Beatles til lerretet?

Lars Saabye Christensen

Denne nyheten har gått meg hus forbi, og jeg tenkte derfor det kanskje gjaldt flere. Norske Filmregissører rapporterer at Max Manus-regissørene Espen Sandberg og Joachim Rønning jobber med filmatisering av Lars Saabye Christensens kultroman Beatles. Manusarbeidet er på utviklingsstadiet med støtte fra NFI med målsetningen er å finne manusforfatter før jul, men med produksjonsklart manus ferdig tidligst august neste år.

Beatles utgjør en helt essensiell del av oppveksten til min generasjons gutter, og jeg må innrømme det er med en viss skepsis jeg nå leser at romanen skal bli film. Dette er boka guttene på ungdomsskolen kappleste, som samlet oss i hvert friminutt til heftige diskusjoner, som kanskje mer enn noe annet gjorde oss klar over vår egen rolle som unge menn og jeg vil påstå – som mer enn noen annet formet vårt forhold til våre kamerater.

Det er produsent Jørgen Storm Rosenberg som har sikret seg rettighetene fra Damm og Saabye Christensen; rettigheter som må ha sittet langt inne for forfatteren. Flere har ønsket å lage film av oppvekstskildringen om de fire Beatles-fanatikerne på Skillebekk i Oslo, men ingen har sålangt fått tillatelse. Nå skjer det altså tilsynelatende, og etter sigende på et budsjett à la Max Manus sine 50 millioner. Såpass trengs vel for musikkrettighetene alene, skulle jeg tro!

Men Beatles er ingen Max Manus, snarere det diametralt motsatte. For selv om krigsfilmen forsøksvis etablerte vennskapsidealet som en motivasjon for både Manus selv og hans kompanjonger, var det tydelig at det ikke var her engasjementet lå hos hverken filmskapere eller manusforfattere. Det kan kanskje sies å være en kritikk av filmen, ettersom jeg vil påstå den mistet mye av sin nerve nettopp fordi den også måtte innlemme det romantiske aspektet med Manus sitt forhold til Tikken. Allikevel er det lett å unnskylde dette med tanke på eposet filmen jo ønsket å være.

Bok 11 beatlesSå er det da også der skepsisen til en filmatisering av Beatles ligger. Fortellingen om Kim, Sebastian, Ola og Gunnar kan lett mistolkes som nettopp et epos med sin krønikelignende fortellerstil, det langstrakte tidsforløpet og store persongalleriet. Men Beatles er først og fremst en intim historie, fortalt i små øyeblikk og i hverdagslige situasjoner. Det er i beste Saabye Christensen-stil at disse tilsammen blir noe større, noe allmenngyldig. Men det oppdager du først når du legger fra deg romanen, og tenker tilbake på den lange reisen du har vært med på. Å gjøre noe lignende på lerretet vil kreve en regihånd som både er tålmodig og fintfølende, men også en produsent som vet å stole på at filmen trenger sin tid, og at dens popularitet kan tillatte en casting uten de typiske navnene på rollelisten.

Den andre store utfordringen ligger uten tvil i det visuelle universet Saabye Christensen så uimotståelig og levende maler foran øynene våre. I anledning nyheten om filmatisering gikk co-redaktør Karsten og jeg oss en tur på nettopp på Skillebekk og Frogner i Oslo, der filmens handling tildels foregår. Miljøet er der den dag i dag, med bygårdene, lokalbutikkene, smugene.. Det er ikke vanskelig å se for seg kameratgjengen slentre nedover disse gatene. Jeg håper og tror regissørene er vare den magiske realismen som ligger i Saabye Christensens beskrivelse av disse gatene. Det vil ikke være nok å lage et troverdig periodemiljø slik man gjorde tildels i Max Manus, for som klisjéen sier – i Beatles er byen selv en karakter; en melankolsk og mytisk personlighet som du i mange år etterpå husker den litt merkelige lukten av.

Det er liten tvil om at Montages vil følge denne produksjonen med argusøyne!

Beatles ble først utgitt i 1984, og markerer gjennombruddet til Lars Saabye Christensen. Forfatteren har selv tidligere adaptert romanen til musikal, samt skrevet to oppfølgere – Bly i 2000, og Bisettelsen i fjor.