-filmer at jeg blir kvalm bare jeg tenker på det, og det er isteden den alternative sørkoreanske A Tale of Two Sisters som både er det mest skremmende og vakkert stemningsfulle som er kommet fra den kanten noen gang. Anbefales sterkt til de som ikke har fått den med seg ennå.

    Ellers mye bra, og en del dritt som trekkes frem i diskusjonen her. Men så skal det sies at dette er en sjanger som er mer subjektiv enn noen annen, og hvor veldig mye avhenger av den kontekst man ser filmene i. Ser ikke bort i fra at jeg hadde hatet Suspiria om jeg hadde sett den på et annet tidspunkt, eller da jeg nesten pisset på meg under Psycho som nattfilm på TV3 alene hjemme som 12-13-åring. Eller hvordan Poltergeist gjorde uslettelig inntrykk i altfor ung alder, med mareritt i flere år fremover. I motsetning til Phantasm som jeg så først i år, og aveide som søvndyssende b-vare…

  32. Even G. Benestad sier:

    Hvis man skal se Giallo så er det ikke bare Dario Argento som er veien.

    Lucio Fulci regisserte to perler man ikke bør unngå. Don’t Torture a Duckling fra 1972 er en psykologisk karakterdrevet historie om en barnemorder som herjer i en liten italiensk fjellandsby. Filmen er tidvis direkte forstyrrende og fryktelig grafisk samtidig som den klarer å vise den frykten landsbybeboerne føler og ikke minst deres behov for å finne en synder. Slutten har jeg faktisk ikke sett maken til verken før eller etter, men dette er på godt og vondt…

    Lizard in a Womans Skin fra 1971 er en litt annen type historie som kan minne mer om Dario Argento’s måte å fortelle på, men også her må Fulci krediteres for å puste underlig liv i sine karakterer. Scenografien i filmen er inspirert av bildene til Francis Bacon og Ennio Morricone har komponert et av sine beste soundtracks til denne filmen. I motsetting til Duckling’s mer realistiske stil så er Lizard langt mer surrealistisk og uforklarlig. Man kan nesten lese den mer som en suggesjon av bilder, enn en konsis historie. Effektene til Carlo Rambaldi var så realistiske at filmteamet ble trukket for retten beskyldt for tortur og misshandling av dyr. Dette ble heldigvis oppklart da Rambaldi selv dukket på i retten for å vise frem sine geniale animatronix:). Senere designet han 80 tallets mest berømte romvesen, E.T…

    Lucio Fulci ble senere berømt for sine “living dead” filmer, Zombie Flesh Eaters, City of the Living Dead, The Beyond og The House by the Cemetery. Til tross for lave budsjetter, uferdige manus og ikke minst kummerlige produksjonsvilkår så har alle disse filmene en krypende atmosfære som helt klart gjør dem til noe eget…

  33. Selvsagt er giallo mer enn Dario Argento, men hittil er det hans filmer som dukker opp i hodet mitt som de beste av det jeg har sett. Men skal jeg peke på en annen favoritt i sjangeren, vil jeg trekke frem What Have They Done to Solange?. Men jeg vil, og skal, se enda mer. Har mye å se igjen av Fulci også. Ble spesielt gira på å se Don’t Torture a Duckling nå…

    Forøvrig kan vel De Palmas fantastiske Dressed to Kill absolutt også sees på som en giallo, rent bortsett fra at den ikke er italienskprodusert, jf. en annen tråd her inne. Men den har jo de fleste andre ingrediensene, kanskje er den litt for velprodusert (det er forresten mye mulig men De palma-favoritt også).

  34. Even G. Benestad sier:

    Don’t Torture a Duckling finner du nok på dvdstrax.com! Blue Underground har gitt ut en knakende god versjon!

    Lizard in a Womans Skin ble gitt ut av Shriekshow for et par år siden, men den er klippet og i feil format, så den er det bare å styre unna.

    What Have You Done to Solange er en ganske rolig film og den er ikke like krypende som en del andre gialli, men det er en bra film og igjen har Ennio Morricone smykket den med et perfekt soundtrack. Massimo Dallamano laget en oppfølger til filmen i 1974 som mer er en hybrid mellom politifilm og giallo, men den er verd å se, What Have They Done to Your Daughters heter den…

    Andre giallos som kan være verd en titt er: My Dear Killer, Watch Me When I Kill, Naked You Die, Black Belly of the Tarantula, Who Saw Her Die, Solamente Nero, Blood and Black Lace, Blody Iris og selvsagt de som allerede er nevnt…

  35. KK sier:

    Geir, meget enig i Wolf Creek og Rogue. For australsk horror sjekk også ut Long Weekend fra 1978 ( naturen gjør hevn) samt fjorårets ferske nyinnspilling med samme tittel og med James “Passion Jesus” Caviezel som straks er Blu-ray klar i Tyskland. Vil anbefale alle “ferske” som skal ta et dybdykk i Kyoshi Kurosawa eller den nye kaidan-bølgen som startet med Ringu, å begynne med Onibaba og Kaidan (også kjent som Kwaidan) for å kunne se hvordan to sykluser med noen tiårs mellomrom bruker samme tematikk og karakterer. Gå for Criterion eller Eureka utgivelsene som også har en del andre gode Kaidan-filmer. Det kan også nevnes at det er den snikende uhyggen, fremfor sjokk slik som mesteparten av US film, er det som gjør disse filmene så gode og minneverdige.

    Fulcis Don’t Torture a Duckling er en merkelig film som skiller seg ut fra hans øvrige, nyere filmer, men absolutt verdt å se. Kjetting og prest! Det var The House by the Cemetery med sine særdeles heftige slow-mo blodsprut sekvenser, tingen i kjelleren og den freaky gutten i vinduet som introduserte meg for regissøren og som for alvor ga meg respekt for den gamle mannen. De amerikanske distributørene har startet å gi ut filmene på Blu-ray så for de som har ventet så lenge så kan det godt anbefales å vente litt til for så å kjøpe dem på dette formatet.

  36. Even G. Benestad sier:

    Jeg gleder meg stort til å se Fulci filmer i HD:).

  37. Einar sier:

    På grunn av denne debatten så tok jeg turen til kino for å se Snarveien!

    Det hadde vært fint å se en norsk horrorfilm som ikke foregikk i skogen eller fjellet. Rovdyr var en fin avrunding på denne sjangeren og skulle man i det hele tatt vurdert å lage enda en så kunne man i det minste tatt ideen noen skritt videre. Snarveien som mer eller mindre har fotostatkopiert plottet til Marc Evans ganske effektive My Little Eye sliter med dårlig oppbygging og ikke minst en del slurvete håndverk.

    Vi vet allerede hva som er greia før filmen begynner og for de som bare har gått inn i salen så forklarer tittelsekvensen det hele. Allikevel tar det nok nærmere tre kvarter før det vi venter på faktisk skjer. Frem til det setter filmen norgesrekord i antall skygger som beveger seg foran kamera.

    Produsent Bjørn Eivind Aarskog er kreditert som fotograf og dette er en underlig kombinasjon. Produsenten er over regissøren og fotografen er under. Jeg håper det eksisterte noen gode avtaler i forhold til denne konstellasjonen. Selv om dette trolig har sett bra ut på budsjettet så tror jeg allikevel det hadde vært lurt å bruke en annen fotograf.
    Tidvis er bruken av bilder svært rotete.

    Severin Eskeland har gjort en god jobb med castingen og skuespillet er nok det beste som er gjort i en norsk horrorfilm til nå. Hadde regissøren flagget ut manuset så er det godt mulig filmen hadde vært langt bedre og da kunne den nok fått flere publikummere enn den nå vil få. Det er gjort en mer enn middelmådig markedsføring, men hadde filmen hatt noe å skilte med så hadde den blitt snakket om uken etter premieren.

    Enkelte har roset filmen for å holde seg innenfor de rammene budsjettet tillater. Det er mulig man på et faglig plan kan la seg sjarmere av dette, men som publikummer er det påfallende hvor lite engasjement som ligger bak noen av scenene. Eksempelvis mister drapet på Mikkel Gaup mesteparten av effekten fordi løsningen er så billig at den i fremstår som direkte klossete. Slutten hvor hovedskurken prøver å snakke seg ut av situasjonen blir bare irriterende siden hovedpersonen går fra å være en ganske handlekraftig dame til en naiv, dum liten pike.

    Hvis horror skal overleve i dette landet så må det nok komme noen skikkelige ideer snart…

  38. Fulgte tipset til Even og Geir om japanske Kairo (Pulse)! Veldig mystisk og stemningsfull film med noen helt fantastiske scener – og ikke minst en veldig flott slutt. Likevel syntes jeg ikke den fungerte optimalt som grøsser, og jeg endte opp med å bli litt skuffet over selve effekten av den. Antakeligvis burde den vært strammet litt inn. Men filmen sitter godt i når man får noen dager på å fordøye den…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>