Public Enemies – et auteurverk fra Michael Mann

Montages har tidligere skrevet om Public Enemies da den ble vist i Karlovy Vary. Dette er en utvidet versjon av  festivalartikkelen.

Michael Mann er en av våre fremste filmkunstnere – dét burde det være liten tvil om. Hans actionrestaurant har Michelin-stjerne hos de fleste kjennere, og ligger på et helt annet nivå enn mange av konkurrentenes loslitte veikroer. Mann tilføyer filmene sine en stemning og elektrisitet som gjør at de føles mer enn de ses – han lager rett og slett noe så sjeldent som poetisk action.

Robert De Niro som skuer ut med et steinhardt, men samtidig ydmykt ansikt mot et blendende, blålig neonbelyst Los Angeles i Heat er ren skjær nittitallikonografi, og et godt argument for å fremheve Mann som en primært visuell filmskaper. Riktignok preges også filmene hans av fremragende skuespill og medrivende dialog, men det som virkelig fester seg hos meg er bildene hans. Mann har skapt en helt egen estetikk, der modernistiske storbylanskap, helst innhyllet i nattemørke, blir vibrerende speilinger av karakterenes indre. Det pulserende lyset og ikke minst lyden av kjøretøy, maskiner og mennesker i flokk gir filmene en nærmest drømmeaktig stemning som på utmerket vis portretterer fremmedgjøring, håp og tap av uskyld.

Når vi har sympatier med gjerningsmannen i Heat handler dette om noe helt annet enn en typisk antihelt; Mann makter snarere å gi ham en poetisk kvalitet som påminner oss om hans menneskelige egenskaper. Selv om De Niro oser av forførende autoritet på lerretet er han langt fra noen karikatur – i likhet med Al Pacinos politietterforsker. I den berømte scenen der de to legendene for første gang møtes innenfor samme billedramme, er det mest hardtslående at de tar en kaffekopp og behandler hverandre som …folk.

Dette peker på et annet vesentlig aspekt ved Manns filmer; det visuelt stiliserte kombineres med en sterk realisme, hvilket i ekstra stor grad har preget regissørens siste filmer. Fra og med Collateral begynte Mann å fotografere med digital video – et grep mange fant distraherende, men som undertegnede syntes bidro til å gi storbymaleriene hans en porøs, impresjonistisk kvalitet. Dette fortsatte han med i den nokså hjernedøde, men forførende vakre Miami Vice, og nå i Public Enemies. Et merkelig valg kanskje?

Med Public Enemies vender Mann tilbake til ”skurk og purk”-tematikken fra Heat. Dog er neonlandskap i solnedgang byttet ut med klassisk gangstersetting, bestående av tommyguns og sorte frakker. Men i stedet for å skape en pastisj av velkjente sjangertablåer, velger Mann snarere å utforske disse miljøene på en helt ny måte. Med det digitale fotoarbeidet får plutselig de ofte tilstivnede og sterkt fiksjonspregede arketypene et helt nytt liv; kameraet følger dem på nærmest dokumentarisk vis rundt som en klegg – gjerne oppi deres furede og svettesildrende ansikter. Kulene og kruttrøyken omringer dem og treffer oss publikum i kinosalen, da Mann sirkler oss inn i sitt ekstremt oppslukende filmunivers. Rufsetheten skaper en usedvanlig dynamikk og en overraskende realisme i noe som enkelt kunne blitt et kjipt og forutsigbart portrett om antihelten John Dillinger og hans bankrøverbande.

Med unntak av The Insider har Michael Manns filmer etter mitt syn aldri vært store fortellinger; han baserer filmene mer på enkeltscener enn intens dramaturgi, og derfor kan de fremstå som fragmentariske – for noen forvirrende og uengasjerende. Med Public Enemies strekker han denne strikken like langt som han gjorde i Miami Vice, men har denne gangen både sterkere sans for rytme og mer involverende karakterer. Ved første øyekast kan disse fremstå som forknytte og skisseaktige – uferdige og umulige å forholde seg til. Men etter hvert som kameraet smyger seg innpå dem, avkles deres motiver og drømmer – gjerne bare med et enkelt ansiktsuttrykk. På denne måten blir vi kjent med karakterene gjennom å observere dem og delta i hverdagen deres, som for meg er langt mer spennende enn å få dette matet inn gjennom mer konvensjonell fortellerretorikk.

Hjertet av filmen er dog utvilsomt Marion Cotillard, som stjeler hver eneste scene hun er med i. Stormforelskelsen mellom hennes karakter og Dillinger har en eksposisjon som er så kontant og plump at det unektelig kan være gjort med noe annet enn et stort glimt i øyet fra Manns side. Fortjenesten er at vi slipper en kjedelig oppbygging, og nærmest øyeblikkelig kan forholde oss til dem som et determinert par – dømt til å ende i ulykkelig, forslått kjærlighet. Om Dillinger selv er svært innesluttet i Johnny Depps gestalt, åpner Cotillard ham opp, og det er gjennom hennes elektriske spill at vi bygger opp et engasjement for hans endelikt. Alene er jo egentlig Dillinger et hypervoldelig svin vi vanskelig burde bygge opp noen som helst sympati for.

Når det er sagt har han ekstrem coolness-kapital, og actionscenene der han og Christian Bales lag med velarmerte politimenn møtes til skuddveksling er i sannhet heseblesende. Dette er ikke bare de feteste actionscenene i på lenge, men kanskje Manns beste siden det legendariske bankranet i Heat – og dét sier ikke så rent lite. Og det er disse scenene som gjør at Public Enemies ofte blir en mesterlig popcornfilm; i større grad enn filmens promotering har varslet om, er dette er rendyrket actionfilm, der historien i grunnen er kondensert til å være et enkelt konsept; en katt- og mus-lek som binder scenene sammen til en medrivende helhet. Den som ønsker en klassisk biografifilm med Oscar-flørt i hver eneste bevegelse kan risikere å sitte lengtende tilbake, men for oss som ofte gjesper av slikt er Public Enemies noe av en åpenbaring, ettersom Mann ikke later til å bry seg om noe annet enn fascinasjonen for sitt eget univers. Dermed blir dette en skikkelig auteurfilm, uten kompromisser.

Med Public Enemies forener Michael Mann greiner fra sine tidligere filmer, og resultatet kan plasseres i det øvre sjiktet av filmografien hans, om ikke helt der oppe med tvillingen Heat. Public Enemies er en av årets mest absorberende, nyskapende filmer.

Les også:

Omtale

Fellini vrir seg i graven over Nine

Arven fra Taxi Driver og urban musikkpoesi [2]

Trailer til Tim Burtons Alice i Eventyrland [5]