bronson-et-uspiselig-makkverk

Bronson – et uspiselig makkverk

bronson

Etter festivalpremieren i Sundance i januar, har Bronson allerede blitt satt opp på kino i en flere land. Her i Karlovy Vary deltar filmen i sideprogrammet Another View.

KVIFF’09: Dansken Nicolas Winding Refns nye, engelskspråklige film kunne vært en fin oppvarming til hans kommende Valhalla Rising, men regissøren som tidligere har maktet å kombinere varme og humor med hard vold, går denne gangen fullstendig på snørra; sjelden har jeg sett en film som i så stor grad er smurt inn i sin egen dritt.

Bronson forteller om Storbritannias mest beryktede fengselsfugl (som fortsatt sitter inne bak lås og slå), og formidler lite annet enn hvordan denne idioten har omsatt vold i ulike sammenhenger, og samtidig maktet å bli en slags kultfigur, grunnet et par overraskende interesser ved siden av å lage kvalm. Refn forsøker opplagt å lage en hyllest til Kubricks udødelige mesterverk A Clockwork Orange, med klassisk musikk, slåsskamper i sakte film, utstrakt bruk av vidvinkellinser og subjektiv fortellerstemme – ja selv moren og barndomshjemmet til Bronson gir assosiasjoner til Alex parykkbekledde mor og deres blokkleilighet i Linear North. For meg blir slike overtydelige hyllester bare irriterende og ufyselige om de ikke er gjort på en verdig måte, og her virker det mest som om Kubrick-inspirasjonen er en bevisst manøver for å gi filmen en uhyggelig påklistret kultstatus.

For Bronson består av fint lite annet enn ekstrem vold og stygge ord, viftende kjønnsorganer og idiotiske one-liners. Inni skallet av utekkeligheter finnes ingenting av interesse – her eksisterer det ikke en problematisk kjerne som kan gi filmen en mer givende tematisk horisont. Dette er rett og slett en tvers igjennom usmakelig film, stappfull av formgrep som forsøksvis skal villede oss fra dens grenseløse mangel på alt som gjør at kinomørket er verdt både tid og penger. Bronson kommer til å ende opp som en pizzakveldfilm for idioter – en av typen de som har behov for å definere seg selv vil bruke som musklerflekser overfor likesinnede venner. Dette er et makkverk jeg håper jeg slipper å se igjen, som allerede har tappet Refn for ganske mye kredibilitet i mine øyne.

Er det ingenting positivt å si? Jo, den tidvise bruken av synthpop er inspirert, og gir noen av scenene et par spurvevinger som raskt klippes av når musikken tones ned igjen til fordel for lyden av bankende kjøtt. Å vise denne filmen i Karlovy Varys aller flotteste omgivelser – i barokksalen på det verdensberømte Grand Hotell Pupp – er like malplassert som å vise porno i kirken.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Jeg er litt overrasket over at det er mulig å la seg provosere så mye av denne filmen. Selv opplevde jeg den som et særdeles velspilt karakterportrett (at Tom Hardy er utmerket i tittelrollen kan vanskelig bestrides) av en skakkjørt person med begrensede dybder. Likhetene med A Clockwork Orange er utelukkende stilistiske, men fungerte for meg – til tross for, eller kanskje fordi jeg ikke er særlig begeistret for Kubricks film (boka er mye bedre). Filmen Bronson har mye mer til felles med, er australske Chopper – også den et voldelig karakterportrett av en ustyrlig lovbryter.

  2. Geir F(den andre) sier:

    Refn har ikke en filmografi som egentlig er preget av dybde. Hans eneste forsøk på dette er filmen Fear X som til tross for mange gode scener faller sammen som både mislykket og pretensiøs. Selvsagt er dette et prosjekt som fikk lide da store deler av finansen ble borte, men det er en annen diskusjon…

    Pusher 3 for eksempel er på alle måter ren ’exploitation’ og det finnes ingen dyp filosofi bak den, selv om hovedkarakteren er en kompleks mann med mange fasetter.

    Det er lett å trekke tråder mellom Quentin Tarantino og Nicolas Winding Refn. Begge er farget av videobutikkens mangfoldige utvalg av søppelfilmer og de slenger inn en rekke referanser i det meste de foretar seg.

  3. Helt enig i at dette er en veldig dårlig film, men synes Refns to siste har vært veldig gode. Spesielt Drive, men Only God Forgives er langt bedre enn mottakelsen den fikk skulle tilsi. Syntes jeg da. Skulle for øvrig ønske jeg hadde noen sokker nå som det begynner å bli kjøligere.

  4. Even G. Benestad sier:

    Jeg synes det er litt underlig å kalle denne filmen et makkverk. Selv om den ikke befinner seg på Refns topp 5 var filmen underholdende nok. Nikkene til A Clockwork Orange er heller ikke å forakte. Hvis jeg skal plukke et makkverk blant regissørens filmografi vil jeg heller sette Only God Forgives på tronen. Den opplevde jeg nemlig som et makkverk.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>