transformers-estetikkonani-og-speil

Transformers, estetikkonani og Speil

Transformers: De beseirede slår tilbake

Robotfeberen herjer kinosalene over hele landet. Per dags dato har har ca 73 000 sett Transformers: De beseirede slår tilbake, og dette er kun etter den første uken på norske kinoer. Filmen kan leses som Michael Bays store estetiske verk, der han tyner det lille ekstra ut av hver scene. Det hele er så eksplosivt lyd- og effektmessig at man blir fysisk utslitt av å se og høre filmen. Til tross for at den utgir seg for å være en tradisjonell Hollywood-film rent estetisk og narrativt, ser jeg visse likheter til en annen type film som av kjennere regnes som høyverdig kunst og et stort filmhistorisk verk. Jeg snakker om Andrej Tarkovskijs film Speil fra 1975.

I Speil er det filmestetiske virkemidler og filosofi i en utsøkt blanding, der hver scene fremstår som et klassisk maleri og fungerer som et bilde på en dypere psykologisk utforskning av menneskesinnet. Historiefortellingen er i bunn og grunn ubetydelig for hva filmen ønsker å si. Man kan forenklet sett hevde at Speil er en samling av estetiserte tablåer og scener som er enkeltstående, selvforsynte og totalt uavhengig av den overhengende historiefortellingen. Det er som om filmen består av en rekke kort- og novellefilmer satt tilfeldig sammen.

Transformers: De beseirede slår tilbake kan pussig nok oppsummeres på samme måte. Michael Bay har dyrket sin helt spesielle kinematografi til det maksimale: utstrakt bruk av kamerakjøringer, helikopterinnstillinger, det gulaktige, varme fargepalettet osv. Sammen med robotenes stilistiske transformeringer, de gigantiske kampscenene og Bays kvinnelige anatomistudier forsvinner historiefortellingen etter hvert til fordel for det estetiske uttrykket på samme måte som i Speil. Det hele blir en «Bayistisk» tour de force, en estetikkonanerende øvelse der målet ser ut til å være å finne ut hvor mange kinematografiske verktøy man kan benytte i en film.

Sammenligningen mellom Speil og Transformers: De beseirede slår tilbake er kanskje ekstremt forenklet og milevis bortenfor de ulike sjangrene filmene representerer, men det er like fullt et interessant eksperiment. Hollywoods flørt med det jeg kaller estetikkonani gjør at den lineære historiefortellingen, som de gjennom alle år har forfektet, forsvinner på samme måte som i kunstfilmen. Resultatet blir at Transformers: De beseirede slår tilbake kan oppfattes som et tablå av kortfilmer som promoterer amerikansk uovertruffenhet på slagmarken, ispedd store deler hollywoodske skjønnhetsidealer og mannlig samfunnsdominans. Den peker også på hvordan fremtidens filmuttrykk kanskje vil se ut, og da særlig med tanke på når 3D-filmene gjør seg gjeldende. Vil Hollywood i fremtiden hengi seg til tilsynelatende estetiserte, usammenhengende filmer? Eller er de allerede der?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Jeg må bare starte med at dette var utrolig bra skrevet. Jeg føler ofte Hollywood filmer sporer seg langt bort fra den røde tråden og konsentrerer seg på det visuelle utrykket. Dette mener jeg selv er synd men det er jo også ganske interessant.

    Jeg ser fram imot framtidens 3D-filmer og denne artikkelen fikk meg faktisk til å ville se transformers etter at jeg bestemte meg for det motsatte etter annmeldelsen på FilmFrelst episoden.

  2. Geir F sier:

    Dette var tilsynelatende en noe underlig sammenligning og det er sikkert en og annen filmprofessor som vil avsky den som pesten, jeg derimot er ikke en av dem. Ganske morsomt å sammenligne kunst med overblåste Hollywood epos, for uansett hvor mye man ønsker at det ikke er annet enn ”popkorn til folket” så er det ofte så flinke folk som står bak at det til syvende og sist blir kunst, allikevel.

    En annen ting er at filmer har en tendens til å miste kunststempelet med en gang folk faktisk gidder å se dem. Forstå det den som kan… Roman Polanski skriver om Bergman i sin selvbiografi. Han mener filmene til Bergman blir hyllet for sin uforståelighet og desto mindre de intellektuelle forstår, desto mer elsker de filmene hans.

    Michael Bay er nok en forvokst guttunge som trolig ikke legger de helt filosofiske tankene bak det han gjør, men stilen er slående og det er ikke vanskelig å se hvem det er som står bak verket. Han er teknikker til fingerspissene og filmene han lager er store malerier, enten man liker dem eller ikke.

    Sven Nykvist som jobbet med Andrei Tarkovsky på Offeret fra 1986, sa i et intervju at mesteren skuffet ham. Tarkovsky var nesten utelukkende opptatt av teknikken og ikke minst hvordan kamera skulle bevege seg…

    Så det så:)…

  3. @Geir F: Du tenket på uforståelig som dette?

    Det er nok en slags sykdom blant oss akademikere og «kjennere» at jo mer utfordring det gir oss, jo bedre er det – selvsagt innenfor visse grenser (se link ovenfor).

    Du har et godt poeng (som også var mitt poeng med artikkelen): hva skiller nå Hollywood-filmen og den modernistiske-/kunstfilmen? Det er svært lite. De benytter seg av samme fravær av narrativ og det hele blir en onanering av estetikk.

  4. Geir F sier:

    Jeg har sterkt på følelse at det David Lynch driver med er å ”håne” akademikere og deres forhold til film. Siden Lost Highway har han laget filmer som spiller seg ut i nærmest uforklarlige universer og jeg tipper han har det ekstremt morsomt med å lese de ”lærdes” tolkninger av verkene hans…

    I en rekke intervjuer svarte David Lynch at han ikke viste hva Lost Highway handlet om, bortsett fra ”maybe, a man in trouble”. Riktignok kalte han Robert Blake for ”kind’a slow” da Blake hadde uttalt til Jay Lenno at han ikke forsto noe som helst, men Lynch forventer vel en slags forklaring siden det å ikke forstå noe i bunn og grunn gjør hele prosjektet overflødig.

    Dumbland og særlig Rabbits er ekstremt gode eksempler på hvordan David Lynch fråtser i sin egen særhet. Man kan helt klart se dem som en forgreining på hans avisstripe, The Angriest Dog in the World, som var rimelig fjerne greier.

    En liten anekdote er da David Lynch var i intervju med en produsent for å presentere en ny tv serie. Det skulle være et slags science fiction konsept som delvis handlet om å tegne en pirat. Tegnet man den feil så var man fra en annen planet, enkelt og greit.

    Etter en kort pitch lente produsenten seg frem, å spurte ”Mr Lynch, what is this really about?” og som Lynch selv beskriver det ”Then I knew I was in trouble”.

  5. Svankmajer sier:

    @GeirF:

    Lynch er mest opptatt av det trancedentale innen mediet. Det kan forenklet sies at han prøver å oppnå følelsen du får ved å se en imponerende tryllekunst du ikke forstår. Med engang du forstår den mister får du denne følelsen.
    Enda enklere kan du si han dyrker mystikk. Jeg tror ikke det er ment som et hån mot noen.

    Han har alltid vært sånn forøvrig. Tingene han startet med er veldig like det han driver med i dag. Han startet jo som avantgarde kunstner med malerier som kastet opp og slike ting.

  6. Geir F sier:

    Jeg er godt kjent med de tidelige filmen til David Lynch og ser godt linken mellom Six Figures Getting Sick, Alphabet og det han nå holder på med, men dette er tidelige eksperimenter laget da David Lynch gjorde seg kjent med bevegelige bilder.

    Utgangspunktet for Six Figures var en ide Lynch hadde om sine egne malerier. De måtte bevege seg, men bare litt…

    Grandmother er den filmen jeg ser som den første virkelige fortellingen til David Lynch. Den er meget surrealistisk og benytter seg av en rekke mer eller mindre uforklarlige elementer, men historien som er en beksort tvist av Jack and the Beanstalk har uten tvil en soleklar rød tråd. Ingenting føles tilfeldig, bare litt rart…

    Om David Lynch ”kødder” med de ”intellektuelle” eller om han utfordrer sin egen evne til å fortelle historier med bilder er vel egentlig noe mannen må svare for selv. Det kan verken du eller jeg gjøre annet enn å spekulere i. Personlig håper jeg virkelig han pisser de lærde nedover nakken, for enkelte analytikere trenger en skikkelig ørefik fra tid til annen.

    Det faktum at mannen selv sier litt forskjellige ting i intervjuer om sin kunst, kan jo tyde på at han har det ganske morsomt.

    For øvrig kan jeg anbefale dokumentaren Lynch fra 2007!!!

  7. Svankmajer sier:

    Vel, du sa “siden Lost Highway har han”, og at hans senere greier var forgreininger fra “The Angriest Dog in the World”. Kunne virke som du mente han utviklet denne stilen sin fra et punkt. Ser du karrieren hans i perspektiv kan det se ut som dette heller var essensen hans hele veien. At ting som Elephant Man og Straight Story heller mer var unntakene.

    Jeg tror egentlig ikke Lynch er en provokatør. I hans lydbok “Catching the Big Fish” er han for første gang veldig åpen om hvordan han tenker. Jeg skjønner forsåvidt heller ikke hvorfor det å skildre virkeligheten annerledes på en film er så provokativt, mens på f.eks en gjennomsnittlig tegnefilm er nesten alt lov. Tror det har noe med lukkede konservative holdninger til film. For meg virker bare filmene hans befriende fra disse håndjernene.

    Ikke at dette har så mye med forholdet mellom Transformers og Tarkovsky å gjøre.

  8. Geir F sier:

    Vi får ta den diskusjonen under en skikkelig David Lynch tråd! HINT HINT HINT!!!

    I helgen fikk jeg omsider sett Transformers 2.

    Egentlig var planen å se My Bloody Valentine i 3D, men dette innlegget fikk meg selvsagt til å velge transformerende roboter i stedet. Det kan trygt sies at filmen hopper fra det ene smellet til det andre og det hele er bundet sammen av en silketynn story som trolig kunne vært riktig spennende om Michael Bay hadde viet den litt plass. Noe han til de grader ikke gjør…

    På mange måter føltes ikke filmen som en serie tablåer siden det helt klart lå mange tanker bak de forskjellige dramaturgiske mekanismene som brakte oss til det store slaget på slutten.
    I så måte føltes det heller som historien tidvis var en smule avstumpet til fordel for en rekke ablegøyer og ikke minst overdådig effektmakeri.

    Enkelte scener fikk haken min til å falle ned i fanget og andre ganger var det faktisk så kjedelig at det var like før jeg sovnet. ”Mye vil ha mer” er et passende ordtak for denne filmen.

    Om den hører hjemme sammen med de gamle kunstfilmene er selvsagt et spørsmål, men hvis vi leser ut fra et FRP perspektiv så er kanskje Transformers den aller største kunsten, siden det er denne typen film ”folk flest” ønsker å se.

    Om filmen til syvende og sist fremstår som like tidløs som Speil og om noen plukker den frem om 50 år for igjen studere å filosofere rundt historien, metoden og hva den egentlig betyr.

    Kanskje vi heller burde debattere kunst som begrep…

  9. Svankmajer sier:

    Tar gjerne en Lynch debatt mot deg et annet sted Geir. Name time and place and I’ll bring my gun!

    Nå har jeg også sett Transformers 2. Litt inspirert av denne tråden. Speil er en av mine favorittfilmer, så jeg måtte nesten prøve å se hva som er påstått holder mål på noe plan.

    Først vil jeg bare si at jeg er skeptisk til begrepet “kunstfilm”, og skulle ønske folk sluttet å bruke det. Det virker som poenget er å kunne kaste alt som ikke er amerikansk blockbuster i en negativt stigmatisert samlekorg, til tross for at regissørene innen sjangeren sikkert har nada med hverandre å gjøre. Fortell meg gjerne hva Bergman, Godard og Brakhage har til felles.

    On point:
    Jeg tolker det som at anmelder Sivert i denne artikkelen hevder at både Tarkovskij og Bay kjører en stil med enkle tablåer i hva som kunne vært usammenhengende bilder uten videre narrativ dybde og kontekst, og at de på hver sin måte gjør det samme. Selv om det er filmer fra to forskjellige filmverdener som de fleste skiller litt.

    Veeel. Personlig tror jeg ikke Speil er ment som en ren ‘artsy’ estetisk øvelse. Tarkovskij-fans verden over ville vel blitt ganske frustrerte over en slik påstand. Filmen er en veldig personlig og nostalgisk film av regissøren, og er ment som små glimt og små minner, men fortsatt som et større bilde vil jeg si. Tarkovskij er veldig opptatt av hvordan tid brukes i film, og prøver å opprettholde en slags tidsløs tilværelse. Tarkovskij har motivasjoner for sine handlinger i filmmediet. I denne filmen handler det jo mye om hvordan minner fungerer, og jeg synes det fungerer veldig bra. Tablåer…? Vel. Spørs hva man legger i uttrykket. Noenganger er ting ganske satt opp i Tarkovskij, men det handler nok om mer enn bare estetikk.

    Michael Bay da.. jeg må innrømme at jeg syntes T2 var et mislykket kaos av en film, der enern fungerte fint. Jeg tror egentlig mer den var mislykket enn en bevisst estetisk opplevelse. Han bare lot hedonisten i guttungen i seg fokusere mer på alle de flotte bildene av jetjagere og alle dyre effektene, og glemte litt alt skuespillet, karakterutvikling og å få frem en naturlig flyt i historien. Noe som burde være grunnmuren, selv i en actionfilm. Diskutabelt er den bare veldig uferdig på klippebordet, og Michael Bay må lære seg å bruke spesialeffektene sine mer sparsommelig.. de blir mye mer effektiv da enn hvis man bare hagler det ned på seeren i lag med like pompøs musikk. Det funker imot sin hensikt.

    Kutt ned en time effekter, la filmen puste litt mer og fokuser på historien, så tror jeg ikke dette hadde vært så ille. Tror heller ikke dette er fremtidens film. Forhåpentligvis ikke. Så jeg er ikke helt med på at det er bevisste estetiske tablåer heller. Jeg tror rett og slett Bay og hans klippere har klart å kutte ned på nok materiale… så det føles veldig overflødig. Siden filmen ble så lang har de istedet kuttet ned på skuespillet og prøvd å rushe historien. De fikk mest tid til noen vitser mellom alle actionsekvensene.

    Spennende idé å sammenligne slike filmer for all del, I like it!
    Men jeg ser det ikke sånn selv.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>