I Morgentåkedalen

En invitasjon inn I Morgentåkedalen

I Morgentåkedalen

Det må ha vært i forbindelse med filmfestivalen i Bergen i 2005 at jeg merket meg  filmskaperen Aleksander Nordaas for første gang. Hans spillefilmdebut Sirkel, produsert på nullbudsjett, vant publikumsprisen ved festivalen – og ble senere distribuert gratis på nettet. I en så liten bransje som den norske, står denne filmen ennå i særstilling – hovedsaklig på grunn av valget om åpen nettdistribusjon. Hele prosjektet formelig strålte av engasjement og gjennomføringsevne, og man kunne ikke annet enn å merke seg regissørens navn. Siden da har Nordaas vært aktiv i produksjonsselskapet Yes Box, og i år har han både romandebutert (!) og ferdigstilt kortfilmen Bak lukkede dører, som vant prisen for Beste film på Minimalen i våres og deltok på Kortfilmfestivalen i Grimstad. Som om ikke dette var nok har han i sommer bidratt til å arrangere filmfestival i hjembyen Mosjøen.

Men, la oss spole litt tilbake. I slutten av juni dukket det opp en Twitter-melding fra Nordaas, som forøvrig skriver sjeldne oppdateringer: «Morkel Mosetuss og resten av gjengen i Morgentåkedalen er på vei mot filmen og trenger din hjelp! » Jeg klikket meg nysgjerrig videre, og forstod raskt at dette var et prosjekt som Montages måtte ta en prat med Nordaas om. Her følger intervjuet – som hovedsaklig handler om manuset til filmatiseringen av barneboken «I Morgentåkedalen», som han arbeider med i disse dager:

I Morgentåkedalen

Montages: Hei Aleksander! Kan du fortelle oss som ikke har lest boka litt om hva I Morgentåkedalen handler om?

Aleksander Nordaas: Hei! I Morgentåkedalen handler om Morkels jakt på en kjempesopp. Morkel er en mosetuss, og bor nede i en grotte sammen med mange andre artsfrender. De er små, pelskledde skapninger, som aldri går ut av hulen sin. De er fornøyde med å slappe av i gresset og spise livretten sin, nemlig sopp. Men en natt drømmer Morkel om en kjempesopp. Drømmen er så virkelig at han bestemmer seg for å trosse all mosetussfornuft og gå ut av grotta for å finne den. Og slik starter en lang og spennende ferd for Morkel, som på sin reise møter all slags skapninger, både venner og fiender.

M: Hva initierte dette prosjektet? Idé hos forlag, produsent eller manusforfatter?

AN: Hei! Det var egentlig aldri noen plan å skrive film for barn, tvert om, da mine tidligere prosjekter har utspilt seg i et noe mer mørkt og brutalt univers. Men så oppdaget jeg en pitteliten thumbnail-annonse for boka på en eller annen nettavis. Jeg hadde ikke hørt om “I Morgentåkedalen” fra før av, men bildet av denne pelskledde skapningen brente seg fast på netthinnen. Han blippet opp såpass ofte i hodet iløpet av de neste ukene at jeg så meg nødt til å ta turen innom biblioteket og låne boka. Og da var det egentlig gjort. I en alder av 25 falt jeg for en barnebok. Jeg sendte en mail til forfatter Jan Deberitz, bare for å få bekreftet at boka allerede var under opsjon hos noen andre, og at jeg da kunne legge fra meg tankene rundt den. Men enn så overraskende som det var, så var det ingen som hadde tatt opsjon på den, selv om den har vært utsolgt fra forlag tre ganger. Og Jan ga meg lov på flekken til å prøve å gjøre noe med historien.

M: Du har i manusprosessen strukket ut et hånd mot publikum, via en Facebook-gruppe, og spurt om råd og innspill. Hvorfor gjør du det? Er det ikke best for en manusforfatter å sitte i skjul på hytta frem til mesterverket er ferdig?

AN: Når det gjelder “I Morgentåkedalen”, så er det jo en historie mange allerede har et forhold til fra de var små. Da er det ikke noe stort poeng å hemmeligholde historien i manusform, spesielt ikke når den baseres på den originale. Jeg ser heller på det som langt mer verdifullt å hente inn innspill og tanker fra de som kjente historien lenge før meg; altså, hva husker de fortsatt fra historien? Dette er ting jeg som manusforfatter (og senere regissør) tjener mye på å høre på, både for å innfri forventninger, være tro til originalhistorien, og ikke minst videreføre de “beste” elementene fra boka. Jeg har sett meg nødt til å legge til en del ekstraelementer i historien for å strekke den opp mot en spillefilms lengde, og da er det lett å glemme de små detaljene eller replikkene som for mange utgjør minnene om historien.

Jeg mener denne “åpne løsningen” er en vinn-vinn for alle. Jeg får fortalt en sterkere historie gjennom tilbakemeldingene jeg får, publikum får være med på å utforme historien og man skaper interesse rundt filmen allerede på et tidlig stadium. Vi har for så vidt nettopp begynt med dette, og kommer garantert til å fortsette fram til filmen (forhåpentligvis) kommer ut. Jeg har allerede fått en god del mailer og tilbakemeldinger fra de knappe to hundre medlemmene i gruppa så langt, noe som blant annet har ført til at enkelte replikker fra boka har kommet tilbake inn i manuset.

I Morgentåkedalen

M: Hva er de største utfordringene i arbeidet med manuset til det som skal bli en animert spillefilm?

AN: Jeg har selv jobbet lite med animerte prosjekter fra før av, men rent historiemessig er det ikke så voldsom forskjell fra det å skrive realistisk fiksjon. Karakterene og handlingen må fortsatt tilpasses det aktuelle universet og dets regler. Men sånn sett har det egentlig vært en stor frihet å skrive for barn. Man kan jo ta en del mer av i forhold til realisme, karakterer og plot, så det er for så vidt en utfordring å huske på å begrense seg litt innimellom. Nå har manuset nylig blitt avsluttet i manusordningen i NFI, og jeg har gjennom denne prosessen hatt fokus på å utforme historien uten egentlig å tenke på det økonomiske aspektet. Nå, mot forprosjekt, blir nok den største utfordringen å konkretisere og snevre inn. En setning manus kan jo fort koste mange arbeidsdager i animeringen, og man har ikke den samme friheten til å prøve ut ting like kjapt som med skuespillere.

M: Vi har observert at du er en driftig fyr; lavbudsjettspillefilm, kortfilm, reklame og romandebut – hvordan opplever du tilværelsen som filmskaper på tvers av sjangre og uttrykk? Har du noen spesifikke forbilder i ditt arbeid?

AN: Personlig føler jeg at jeg mister en del som historieforteller ved å binde meg opp til én sjanger. Andre blir kanskje bedre og bedre med den sjangeren de holder seg til, men for min del føler jeg at jeg graver mitt eget hull som forteller ved å spesialisere meg. Litt som å løfte vekter kun med den ene armen. Sagt på en annen måte, livet jeg selv lever består ikke bare av én sjanger, og da føles det litt merkelig å skulle knytte seg til kun én spesifikk sjanger også som forteller. Jeg synes det mases for mye om dette med rendyrking av sjangerfilm, man kan gjøre mye fint på tvers av sjangrene, men det går selvfølgelig en grense for hva man kan overlappe. Skriver man for barn, så skriver man for barn. Nå er jeg bare 26 år, og er på ingen måte noen veldig erfaren manusforfatter (eller regissør), så det kan jo godt hende jeg velger en mer spesifikk sti om noen år. Men inntil videre kommer jeg enkelt og greit til å gå for magefølelsen, og fortelle de historiene som bare kjennes rett å fortelle.

Hvis jeg skal trekke fram et forbilde, så må det være Jean Pierre Jeunet (“Delicatessen”, “Fortapte barns by”, “Amelie”). Han har en misunnelsesverdig måte å kombinere elementer fra forskjellige sjangre på, alt fra drama, surrealisme, grøss og eventyr. Og filmene hans ser rett og slett deilige ut. Jeg anser meg selv som svært visuelt bevisst, men i sammenligning med Jeunet ser at jeg fortsatt har temmelig langt å strekke meg.

*****

Det var vår prat med Aleksander Nordaas for denne gang, men vi ser frem mot å skrive mer om dette og andre av hans prosjekter etter hvert som det dukker opp. Dersom noen av våre lesere har et nært forhold til I Morgentåkedalen er det altså bare å melde seg inn i Facebook-gruppa og bidra, eller legge igjen kommentarer her i denne saken.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Kjetil Omberg sier:

    Dette gleder jeg meg til å lese mer om!

    “Bak lukkede dører” er en av forferdelig få kortfilmer som jeg faktisk liker så mer av den mannen.

    Fortsett dette Karsten!

  2. Eva Kittelsen sier:

    Å, jeg elsker Morkel og Mosetussene! Ble så glad for nyutgivelsen for en stund siden :) Lykke til, det blir jo vanskelig å lage film som blir like vakker?

  3. Denne boka var høydepunktet da jeg som liten måtte være med på besøk til en av mammas venninner! Håper at den nå også vil komme i bokhandlerne igjen. Kjenner at jeg har skyhøye forventninger til filmen!!

  4. Svai sier:

    Dette kan fort bli virkelig bra, boka er uten tvil en av de jeg husker best fra barndommen. Lykke til!

  5. Husker denne boka som en av mine store favoritter fra barndommen fra og med en samlingsstund på barnehagen. Veldig skummel og melankolsk stemning – bare SE på de tegningene! Er jo helt drøyt flott.

  6. Henriette sier:

    Den ER i butikkene. Jeg danset lykkelig og glad ut fra Norli i fjor sommer da jeg fant denne boken igjen! Helt fantastisk

  7. Knut Knudsen sier:

    Er vel viktig å få med at illustrasjonene i boken er skapt av Ronald Jakobsen.

  8. Line sier:

    Hei!

    Dette må bli gjort. Vet ikke hvor utallige ganger jeg leste denne boka som lita. Hvordan ligger det an med produksjonen?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>