Public Enemies – popcorn for gourmeter

Public Enemies er en av få store Hollywood-filmer som vises her i Karlovy Vary. Som en del av sideprogrammet Horizons viser den regissør Michael Manns udiskutable status som filmkunstner.

KVIFF ’09: En fullsatt kinosal i den pussige og vakre byen Karlovy Vary ventet i spenning på det som kanskje er festivalens eneste virkelige storfilm – i alle fall kvantitetsmessig. Stort budsjett, store stjerner og potensielt stor publikumsappell. Michael Mann er en av våre absolutt fremste filmkunstnere – dét burde det være liten tvil om. Hans actionrestaurant har Michelin-stjerne hos de fleste kjennere, og ligger på et helt annet nivå enn de fleste av konkurrentenes loslitte veikroer. Mann tilføyer filmene sine en stemning og en elektrisitet som gjør at de føles mer enn de ses – han lager rett og slett noe så sjeldent som poetisk action.

Fra og med Collateral begynte Mann å fotografere med digital video – et grep mange fant distraherende, men som undertegnede syntes bidro til å gi storbymaleriene hans en porøs og impresjonistisk kvalitet. Dette fortsatte han med i den hjernedøde, men forførende vakre Miami Vice, og nå i Public Enemies. Et merkelig valg kanskje? Med Public Enemies vender Mann tilbake til ”skurk og purk”-tematikken fra hans mest elskede film Heat. Dog er modernistiske neonlandskap i solnedgang byttet ut med klassisk gangstersetting med tommyguns og sorte frakker. Men i stedet for å skape en sedvanlig pastisj av velkjente sjangertablåer, velger Mann snarere å utforske disse miljøene på en helt ny måte. Med det digitale fotoarbeidet får plutselig de ofte tilstivnede og sterkt fiksjonspregede arketypene et helt nytt liv; kameraet følger dem på nærmest dokumentarisk vis rundt som en klegg – gjerne oppi deres furede og svettesildrende ansikter. Kulene og kruttrøyken omringer dem og treffer til slutt oss som publikum, da Mann sirkler oss inn i sitt ekstremt oppslukende filmunivers. Rufsetheten skaper en usedvanlig dynamikk og en overraskende realisme i noe som enkelt kunne blitt en kjip og forutsigbart portrett om antihelten John Dillinger og hans bankrøverbande.

Med unntak av The Insider har Michael Manns filmer aldri vært store fortellinger; han baserer filmene mer på enkeltscener enn klassisk flytende dramaturgi, og derfor kan de ofte fremstå som fragmentariske, og for noen forvirrende og uengasjerende. Med Public Enemies strekker han denne strikken like langt som han gjorde i tablåaktige Miami Vice, men har denne gangen en mer intens rytme og langt mer involverende karakterer. Ved første øyekast kan de fremstå som forknytte skisser – uferdige og umulige å forholde seg enkelt til. Men etter hvert som kameraet smyger seg innpå dem, avkles deres motiver og drømmer – gjerne bare med et enkelt ansiktsuttrykk. På denne måten blir vi kjent med karakterene gjennom å observere dem og delta i deres hverdag, noe som for meg er langt mer spennende enn å få dette matet inn gjennom klassiske fortellerretorikker.

Hjertet av filmen er dog utvilsomt Marion Cotillard, som stjeler hver eneste scene hun er med i. Stormforelskelsen mellom hennes karakter og Dillinger har en eksposisjon som er så kontant og plump at det unektelig kan være gjort med noe annet enn et stort glimt i øyet fra Manns side. Fortjenesten er at vi slipper en kjedsommelig oppbygging, og nærmest øyeblikkelig kan forholde oss til dem som et determinert par – dømt til å ende i ulykkelig, forslått kjærlighet. Om Dillinger selv er svært innesluttet i Johnny Depps gestalt, åpner Cotillard ham opp, og det er gjennom hennes elektriske spill at vi bygger opp et engasjement for hans endelikt. Alene er jo egentlig Dillinger et hypervoldelig svin vi vanskelig burde bygge opp noen som helst sympati for. Dog har han ekstrem coolness-kapital, og actionscenene der han og Christian Bales lag med velarmerte politimenn møtes til skuddveksling er så heseblesende at jeg knapt har sett maken. Dette er ikke bare de feteste actionscenene i på lenge, men også Manns beste siden det legendariske bankranet i Heat – og dét sier ikke så rent lite. Og det er disse scenene som gjør at Public Enemies blir et mesterverk av en popcornfilm – for dét er den nemlig. Mer enn man skulle kunne tro ut i fra filmens promotering, er dette er rendyrket actionfilm, der selve historien kun er et enkelt konsept – en katt- og mus-lek som binder enkeltscenene sammen til en ekstremt intens helhet.

Med Public Enemies forener Michael Mann hovedgreiner fra sitt tidligere kunstnerskap, og resultatet er meget mulig et slags hovedverk, og utvilsomt en av årets absolutt mest absorberende, nyskapende og mesterlige filmer.