Opprinnelig publisert 17. juli 2009.

Sommeren for to år siden skjedde det noe spesielt. I siste akt av Harry Potter og Føniksordenen kjemper Harry en duell mot Lord Voldemort, og må samle gode tanker i seg selv for å kunne hamle opp mot kreftene fra ondskapen. Regissør David Yates visualiserer dette gjennom en ganske simpel montasje av tilbakeblikk fra de tidligere filmene, der Harry er sammen med sine beste venner Ron og Hermione. Effekten er slående idet tårene renner nedover kinnet mitt og jeg innser at jeg har blitt oppriktig glad i disse karakterene; jeg har faktisk deltatt i deres oppvekst – sett at de har utviklet seg fra søte barneansikt til voksne mennesker. Jeg bryr meg om dem, og erkjenner at denne serien vil holde hele veien ut – fundamentet er for godt til at en kommende film kan slå feil.

På mange måter oppsummerer denne opplevelsen et helt sentralt aspekt ved Harry Potter-franchisen. Filmatiseringen ble påbegynt lenge før bokserien var ferdig og ingen bortsett fra forfatter J.K. Rowling selv visste hvordan dette ville ende. Altså snakker vi ikke om en helhetlig visjon fra første stund; snarere er dette en serie som har fått forme seg underveis, med stadig innsprøytning av nye regissører, komponister og fotografer. Dét har gjort serien mer godt enn man skulle tro, da den har hatt en nærmest pubertal virilitet i utviklingen – i likhet med sine hovedkarakterer. I stedet for å definere og dermed også begrense et univers har Warner latt mange stemmer få boltre seg i denne luksuriøse lekegrinden. Det begynte i de barnevennlige hendene til Alene hjemme-regissør Chris Columbus, og den første filmen er i all sin enkelhet lite visjonær, men definitivt stemningsfull og, tør jeg påstå, magisk, hvilket har sikret den en trygg plass i barnefilmenes kanon. Oppfølgeren, Harry Potter og Mysteriekammeret, var derimot en skuffende slapp og slavisk adapsjon med lite av forgjengerens florlette fantasibyks. Det virket som om Warner skjønte hva som var i ferd med å skje da de erstattet Columbus med meksikanske Alfonso Cuarón (Children of Men). Kostymene og scenografien ble radikalt endret på, og hele universet fikk en kledelig regnsky over seg i et fortsatt uovertruffent kapittel; Harry Potter og fangen fra Azkaban er for meg en av fantasybølgens beste filmer – et mesterverk i sin kombinasjon av hormonell sårbarhet, gryende mørke og skrudd komikk. Visuelt representerte Cuaróns film et kvantesprang for serien, som den heldigvis har fulgt opp; siden den gang har Harry Potter-filmene ikke primært engasjert meg som fan av Rowlings bøker, men som filminteressert.

Hvis jeg begynner å snakke om legendariske Slawomir Idziaks fantastiske fotoarbeid i Harry Potter og Føniksordenen vil jeg strengt tatt tro at store deler av filmenes kjernepublikum faller av i svingen. At serien har utviklet seg til å oppfylle mine estetiske fetisjer er langt mindre viktig enn at de ser ut til å holde på både boklesernes og kinogjengernes engasjement. Dette handler om lojalitet i kombinasjon med de stadige nyvinningene; samtlige skuespillere (med et naturlig unntak av Richard Harris) har fortsatt i sine respektive roller og ingen av adapsjonene har vært særlig radikale i forhold til opphavsmaterialet, hvilket har gitt serien en sjelden kontinuitet. Og ingen av dem har sviktet rent kvalitetsmessig; samtlige har fått god eller strålende mottagelse hos kritikerne, og med tanke på at denne serien har pågått i åtte år er det noe av en bragd. Harry Potter har blitt en merkevare og faktisk et kvalitetsstempel. Der mange franchiser tar livet av seg selv ved å alltid sikte mot noe kvantitetsmessig større – med Transformers som et rykende ferskt skrekkeksempel – har Potter-filmene hele tiden forsøkt å balansere det spektakulære med det intime, slik at relasjonen til karakterene har stått i sentrum for spesialeffektene. Som jeg nevnte innledningsvis er det snakk om at vi har deltatt i en filmatisk oppdragelse av både karakterene og skuespillerne som gestalter dem. Dette gjør det langt vanskeligere å avslå filmene, ettersom det oppstår et slags samvittighetsforhold mellom dem og publikum – vi følger Harry og vennene hans i tykt og tynt. Dette har vist seg å gå på tvers av alder og kjennskap til Rowlings litteratur; på egenhånd har filmene blitt en institusjon vi med glede besøker sånn omtrent annethvert år.

Så kan man spørre seg om denne interessen har spilt på to strenger hele veien; var det mer spenningsfylt å se utviklingen på den hvite duken da vi ennå ikke kjente til historiens utfall? Hypen har da vært litt fraværende denne gangen, når det ikke venter en ny bok like om hjørnet? Selv har jeg registrert mindre hysteri enn ved tidligere premierer, og jeg har tenkt på årets Harry Potter og Halvblodsprinsen som seriens store svenneprøve – å lokke publikum i hopetall er utvilsomt en større utfordring denne gangen. Dessuten har serien nå blitt trygt plassert i hendene på David Yates, hvilket fjerner spenningen den kontinuerlige utbyttingen av regissører skapte. Mine bekymringer ser dog allerede ut til å være unødvendige, da filmen har hatt seriens så langt sterkeste åpningsdag og mottatt ovasjoner fra de amerikanske kritikerne.

Harry Potter var startskuddet for en fantasybølge som fortsatt ikke er over, og innimellom mange skuffende produksjoner som i altfor stor grad pøser på med effekter og eskalerende budsjetter for å fange vår oppmerksomhet, har den bebrillede trollmannen blitt en pålitelig leverandør av vår sårt tiltrengte eskapisme. For selv om alle bølger til slutt skylles ut i havet igjen, er ikke lenger Harry Potter-serien avhengig av det øvrige filmklimaet; den puster helt for seg selv og kommer sannsynligvis til å gjøre det på utmerket vis også i de to siste kapitlene fra Rowlings uendelig fascinerende, skumle, morsomme og engasjerende univers. Harry Potter rører noe i oss; han er en karakter vi enkelt kan sette oss inn i – han er vår maske i dette fiksjonsuniverset, der temaene som oftest er speilinger av vårt eget samfunn. Harry Potter skaper en verden vi både kan identifisere oss med og drømme oss bort i. Er det rart han er vår tids suksesshistorie nummer én?

Harry Potter og Halvblodsprinsen hadde norgespremiere fredag 17. juli, og Harry Potter og Dødstalismanene – Del 1 hadde norgespremiere 19. november 2010.