En av våre uttalte ambisjoner for Montages er at dette skal være en arena hvor vi kan snakke om film. Alle vi i Norge som elsker film behøver en kanal der filmen får fokus – der den diskuteres, analyseres og tas på alvor – uten tabloide forstyrrelser eller politiske hensyn. Hvor filmen, og filmen alene, står i høysete.
Med vissheten om denne filosofien i mente har vi lenge gledet oss til å lese Aksel Kiellands essay «Å investere i samtiden«, som etter å ha modnet over lang tid hos skribenten ble publisert i litteraturtidsskriftet Vagant 28. mai (og dagen etter i en forkortet versjon i Morgenbladet). Essayet, slik det står på trykk i Vagant, er en 21-siders analyse av 2000-tallets norske filmproduksjon. Før vi går innholdet nærmere etter i sømmene vil jeg varmt anbefale våre lesere om å få tak i et eksemplar av tidsskriftet og lese Kiellands tekst i sin helhet. Det er en svært velartikulert og poengtert gjennomgang av problemene og paradoksene som ligger til grunn for den middelmådighet Kielland mener at det siste tiårets norske filmer bader i. Det er meget interessant lesning, enten man er enig i innholdet eller ikke.
Vi skal i denne saken forsøke å løfte frem de punktene i essayet som egner seg best for debatt. Teksten er bygget opp av en serie kapitler, som går gjennom hvert sitt element av problemet. Innledningsvis fremfører Kielland tre påstander etablert i tre forskjellige holdninger; myten, fordommene og det pragmatiske – som ligger til grunn for hvordan han (vi) per i dag oppfatter norsk film. (Sitatet nedenfor er fra slutten av innledningen.) Kapitteloverskriftene videre i teksten er: «Den norske filmens manglende kvalitet», «Begrepet «norsk film»», «Den norske filmøkonomien», «Ideologi og statsfinansiert kulturproduksjon», «AV-medienes lave status i den norske offentligheten», «Norsk film, litteratur og underdanighet», «Om den norske filmkritikken» og til slutt «Viktigheten av å stå i veien for sola». I tillegg til kapitlene presenteres vi for et knippe korte anmeldelser av noen norske filmer fra perioden.
Den en gang så utopiske ambisjonen om en 25% markedsandel for norske filmer på norske kinoer ser nå stadig mer realistisk ut, dagspressens filmjournalister og -kritikere har for lengst redusert seg selv til rene markedsføringsverktøy for den norske filmbransjen og den gjennomsnittlige nordmann er i dag nesten like tilbøyelig til å gå og se en norsk romantisk komedie på kino som en amerikansk én. Nesten. Vi lever i historiske tider.
Etter å ha lest hele teksten i Vagant merket jeg en umiddelbar trang å snakke med noen om den. Men hverken Vagant eller Morgenbladet har åpnet til debatt om saken på sine respektive nettsider, noe som er paradoks – tatt tekstens innhold og ambisjon i betraktning. Dermed er det vel på sin plass at vi åpner for denne debatten her på Montages – selv om vi dessverre ikke har teksten i sin helhet tilgjengelig her. (Vi anmoder Vagant om å gjøre en PDF-fil åpent tilgjengelig. OPPDATERT: Saken er nå online i sin helhet; les den her.)
På en annen side er jeg faktisk litt spent på om Kiellands analyse vil bli gjenstand for debatt i det hele tatt. Mange vil ganske enkelt være helt enige med ham i det jeg leser som et hovedpoeng: 2000-tallets norsk filmproduksjon består helhetlig sett av altfor lite variasjon og overveldende mange middelmådige filmer. Det fascinerende med Kiellands essay er hvor grundig og innstendig han går til verks i et forsøk på å identifisere årsakene til dette. En annen grunn til at jeg tror debattdeltagelsen står i fare for å utebli, er at filmbransjens medlemmer altfor sjelden går aktivt inn i kritisk, offentlig diskusjon om hverandres filmer. Kielland nevner i sin tekst kronikkinnlegget «Norsk films uutholdelige letthet» av skuespillerstudent Espen Klouman Høiner, som stod på trykk i Dagbladet i vinter. Den teksten ledet dessverre ikke til en konstruktiv debatt, og ebbet ut på følgende måte, slik Kielland beskriver det: «Debatten endte slik den alltid ender; med x antall parter som i virkeligheten deltar i like mange diskusjoner og som bevisst og ubevisst snakker forbi hverandre, med et stadig større fokus på selvhevdelse etter hvert som «debatten» skrider frem.» Men kanskje hjelper det denne gang at det er museumsvakten Aksel Kielland, og ikke et filmbransjemedlem, som kommer med det første utspillet?
For å bringe inn selve teksten igjen vil jeg sitere en lengre bit av skribentens argumentasjon i kapittelet «Den norske filmens manglende kvalitet». Etter et parti om fraværet av et geni blant norske filmskapere, en «teltstangeffekt»-frembringer, avslutter Kielland med følgende perlerad av retoriske spørsmål vedrørende den statlige støtten av norsk film:
Det å kritisere noen for ikke å være et geni er nødvendigvis problematisk. Men mangel på ambisjoner kan kritiseres, likeledes mangel på visjoner og bevissthet rundt egen praksis. Spørsmålet man først og fremst kan og bør diskutere er hvorvidt det norske filmproduksjonsbyråkratiet slik det eksisterer i dag motvirker eller tilrettelegger for genialitet, kvalitet og andre tilsvarende vanskelig konkretiserbare størrelser. Er ambisjonene høye nok? Er systemet konstruert for å foredle talenter og stimulere kreativitet, eller er det designet for å vanne ut ideer og pasteurisere alt det som faller utenfor den norske konsensusoppfatningen av tilrådelige målsetninger i spillefilmsammenheng? Er det rimelig å forvente at statlig støtte til kulturvirksomhet resulterer i mesterverk? Eller omvendt: Hvorfor kanaliserer den norske staten stadig flere millioner inn i produksjonen av lett underholdning? Burde ikke disse pengene heller vært brukt på midtdelere, rullestolramper eller konstnadseffektive kulturprodukter som litteratur, popmusikk og tegneserier? Hva vinner nasjonen på å sysselsette en legion av filmarbeidere?
Mange av disse spørsmålene kan besvares med politikerselvfølgeligheter, og synliggjør kanskje bare det åpenbare: Den statlige norske filmstøtten har ikke hatt som mål å oppfylle kunstneriske ambisjoner på vegne av de filmverk som skal produseres. Kritikk i den retningen leder dog ofte ingen vei, siden «suksessen» er så bastant fastslått. Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen forsøkte seg samme uke som Kielland på Giske-kritikk, i kommentaren «Den røde løpers politikk» i Aftenposten. (Da han gjorde et forsøk på å holde liv til debatten på Rushprints blogg forrige uke, ble illustrerende nok raskt vingeklippet av en av sine eiere i kommentarfeltet. Lismoens utspill ledet ikke videre samtale derfra, for å si det sånn.) Problemet ved det offentlige Norges tallfokuserte filmsuksessmålestokk bringer uansett Kielland elegant videre til essayets neste kapittel, «Begrepet «norsk film»», som er den beste analysen jeg kan huske å ha lest av problemene som vi vet at ligger i bruken av nettopp begrepet «norsk film» i språket vårt. Hva betyr det egentlig når vi sier «norsk film»? Kielland får blod på tann:
Diskursen norsk film er «for dårlig». Diskursen norsk film gjør Norge dummere. Diskursen norsk film motvirker ethvert tilløp til interessant kunst og tvinger enhver bevinget tanke til jorden med alminnelighetens og konsensusrealismens knugende tyngdekraft. Og hva verre er: Enhver person med et hint av kulturinteresse er helt på det rene med dette. Likevel sier man ofte det diametralt motsatte. Man ser hverandre pliktskyldig i øynene og med dirrende stemme og flakkende blikk lirer man av seg replikker som «det har jo faktisk blitt utrolig mye bedre de siste årene» og «rent håndverksmessig har man sett en voldsom utvikling» og kanskje verst av alt: «Det er jo helt håpløst å kreve at noen skal være geniale!» Diskursen norsk film er en fåmælt, ufokusert og anti-intellektuell hengemyr med kun ytterst få og spredte berøringspunkter med det vi i fellesskap forstår som virkeligheten.
Jeg innrømmer at jeg kan huske å ha sagt «Det har jo blitt utrolig mye bedre de siste årene» og ha ment det. (Jevnt over så ser jeg langt flere lyspunkter i helhetsbildet enn Kielland.) Disse eksemplene viser uansett at vi sliter med samtalen om norsk film. Og her ønsker jeg å hoppe til det kapittelet som nesten er det viktigste i det Kielland skriver: «Om den norske filmkritikken». Som han sier selv:
Mye av det ovenstående koker i stor grad ned til ett enkelt punkt, nemlig fraværet av norsk filmkritikk. Eller rettere sagt – at norske filmkritikere ikke tar norsk film på alvor. Ingen som noensinne har deltatt på film-Norges årlige inhabilitetsøvelse i Haugesund har noen som helst illusjoner om at det eksisterer en objektiv og upartisk norsk filmkritikk. En illusjon som imidlertid fortsatt henger igjen, er den om at norsk filmkritikk faktisk eksisterer. […] Problemet er, kort sagt, at de norske filmene dumpes ned i en offentlighet som ikke tar dem på alvor. Den gjengse black box-oppsetning av en norsk friteatergruppe blir gjenstand for dypere analyse og mer seriøs medieoppmerksomhet enn en norsk spillefilm. Dette er i stor grad et strukturelt problem. Forsøker man i dagspressen å ta diskusjoner om norske filmer opp på et intellektuelt plan kan man være trygg på at det før eller siden vil dukke opp en forurettet tredjepart som kommer rekende med det eviggyldige varskoropet om elitisme. Og dermed er debatten punktert.
Ja, hvor skal man begynne? Jeg er så enig, så enig. Mangelen på en dedikert prioritering av, fokusering på og dyrking av seriøs filmkritikk i tradisjonelle norske medier er et alvorlig problem. Fraværet av filmkritikk på fjernsyn etterlater f.eks. NRK1 med – ja, hva slags filmdekning? De mange reportasjene fra Harald Zwarts diverse Hollywood-sett. Det er en skam at statskanalen ikke er bedre på film. (Med hederlige unntak i NRK P2.) Kapittelet om norsk filmkritikk er det lengste og i mine øyne mest avkledende i Aksel Kiellands essay. Jeg skulle med glede sitert langt mer fra (den ofte bitende humoristiske) teksten, men håper at jeg ved ikke å gjøre det kan motivere flere av våre lesere til å oppsøke teksten i sin helhet. Avslutningsvis vil jeg likevel hente inn et siste avsnitt, der skribenten bringer oss tilbake til det essensielle behovet for seriøst debatt:
Mangelen på et norsk forum for norsk debatt om norsk film er en av de mest åpenbare feilene ved dagens film-Norge, og samtidig en enkel oppgave å løse. Norsk film trenger sårt en seriøs debatt – en debatt som ikke primært er tuftet på konfrontasjon, alliterasjon og sårede følelser; en debatt som ikke kontinuerlig tvinges inn i tabloid og konfrontativ polemikk; en debatt hvor det er akseptabelt – påkrevd – å skille mellom skitt og kanel; en debatt som ikke når som helst kan oppløses ved ytringen av kodeordet «elitisme»; en debatt som ikke automatisk anerkjenner etablerte utenlandske kritikeres meninger som fasitsvar; en debatt hvor utgangspunktet er at en film skal gjøre mer enn å bare underholde og at filmkritikk har vektigere ambisjoner enn å bedømme en gitt films underholdningsverdi. Når regjeringen ser det som sin oppgave å subsidiere norsk spillefilmproduksjon med et stadig økende antall millioner, er det oppsiktsvekkende at man ikke samtidig setter av noen skarve hundretusener til et forum for seriøs filmkritikk. En filmdebatt er ikke noe man tyr til når det oppstår problemer; en filmdebatt er en naturlig del av diskursen rundt filmproduksjonen.
La oss håpe at vi her på Montages – både vi som skriver og dere som leser – kan bidra med en bit av dette som Aksel Kielland etterlyser. En seriøs debatt er i alle fall et av målene Eirik og jeg satte for originalideen som nå er blitt til dette nettstedet. Så la oss forsøke å ta den. Har nivået på norsk film fra 2000-tallet munnet ut i middelmådighet? Hva er høydepunktene og lavmålene? Er Aksel Kiellands poenger på jordet, eller er vi bare stumt enige med ham? Vårt kommentarfelt står åpent. Ordet er fritt. La oss se hva som skjer.