musikk-og-bonnerop-i-muezzin

Musikk og bønnerop i Muezzin

Muezzin

Dokumentaren Muezzin har sin verdenspremiere på KVIFF’09. Filmen er østerrikske Sebastian Brameshubers langfilmregidebut.

KVIFF’09: Blant de mange berømmelsesverdige trekkene ved denne festivalen er nok filmprogrammenes besittelse av både variasjon og kvalitet den absolutt viktigste. Åpningsdagen på festivalen for vår del var i så måte et perfekt eksempel – fra bønnerop i Istanbul til allegorisk vampyrfabel i Sør-Korea. Ballet ble startet med det som på papiret fremstod som en svært interessant film i dokumentarkonkurransen; Sebastian Brameshubers Muezzin.

Filmen foregår i Istanbul, og følger en rekke karakterer involvert i oppladningen og gjennomføringen av et ganske nytt fenomen – en årlig tyrkisk musikkonkurranse om hvem som er landets beste muezzindefinert av Wikipedia som: “en valgt person i moskéen som leder innkallingen (adhan) til fredagsbønnen og de fem daglige bønnene (salat) fra moskéens minareter.” Konkurransens to sider, deltagerne og dommerne, er sånn noenlunde også filmens to fortellervinkler. Hovedpersonen Habil Öndeş sitter i dommerpanelet, og er selv en respektert muezzin. Halit Aslan og Isa Aydin er muezzin i hver sin Istanbul-moské, og kniver i konkurransen. Öndeş mener den musikkfaglige biten av et bønnerop er veldig viktig, og filmens egentlige hovedproblemstilling er noe sånt som: Kan det islamske bønneropet regnes som musikk, eller er det bare en formell innkalling til bønn?

Muezzin
Habil Öndeş underviser sine studenter.

På tross av dette fascinerende rammeverket – parallellen til Idol kan ikke unngås – klarer ikke Brameshuber å anvende sitt ypperlige utgangspunkt til å gjøre Muezzin til den dypdykkende, utforskende dokumentaren den kunne ha vært. For det er det man forventer av en film som dette, der en ung vest-europeisk filmskaper reiser til Istanbul for å fortelle en historie som ikke er hans egen (og filmens målgruppe virker heller ikke å være muezzinene selv – da må vi regne med at den er ment for ‘oss’). Så det er fryktelig synd at karakterene aldri stilles et kritisk spørsmål, og at regissøren forblir en blek bakgrunnsperson som lar karakterenes selvskryt vinne over forståelsen og innsikten vi som publikum higer etter. I tillegg mangler Muezzin filmatisk, visuell gjennomslagskraft nok til å trekke oss inn i hovedpersonenes virkelighet.

Etter filmen var det dermed ikke overraskende at de fleste spørsmål til regissøren fra salen handlet om ting som filmen selv burde ha besvart. Man sitter igjen med et mer reflektert inntrykk av hvem som står bak de mystiske, og ofte svært vakre, bønneropene man hører i islamske land, men det er også dessverre det eneste jeg kan si pent om Muezzin. La oss håpe at det i fremtiden vil dukke opp en annen film som klarer å hente mer ut av de samme interessante problemstillingene.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>