Faksimile fra Vagant 02/09

Massivt kritisk essay om norsk film i Vagant

Faksimile fra Vagant 02/09
(Faksimile fra Vagant 02/09)

En av våre uttalte ambisjoner for Montages er at dette skal være en arena hvor vi kan snakke om film. Alle vi i Norge som elsker film behøver en kanal der filmen får fokus – der den diskuteres, analyseres og tas på alvor –  uten tabloide forstyrrelser eller politiske hensyn. Hvor filmen, og filmen alene, står i høysete.

Med vissheten om denne filosofien i mente har vi lenge gledet oss til å lese Aksel Kiellands essay “Å investere i samtiden“, som etter å ha modnet over lang tid hos skribenten ble publisert i litteraturtidsskriftet Vagant 28. mai (og dagen etter i en forkortet versjon i Morgenbladet). Essayet, slik det står på trykk i Vagant, er en 21-siders analyse av 2000-tallets norske filmproduksjon. Før vi går innholdet nærmere etter i sømmene vil jeg varmt anbefale våre lesere om å få tak i et eksemplar av tidsskriftet og lese Kiellands tekst i sin helhet. Det er en svært velartikulert og poengtert gjennomgang av problemene og paradoksene som ligger til grunn for den middelmådighet Kielland mener at det siste tiårets norske filmer bader i. Det er meget interessant lesning, enten man er enig i innholdet eller ikke.

Vi skal i denne saken forsøke å løfte frem de punktene i essayet som egner seg best for debatt. Teksten er bygget opp av en serie kapitler, som går gjennom hvert sitt element av problemet. Innledningsvis fremfører Kielland tre påstander etablert i tre forskjellige holdninger; myten, fordommene og det pragmatiske – som ligger til grunn for hvordan han (vi) per i dag oppfatter norsk film. (Sitatet nedenfor er fra slutten av innledningen.) Kapitteloverskriftene videre i teksten er: “Den norske filmens manglende kvalitet”, “Begrepet «norsk film»”, “Den norske filmøkonomien”, “Ideologi og statsfinansiert kulturproduksjon”, “AV-medienes lave status i den norske offentligheten”, “Norsk film, litteratur og underdanighet”, “Om den norske filmkritikken” og til slutt “Viktigheten av å stå i veien for sola”. I tillegg til kapitlene presenteres vi for et knippe korte anmeldelser av noen norske filmer fra perioden.

Den en gang så utopiske ambisjonen om en 25% markedsandel for norske filmer på norske kinoer ser nå stadig mer realistisk ut, dagspressens filmjournalister og -kritikere har for lengst redusert seg selv til rene markedsføringsverktøy for den norske filmbransjen og den gjennomsnittlige nordmann er i dag nesten like tilbøyelig til å gå og se en norsk romantisk komedie på kino som en amerikansk én. Nesten. Vi lever i historiske tider.

Mads Ousdal og Harald Eia i Detektor (2000).
Mads Ousdal og Harald Eia i Detektor (2000).

Etter å ha lest hele teksten i Vagant merket jeg en umiddelbar trang å snakke med noen om den. Men hverken Vagant eller Morgenbladet har åpnet til debatt om saken på sine respektive nettsider, noe som er paradoks – tatt tekstens innhold og ambisjon i betraktning. Dermed er det vel på sin plass at vi åpner for denne debatten her på Montages – selv om vi dessverre ikke har teksten i sin helhet tilgjengelig her. (Vi anmoder Vagant om å gjøre en PDF-fil åpent tilgjengelig. OPPDATERT: Saken er nå online i sin helhet; les den her.)

På en annen side er jeg faktisk litt spent på om Kiellands analyse vil bli gjenstand for debatt i det hele tatt. Mange vil ganske enkelt være helt enige med ham i det jeg leser som et hovedpoeng: 2000-tallets norsk filmproduksjon består helhetlig sett av altfor lite variasjon og overveldende mange middelmådige filmer. Det fascinerende med Kiellands essay er hvor grundig og innstendig han går til verks i et forsøk på å identifisere årsakene til dette. En annen grunn til at jeg tror debattdeltagelsen står i fare for å utebli, er at filmbransjens medlemmer altfor sjelden går aktivt inn i kritisk, offentlig diskusjon om hverandres filmer. Kielland nevner i sin tekst kronikkinnlegget “Norsk films uutholdelige letthet” av skuespillerstudent Espen Klouman Høiner, som stod på trykk i Dagbladet i vinter. Den teksten ledet dessverre ikke til en konstruktiv debatt, og ebbet ut på følgende måte, slik Kielland beskriver det: “Debatten endte slik den alltid ender; med x antall parter som i virkeligheten deltar i like mange diskusjoner og som bevisst og ubevisst snakker forbi hverandre, med et stadig større fokus på selvhevdelse etter hvert som «debatten» skrider frem.” Men kanskje hjelper det denne gang at det er museumsvakten Aksel Kielland, og ikke et filmbransjemedlem, som kommer med det første utspillet?

For å bringe inn selve teksten igjen vil jeg sitere en lengre bit av skribentens argumentasjon i kapittelet “Den norske filmens manglende kvalitet”. Etter et parti om fraværet av et geni blant norske filmskapere, en “teltstangeffekt”-frembringer, avslutter Kielland med følgende perlerad av retoriske spørsmål vedrørende den statlige støtten av norsk film:

Det å kritisere noen for ikke å være et geni er nødvendigvis problematisk. Men mangel på ambisjoner kan kritiseres, likeledes mangel på visjoner og bevissthet rundt egen praksis. Spørsmålet man først og fremst kan og bør diskutere er hvorvidt det norske filmproduksjonsbyråkratiet slik det eksisterer i dag motvirker eller tilrettelegger for genialitet, kvalitet og andre tilsvarende vanskelig konkretiserbare størrelser. Er ambisjonene høye nok? Er systemet konstruert for å foredle talenter og stimulere kreativitet, eller er det designet for å vanne ut ideer og pasteurisere alt det som faller utenfor den norske konsensusoppfatningen av tilrådelige målsetninger i spillefilmsammenheng? Er det rimelig å forvente at statlig støtte til kulturvirksomhet resulterer i mesterverk? Eller omvendt: Hvorfor kanaliserer den norske staten stadig flere millioner inn i produksjonen av lett underholdning? Burde ikke disse pengene heller vært brukt på midtdelere, rullestolramper eller konstnadseffektive kulturprodukter som litteratur, popmusikk og tegneserier? Hva vinner nasjonen på å sysselsette en legion av filmarbeidere?

Olsenbanden jr. - Sølvgruvens hemmelighet
Olsenbanden jr. - Sølvgruvens hemmelighet

Mange av disse spørsmålene kan besvares med politikerselvfølgeligheter, og synliggjør kanskje bare det åpenbare: Den statlige norske filmstøtten har ikke hatt som mål å oppfylle kunstneriske ambisjoner på vegne av de filmverk som skal produseres. Kritikk i den retningen leder dog ofte ingen vei, siden “suksessen” er så bastant fastslått. Rushprint-redaktør Kjetil Lismoen forsøkte seg samme uke som Kielland på Giske-kritikk, i kommentaren “Den røde løpers politikk” i Aftenposten. (Da han gjorde et forsøk på å holde liv til debatten på Rushprints blogg forrige uke, ble illustrerende nok raskt vingeklippet av en av sine eiere i kommentarfeltet. Lismoens utspill ledet ikke videre samtale derfra, for å si det sånn.) Problemet ved det offentlige Norges tallfokuserte filmsuksessmålestokk bringer uansett Kielland elegant videre til essayets neste kapittel, “Begrepet «norsk film»”, som er den beste analysen jeg kan huske å ha lest av problemene som vi vet at ligger i bruken av nettopp begrepet «norsk film» i språket vårt. Hva betyr det egentlig når vi sier «norsk film»? Kielland får blod på tann:

Diskursen norsk film er «for dårlig». Diskursen norsk film gjør Norge dummere. Diskursen norsk film motvirker ethvert tilløp til interessant kunst og tvinger enhver bevinget tanke til jorden med alminnelighetens og konsensusrealismens knugende tyngdekraft. Og hva verre er: Enhver person med et hint av kulturinteresse er helt på det rene med dette. Likevel sier man ofte det diametralt motsatte. Man ser hverandre pliktskyldig i øynene og med dirrende stemme og flakkende blikk lirer man av seg replikker som «det har jo faktisk blitt utrolig mye bedre de siste årene» og «rent håndverksmessig har man sett en voldsom utvikling» og kanskje verst av alt: «Det er jo helt håpløst å kreve at noen skal være geniale!» Diskursen norsk film er en fåmælt, ufokusert og anti-intellektuell hengemyr med kun ytterst få og spredte berøringspunkter med det vi i fellesskap forstår som virkeligheten.

Jeg innrømmer at jeg kan huske å ha sagt “Det har jo blitt utrolig mye bedre de siste årene” og ha ment det. (Jevnt over så ser jeg langt flere lyspunkter i helhetsbildet enn Kielland.) Disse eksemplene viser uansett at vi sliter med samtalen om norsk film. Og her ønsker jeg å hoppe til det kapittelet som nesten er det viktigste i det Kielland skriver: “Om den norske filmkritikken”. Som han sier selv:

Mye av det ovenstående koker i stor grad ned til ett enkelt punkt, nemlig fraværet av norsk filmkritikk. Eller rettere sagt – at norske filmkritikere ikke tar norsk film på alvor. Ingen som noensinne har deltatt på film-Norges årlige inhabilitetsøvelse i Haugesund har noen som helst illusjoner om at det eksisterer en objektiv og upartisk norsk filmkritikk. En illusjon som imidlertid fortsatt henger igjen, er den om at norsk filmkritikk faktisk eksisterer. […] Problemet er, kort sagt, at de norske filmene dumpes ned i en offentlighet som ikke tar dem på alvor. Den gjengse black box-oppsetning av en norsk friteatergruppe blir gjenstand for dypere analyse og mer seriøs medieoppmerksomhet enn en norsk spillefilm. Dette er i stor grad et strukturelt problem. Forsøker man i dagspressen å ta diskusjoner om norske filmer  opp på et intellektuelt plan kan man være trygg på at det før eller siden vil dukke opp en forurettet tredjepart som kommer rekende med det eviggyldige varskoropet om elitisme. Og dermed er debatten punktert.

Ja, hvor skal man begynne? Jeg er så enig, så enig. Mangelen på en dedikert prioritering av, fokusering på og dyrking av seriøs filmkritikk i tradisjonelle norske medier er et alvorlig problem. Fraværet av filmkritikk på fjernsyn etterlater f.eks. NRK1 med – ja, hva slags filmdekning? De mange reportasjene fra Harald Zwarts diverse Hollywood-sett. Det er en skam at statskanalen ikke er bedre på film. (Med hederlige unntak i NRK P2.) Kapittelet om norsk filmkritikk er det lengste og i mine øyne mest avkledende i Aksel Kiellands essay. Jeg skulle med glede sitert langt mer fra (den ofte bitende humoristiske) teksten, men håper at jeg ved ikke å gjøre det kan motivere flere av våre lesere til å oppsøke teksten i sin helhet. Avslutningsvis vil jeg likevel hente inn et siste avsnitt, der skribenten bringer oss tilbake til det essensielle behovet for seriøst debatt:

Mangelen på et norsk forum for norsk debatt om norsk film er en av de mest åpenbare feilene ved dagens film-Norge, og samtidig en enkel oppgave å løse. Norsk film trenger sårt en seriøs debatt – en debatt som ikke primært er tuftet på konfrontasjon, alliterasjon og sårede følelser; en debatt som ikke kontinuerlig tvinges inn i tabloid og konfrontativ polemikk; en debatt hvor det er akseptabelt – påkrevd – å skille mellom skitt og kanel; en debatt som ikke når som helst kan oppløses ved ytringen av kodeordet «elitisme»; en debatt som ikke automatisk anerkjenner etablerte utenlandske kritikeres meninger som fasitsvar; en debatt hvor utgangspunktet er at en film skal gjøre mer enn å bare underholde og at filmkritikk har vektigere ambisjoner enn å bedømme en gitt films underholdningsverdi. Når regjeringen ser det som sin oppgave å subsidiere norsk spillefilmproduksjon med et stadig økende antall millioner, er det oppsiktsvekkende at man ikke samtidig setter av noen skarve hundretusener til et forum for seriøs filmkritikk. En filmdebatt er ikke noe man tyr til når det oppstår problemer; en filmdebatt er en naturlig del av diskursen rundt filmproduksjonen.

La oss håpe at vi her på Montages – både vi som skriver og dere som leser – kan bidra med en bit av dette som Aksel Kielland etterlyser. En seriøs debatt er i alle fall et av målene Eirik og jeg satte for originalideen som nå er blitt til dette nettstedet. Så la oss forsøke å ta den. Har nivået på norsk film fra 2000-tallet munnet ut i middelmådighet? Hva er høydepunktene og lavmålene? Er Aksel Kiellands poenger på jordet, eller er vi bare stumt enige med ham? Vårt kommentarfelt står åpent. Ordet er fritt. La oss se hva som skjer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 25 kommentarer

  1. Det som sjokkerer meg er at denne debatten, som etter hvert begynner å bli veldig kjedelig, fortsatt kan tas opp på nytt. På gang etter gang. Etter det jeg har klart å finne ut, har dette vært et tema siden 1960-tallet som tas opp hver gang norsk film får et lite løft eller når man oppdager det man mener er en «trend» eller «bølge» (eller når det går virkelig dårlig for norsk film).

    Boken Filmen i Norge: et spørsmål om eksistensgrunnlag for en kulturoppgave : norsk filmproduksjon, filmøkonomi og filmpolitikk drøftes av studiegruppe fra 1962 kommer med nesten samme kritikk som Kielland.

    Mangelen på et fast norsk forum hvor man kan diskutere slike problemstillinger er kanskje en del av problemet. En annen del er hvordan debatten i store og hele fokuserer på å legge skyld over på andre. Det offentlige får skylden for dårlige ordninger, mens bransjen får skylden for å ikke si nok fra osv.

    Kvalitetsfilm-begrepet er nok opp til øyet som ser. De fleste Stortingsmeldinger NOU-er og Stortingsproposisjoner nevner kun at «det skal lages kvalitetsfilm i Norge» uten å helt definere nøyaktig hva begrepet innebærer. Er kvalitetsfilm Knut Erik Jensens Iskyss (2008) eller er det Fritt vilt av Roar Uthaug (2006)? Eller er det Jakten av Erik Løchen (1959)? Kanskje det med dagens høye produksjon av norsk film ikke går å være kvalitetsorientert og dyrke våre egne filmgenier?

  2. Larsern sier:

    Kan den manglende kvaliteten i norsk film også skyldes kunskapene de som faktisk lager filmene?

    Norske filmskapere er gode på høfflige one-liners og til å legge på håndholdteffekt i etterarbeidet på hver bidige reklamefilm, men hva kan de egentlig om dramatisk håndverk? Bør vi ikke lære oss å få en historie til å funke før vi begynner å dekonstruere den?

    I media hagler det substansløse etterlysninger om at norsk film bør ta flere sjanser. Dette suppleres gjerne med utsagn om at “nå som vi er blitt så gode på underholdningsfilm, bør vi da kunne ta skrittet videre”. De fleste seriøst filminteresserte kan ikke ungå å være enig i dette. Spørsmålet er hvor godt vi i realiteten behersker såkalt underholdningsfilm.

    De av oss som i det hele tatt bryr oss om “underholdningsfilm”, kan vel med hånden på hjerte si at vi fikk mer ut av “When Harry Met Sally” enn “Mars og venus”. Og var ikke Max Manus litt kjedelig og litt for lang?

    Problemet er selvsagt verken budsjettene, ideene eller påstanden om at det norske språk gjør seg dårlig på film. Grunnen til at så og si ingen av de norske underholdningsfilmene klarer å gripe oss, er at de forsømmer den narrative fortellerkunstens grunnpilarer. Hvor er karakterene vi identifiserer oss med? Hvor er feilene deres? Hvorfor minner de ikke om noen vi kjenner? Og hva er på spill? Livet? Eller sjansen for å kanskje ikke klare å betale husleia før en uke over forfallsdato?

    “Fritt vilt” leverer generiske karakterer som ikke engang slår oss som typer. Hadde gjengen bare bestått av “hun smarte”, “han sterke” osv. hadde det kunnet skape den naturlige dramatiske dynamikken mellom karakterene som en slik film trenger for å bli noe mer enn et par slappe skvett (og evinnelig offerpatosonani i sluttscenen). I denne filmen er også personinstruksjonen så dårlig at man kan lure på om det faktisk er den samme regissøren som lagde den eminente “Regjeringen Martin” som avgangsfilm på Filmskolen i 2003. Men her kan jeg også til en viss grad forstå Uthaug. Det er tross alt vanskelig å instruere karakterer man ikke aner hvem er.

    “Lønsj” utgir seg riktignok ikke for å være en underholdningsfilm. Men et drama? Eller kanskje ikke. For hvor er konflikten? Hva står på spill for karakterene? Og hvor er utviklingen deres? Denne filmen bommer grovt både som samtidsdrama og som såkalt “kunstfilm” – den klarer verken å gripe oss eller pirre til refleksjon over spørsmålene den strør om seg med (ikke at det er så mange).

    Begge disse faktorene gjør seg gjeldene, i større eller mindre grad, i stort sett alle nye, norske filmer. Er det fler enn meg som savner Flåklypa Grand Prix? Det er søkt å hevde at en slik film er stor kunst, men i motsetning til mye annet – den griper og underholder. Vi maser om å dyrke frem den “den norske Bergman”, men jeg er vel så interessert i å stifte bekjentskap til “den norske Spielberg” – en som forstår seg på mennesker og som klarer å plassere dem i situasjoner og tidsrom som regelrett sluker publikum. Bergman og Spielberg delte en stor gjensidig beundring. Grunnen til det er at begge forstår/ forstod seg på mennesker og fortellinger.

    I Norge må vi nøye oss med filmskapere som bryr seg mest om Ultraprime-linser og fancy catering

  3. Cuneax sier:

    Mange gode poenger her, men det er spesielt to filmer jeg vil fremheve fra 2000-tallet som er både underholdende og intellektuelt fôr på én og samme gang. Jeg snakker selvfølgelig om Reprise og Den brysomme mannen. Har dere glemt disse?

  4. Larsern sier:

    Ingen av disse er vel utpregede underholdningsfilmer? Dessuten lider særlig sistnevnte etter min mening mye av de samme problemene som mange andre norske filmer – Generiske karakterer og et begivenhetsløst plot. Her er det riktignok muligens gjort med overlegg fra filmskaperne sin side for å poengtere den generiske og begivenhetsløse verdenen karakterene befinner seg i.

    Dessverre er det ofte slik at filmer som handler om å kjede seg ofte blir kjedelige. Den brysomme mannen har, til tross for en liten samling minneverdige scener og bilder, veldig lite på hjertet. En stusselig mann ankommer et perfekt samfunn, blir utsatt for en rekke hendelser han selv ikke har noen som helst mulighet til å påvirke, og forlater stedet like stusselig som han var da han kom. Filmen sier muligens ett eller annet om velferdssamfunnet, men det er noe sånt som at “opprør er nytteløst”.

  5. Thor-Eirik Johnsen sier:

    Mer fokus på karakterer og det narrative er det siste som trengs i den norske filmen, mener nå jeg.

    Interessant: i siste utgaven av Morgenbladet har kunstprofessor Aeron Bergman et innlegg der han gir den trygge og endeløse norske middelklassetilværelsen skylda for barnslig og liksomtøff provoserende kunst, fra kirkebrennende black metal til GHB-stuntet på Stenersen-musemuet nå nylig. Uka før, hos Kielland, fører altså middelklassementaliteten til en ufarlig og medhårsstrykende filmkultur. Stakkars middelklassen, det skal ikke være lett.

  6. Cuneax sier:

    @Larsen

    Hvorfor kan de ikke klassifiseres som underholdningsfilmer? Det finnes flere nivåer av denne teoretiske konstruksjonen, noen på Undefeatable-nivå, andre på Michael Bay-nivå, andre der igjen på et mer intellektuelt nivå, derav de filmene jeg nevnte. Filmene er mer begivenhetsrike på mange plan for de som gidder å se nærmere etter, men når man først har begynt å avfeie alt som “generisk” og “begivenhetsløst”, da går det kanskje for fort i svingene enkelte ganger.

  7. Larsern sier:

    @Thor -Eirik Johnsen

    Selv om middelklassen har det godt, kan man ikke gi den skylden for dårlig film. I Sverige driver blant annet middelklassegutten Ruben Østlund med ganske spennende ting om dagen. Det samme gjør så vidt jeg vet både Roy Andersson og Lukas Moodysson.

    Uansett; det politiske klimaet her i landet er kanskje ikke det som maner til mest nyskapning i kulturlivet. Det bør derimot være akseptabelt å forlange at regissørene og manusforfatterne kan håndverket sitt, når både fotografer, klippere og lydfolk ser ut til å ha fått et vesentlig profesjonelt løft.

    @Cuneax

    Det finnes selvsagt flere nivåer i den teoretiske konstruksjonen “underholdningsfilm”. Begrepet er så alt for upresist. Allikevel henviser vel uttrykket oftest til tradisjonelle, narrative og tilgjengelige filmer. Man må selvsagt ta høyde for at flere filmer havner i gråsonen.

    Jeg oppfatter verken Reprise eller Den brysomme mannen som særlig tilgjengelige filmer. Dette synes tydelig på besøkstallene. Kritikken min var heller ikke tuftet på Reprise, som på mange måter er en utmerket film. Karakterene er alt annet enn generiske og selv om “plottet” er aldri så “begivenhetsløst”, er historien fortalt med godt blikk for både sanselige og poetiske detaljer. Disse egenskapene gjør Reprise til noe mer enn “bare” en underholdningsfilm.

  8. Mikkel sier:

    Har ikke lest artikkelen ennå, men utfra den saftige overskriften kan jeg lure på om mitt voksende hat for middelklassen har mer med norsk film å gjøre, og mindre med min ætt og engenskap av industriherresønn. ;)

  9. Cuneax sier:

    De er såvisst ikke “bare” underholdningsfilmer, derav intellektuelt fôr. Enig med deg om det politiske klimaet her i landet. Det virker som de forsøker for det meste å kjøre en trygg linje for å garantere et visst antall besøk eller noe sånt.

  10. Mikkel sier:

    Forøvrig; Hallo i Uken hadde en utrolig god sketsj på det med å finne seg en ekte filmkunstner, et kreativt lokomotiv innenfor bransjen som våget å ta sjangser, instituttet var i sketsjen i ferd med å løse oppgaven; ved å ta ibruk et fuktig dyrkerom nede i kjelleren, hvor den første fullvokste norske superregissør skulle være klar omtrent 2011. Frankenstein møter botanikeren fra helvete.

  11. ultram sier:

    Norsk films middelmådighet er selvfølgelig et sammensat problem med mange forskjellige årsaker.

    De siste årene har norsk film lyktes bemerkelsesverdig godt med å fange “folket”, spesielt ungdommen – som kanskje har vært den vanskeligste gruppen å få til å se norsk film tidligere. Men gjennom flere vellykede skrekk- og ungdomsfilmer virker det som om det nå har blitt “in” å se norsk film. Underholdningsfilm kan man si at vi har blitt ganske gode på, men det applauderes altfor mye i norsk presse og i bransjen. For kvalitets- og kunstfilmene mangler og blir forsømt!

    Mitt intrykk er at norske filmskapere ikke har en lidenskap for å lage film, men ser på det som en jobb som skaffer mat på bordet. Filmen blir behandlet som et håndverk og ikke som kunst og en viktig samfunnstemme slik som filmmediet blir sett på i andre viktige filmnasjoner. Det er her mye av problemet i Norge ligger; både blant bransjen, media og publikum blir film sett på som et håndverk som skal underholde, det har ikke statusen som kunst eller som en viktig samfunnsstemmer – slik som f.eks litteraturen. Sammenligner vi oss med våre naboland – Sverige og Danmark – hvor filmen er et respektert medium med høy status, så ser vi at filmhistorien og kulturen rundt film er helt annerledes helt fra filmens begynnelse rundt 1900.

    Sverige og Danmark har vært viktige for filmens utvikling helt fra pioneertiden og filmen har vært et meget viktig kunstuttrykk for disse nasjonene i alle tider, noe de også har fått mye internasjonal anerkjennelse for. Bergman og Dreyer er kanskje de viktigste navnene fra filmhistorien til disse landene, men det har også vært mange fler viktige filmkunstnere derfra. Danmark og Sverige etablerte også filmskoler på 1950-tallet i likhet med de fleste andre land i europa, i Norge fikk vi vår første statlige filmskole i 1999!

    Poenget mitt er altså at en stor del av årsaken til norsk films middelmådighet ligger i synet på film som et håndverk som skal underholde. Et syn på film som ligger i den norske kulturen, vi forholder oss stort sett til Hollywood-film, en instutisjon som deler det samme synet på film. Filmkulturen i land som Sverige og Danmark (som ligner mer på resten av europa) er bygget opp gjennom 100 år, de har en historie av betydning å se tilbake til som er noe helt annet enn “Norske Byggeklosser”, “De dødes tjern” og “Flåklypa Grand Prix”. De har en historie hvor filmen har vært en viktig kunstart og en viktig politisk samfunnsstemme. De har filmkunstnere som har blitt verdenskjendiser og som har hatt internasjonal betydning. Med andre ord; filmen blir tatt seriøst! Noe jeg mener mangler i Norge og det mener jeg er mye av grunnen til at den ikke klarer å ta steget videre fra sin middelmådighet!

    Statusen til filmmediet må endres her til lands, en bedre og mer synlig filmdebatt er et viktig steg i så måte! Jeg leste Morgenbladets utdrag av Kjellands essay og ble svært begeistrert og mye av det han sier er svært riktig og viktig! spesielt delen om filmkritikk!

    Vi skal jobbe hardt og det vil ta tid å få norsk film opp på nivået til våre naboer, utgangspunktet er skralt! Synligere og heftigere filmdebatt og mer lidenskap og oppriktig filminteresse inn blant de bak kamera er et viktig steg på veien!

  12. JØRN JENSEN sier:

    Det er mange gode poenger her og alle danner de et greit bilde av de problemene Norsk film har. For meg er det mest påfallende umyndigjøringen av karakterene og særlig hovedrollene. Som regel er det en tafatt person som trekkes frem av bi-karakterer og tilfeldigheter. De kjemper i liten grad selv for å komme frem til det endelige målet. Et godt eksempel på dette er filmen Detector hvor hovedpersonen bruker sine pasienter til å ordne opp for seg. Selv står han utenfor å bare venter på at dama hans skal komme ut slik at han kan få henne. For meg er dette i overkant passivt og svært lite spennende. Detector er også den filmen som fikk æren for å sette i gang den nye bølgen i Norsk film… Kunne man ikke heller kalt det ”stille farvann”?

    Hadde man designet et mer markant person galleri i Fritt Vilt så hadde det ikke gjort stort for filmen. Den blir i alle tilfeller en tafatt fotostatkopi av langt bedre amerikanske grøssere. Egentlig er det underlig at filmskaperne ikke har behov for å gjøre noe som kunne definert filmen som noe ”eget”, men det virker ikke en gang som det har vært diskusjonsgrunnlag for det. Man kan nok trygt konkludere med at folkene bak verket ikke faller inn under kategorien ”innovativ”.

    Dernest kommer det mest patetiske poenget og det er at disse tingene diskuteres flittig på kafeer og forum som dette, men når man står øye til øye med de som lager dritten så stikker man tunga ut og slikker rompa deres tørr i håp om å bli den neste som kan lage noe ”tamme greier” vi har sett 100 ganger før…

    MIDDELMÅDIGHET ER VEIEN TIL SUKSESS! I NORGE!!!

  13. Bernhard sier:

    Vigdis Lian kommenterer Kielland her.

  14. Ole Jonsen sier:

    Er det slik at vi flytter oss fremover? Eller bare litt til siden? Norsk film har ikke blitt bedre de siste ti årene, men man forteller andre historier som er mer tilgjengelige enn de var tideligere. Det er ikke ensbetydende med at den har blitt bedre… ”Junkfood” har sjelden vært preget av kvalitet selv om folk kaster seg over det som ville hester. Hvis man mener noe slikt må man begynne å respektere pornofilmen som det mest geniale visuelle medium noensinne. Finnes det egentlig noe kommunikasjonsform som snakker bedre til massene???

  15. Lisa M. sier:

    Jeg tror noe av problemet i forhold til norsk film idag er spørsmålet om vi egentlig har noe å fortelle. Vår historie er noe annerledes, sammenlignet med for eksempel Sverige (som jeg mener lager langt bedre filmer). Velstand gir lite, om ingen, dramaturgi. Sverige har mange flere innbyggere, men også større klasseforskjell og mer innvandring. Som igjen gir flere gode historier. Vi må bli flinkere til å ta i bruk Norges-historien. Jeg savner mer filmer som for eksempel skildrer oljemiljøet, fra tiden da det ble bygget opp og til i dag (Rottenetter handler vel strengt tatt om finansmiljøet i oljebyen). Jeg er sikker på at det er mye å ta av her. Og hvorfor har ikke Aleksander Kielland-ulykken blitt filmatisert ennå? Scandinavian Star-ulykken, og rettsaken som fulgte? Skal vi tro besøkstallene på Max Manus, er filmer som bygger på viktige og historiske hendelser i Norges-historien svært populære.

  16. Geir H sier:

    Hvorfor skal danskene og svenskene være mer disponert til å fortelle gode historier enn det vi er?

    Det blir en fryktelig enkel analyse du kommer med og den er like silketynn som forklaringen på hvorfor vi ikke får filmer til Cannes festivalen som ble skrevet for en tid tilbake.

    Jeg tror det er mange i Norge som har gode historier å fortelle, men de forsvinner i systemet til fordel for svakere og mer ufarlige fortellinger.
    På instituttet diskuterer man dramaturgi og de ”snille” karakterene. Hadde en smårar fyr kommet med manuset til Antichrist under armen i dette landet så ville han blitt kastet på hodet ut av konsulenten med en eviglang forklaring på hvorfor man ikke skulle fortelle slike historier.

    Det virker på meg som om konsulentene jakter nådeløst etter spor av den amerikanske underholdningsfilmen i alle manusene de leser. Finner han/henne det så gir de kanskje penger til en film som blir sett av 700 000 pubertale tenåringer. Da kan de atter en gang sprette shampagnen, tygge kake og ruse seg på sin egen fortreffelighet.

    Det største problemet er ikke den norske ”tilstanden”… Det er den norske filmbransjens totalt manglende evne til å ta sjanser. Hvor mange ganger skal man ha seminarer hvor konsulentene skal komme med eviglange uttalelser om nettopp det å ta, sjanser. Til nå har det bare vært tomme ord som har svevd ut i luften til fordel for den ”lette” tilgjengelige filmen…

  17. Sigurd Tenningen sier:

    Kiellands tekst er nå å lese på _Vagant_s nettsider: http://vagant.no/article/71946_aa-investere-i-samtiden

  18. Mikkel sier:

    Det finnes mer enn en Mikkel i norsk film. Bruk gjerne etternavn.

  19. Morten Steingrimsen sier:

    Jeg er uenig med deg, Geir H. Jeg tror ikke at “det er mange i Norge som har gode historier å fortelle, men de forsvinner i systemet til fordel for svakere og mer ufarlige fortellinger.”

    Som Erlend Loe skrev i Morgenbladet for en tid tilbake: “De såkalt dristige filmene dukket sjelden opp på mitt bord. Og det er fordi det fins få av dem. På samme måte som det går få uoppdagede filmkunstnere og genier rundt i norske gater. I påvente av det geniale, husker jeg en kollega på Filmfondet sa, må vi gjøre det beste ut av situasjonen.”

  20. Lisa M. sier:

    RT Geir H: Det du skriver om at “konsulentene jakter nådeløst etter spor av den amerikanske underholdningsfilmen i alle manusene de leser. Finner han/henne det så gir de kanskje penger til en film som blir sett av 700 000 pubertale tenåringer”, kalles for markedsordningen 50/50 og er ikke del av den vanlige støtteordningen.

    En av grunnene til det du mener med “filmbransjens totalt manglende evne til å ta sjanser”, bunner mye i økonomi. Med små budsjetter og fondsmidler er det er dyrt å skulle “sjanse”. Hvis en norsk film hadde hatt gjennomsnittlig budsjett på 30 millioner hadde du fått mer variasjon. Men det spørs hva du mener med filmer som “sjanser” – sjanse i forhold til å lage smalere filmer?

  21. Geir H sier:

    Utsilingen begynner nok lenge før prosjektene havner i bunken til konsulentene på Filminstituttet. De fleste prosjekter har gått igjennom en rekke endringer før de kommer dit. Nå er konkurransen så stor at de fleste tilpasser sine søknader så godt de kan. Skulle man komme med noe som ikke sitter helt så vil tilbakemeldingen fort bli at man opptrer uprofesjonelt. Et av de mest sentrale spørsmålene på Instituttet er hvor mange som kan komme til å se filmen på kino, det samme gjelder distributørene og ikke minst pressen.

    Det snakkes i det hele tatt fryktelig mye om publikum og da vil selvsagt manusene preges av det. Produsentene blir ikke oppfordret til å ta sjanser fordi systemet på mange måter ikke tillater dem. Selskapene er avhengig av suksess slik at de kan betale tilbake investorkapitalen og egenkapitalen. De siste årene har denne økt ganske mye…

    Hvis man virkelig ønsker noen annerledes filmer så må man gjøre det mulig for produsentene. Eksempelvis kunne man fjernet billettstøtten fra de markedsfinansierte filmene og heller overført dette systemet til de smale og eksperimentelle historiene. Uten at det tilrettelegges så vil heller ikke de utfordrende prosjektene havne på bordet til konsulentene. Ganske enkelt fordi de allerede er refusert av produsentene.

    Hvis man ser på årets filmer så skulle det tyde på at man burde foreta seg noe.

    Bortsett fra Max Manus så er det ikke mange norske filmer som har gjort det bra i år. Både Nord, Yatzy, Skjult og ikke minst Appelsinpiken har under 100 000 besøkende…

    Om det er tilfeldig, eller om det norske publikummet begynner å bli lei formelfilmene er nok litt tidelig å si, men det blir spennende å se hva for eksempel Snarveien får til i sommer.

  22. @Geir H: Jeg tror at en av grunnene til at vi nå har de filmene vi har, er fordi produsentene og regissørene tilhører samme generasjon og gjerne samme kull fra ulike utdanningsinstitusjoner. De har i bunn og grunn svært like interesser, inspirasjonskilder og historiepreferanser i samtiden. Et slikt fenomen kan vi se i andre land, blant annet Sør-Korea osv.

    Du har rett ang. hvordan pengene fordeles. Billettstøtten har i alle de år blitt kritisert for å være en urettferdig ordning. Men selv om man skulle gjøre om dette systemet, tror jeg at det hele har noe med at vår filmproduksjon er så liten – særlig generasjonsmessig og geografisk sett – at filmene, uansett, hadde blitt svært like estetisk og narrativmessig.

  23. Mr Blond sier:

    Selvsagt har filmskolene litt av skylden for det som nå skjer, men det er nok ikke hele problemet. Veldig mange spillefilmsregissører kommer fra reklamefilmen og jeg tror ikke nødvendigvis det er den beste skolen hvis man skal lære å kommunisere de litt dypere historiene. For å være litt ”kvass” tror jeg heller ikke mennesker som virkelig har noe å fortelle ville overlevd reklamebransjen siden det er en kald, selvgod og ikke minst kapitaldrevet bransje.

    Det eksisterer unektelig en kynisme der, som på en eller annen måte må prege de som driver med det, i det minste over tid.

    Et annet sentralt spørsmål som også dukker opp i den norske filmen er viktigheten av et korrekt foto. På lik linje med den strømlinjeformede dramaturgien kommer det akkurat like lineære håndverket. Når var det sist noen så en ”fiffig” løsning i en norsk film? Lys, innstillinger og ikke minst tempoet i klippen er mer eller mindre likt i hver eneste film som lages. Mangelen på detaljer gjør at man ikke kan skille verken kunstneren eller håndverkeren fra hverandre.

    De av dere som var på kortfilmfestivalen, som for øvrig har fått på seg at den hadde fryktelig høyt nivå i år kan ikke ha unngått likhetstrekkene filmene i stor grad var preget av. Hvert program føltes som endeløs rekke av historier som skrek etter oppmerksomhet, men kopiens kunst og det korrekte håndverket er ikke nødvendigvis veien dit.

    Et høyt nivå får man når publikum ler, gråter, klapper, buer og ikke minst diskuterer så ølet spruter etter forestillingene. I år ble interessen nærmest personifisert av at folk satt å snakket MØL samtidig som regissører ble intervjuet om verket de hadde laget. Da det ble åpnet for spørsmål fra publikum var det som regel pinlig stille.

    I kinosalen kom den samme høflige klappingen på hver eneste film og på det beste var atmosfære helt statisk… Er dette den nye bølgen? For meg var det egentlig bare et paddeflatt hav på en svært overskyet dag.

  24. Giv akt!
    Sammeligne nå “Max Manus” med “Flammen og Citronen”, to nasjonale publikkfilmer. Når du så beskriver de ulike elementer i de to så finner du fort att under “Manus” glatte overflate finnes nesten ingen ting igjen medan “Flammen” er fyldt med så mye mer; problematisering av heltemyten, nerve i regien, grandiose skuespillere, og en historie som lokker oss ut på dypt vann. Jeg må beklagligvis mene at manglene ved Norsk film er like med manglene hos Norsk kultur i almindelighet. Den er umoden og for lite konfrontert med europeisk historie og tradisjon og debatt. Reis ut og bli borte lenge!
    Anders W, vikarierende filmpedagog i Sesam Filmklubb

  25. KristianK sier:

    Essayet var interessant lesning, men har sine svakheter. Det virker som Kielland er sint og irritert over norsk film og rett og slett ikke liker filmer laget i Norge. Man må lete med lupe for å finne de stedene han omtaler filmene i positivt ordlag. Greit nok at dette er en veldig personlig mening, men det hele kunne gjerne vært mer nyansert. Og hvordan har han gjort utvalget av filmene han diskuterer? Hvor blir det av diskusjonen av filmene Pitbullterje, Sønner, Naboer, Den brysomme mannen, Kunsten å tenke negativt, Uro, Uno, 5 Løgner osv. Hva mener han er den gode filmen? Er det filmer fra Dreyer og von Trier? Et annet aspekt er at han trekker frem at svenskene har sin Roy Andersson, men han har vel ikke laget flere filmer enn Bent Hamer som anses som Norges mest anerkjente regissør.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>