David Lynchs Interview Project er i gang

Interview Project

For noen uker siden offentliggjorde David Lynch at han var i gang med noe kalt Interview Project. Det viste seg fort at han kun var produsent for det hele – regissørene er Austin Lynch (sønnen) og Jason S. – men likevel pirret Lynchs tilknytning nysgjerrigheten til mange. Og i dag ble Interview Project lansert. Det er en ambisiøs, og samtidig veldig enkel, sosialantropologisk dokumentarserie som presenteres episodisk på nettet. Hva består den av? I følge Lynch: “People have been found, and interviewed.” På kryss og tvers av USA. “It is so fascinating, to look at and listen to, people.” Den første episoden handler om 64-årige Jess, som forteller fra sitt liv:

Then I got married with my kids’s mother, and she liked drugs and other men better than me, so she took off with the kids, and I haven’t saw [sic] them since. She left with some fairy story about going to Alaska, and I don’t believe it and neither does anybody else.

Som et kort lite portrett fungerer episoden fint, men jeg sitter igjen noe oppgitt over Lynchs innstendige banalitet. Så, det er bare dette? Ja, det er bare dette. Ok, tenker jeg: Alle fordommer om livet på den amerikanske landsbygda bekreftet. Filmskribenten Karina Longworth hos Spoutblog er flere hakk krassere i sin kritikk. Longworth har sett de fem første episodene og går i strupen på Lynchs enkelhet:

Residents of rural America living what appear to be at best lower-middle-class lives, resigned to their lack of control over the random acts of violence (at the hands of strangers, or abusive men) that seem to shape their destiny, all are lost to the dominant media picture of contemporary Americana. That’s obviously part of the point: “What I hope people will get out of Interview Project is the chance to meet these people.” Drawing a distinction between “people” as in viewers and “people” as in subjects, Lynch even seems to give the latter use of the word a slightly more emphatic inflection — “PEE-pole!” — as if he’s talking about alien species.

Jess - Episode 1 - Interview Project

Selv om Longworth kanskje legger for mye inn i Lynchs ordbruk, er det ikke vanskelig å relatere seg til hennes poenger. Det er og blir høye forventninger knyttet til prosjekter med David Lynch som headline, og første episode av Interview Project etterlater meg hengende uten en tråd. Kanskje er episodene ikledd keiserens nye klær? Muligens bør jeg gi serien mer tid. Men Longworth, som har sett mer enn meg, er fast i sin sak. Etter å ha nevnt en episode som handler om en Lula-lignende (fra Wild at Heart) kvinne som heter Lynn, kommer skribenten med følgende avsnitt:

The common thread amongst most of the people interviewed seems to be an inability to hopefully picture the future. Of the five episodes I sampled, Lynn’s offered the most affecting example of this. After relating her various struggles mostly matter-of-factly, she closes with a loaded platitude. “I just want everything to be alright,” she says, her voice cracking. She then makes a self-deprecating face of embarassment, and rubs her eyes –– wearily, tearily. There could not be a more mundane desire than wanting “everything to be alright”, and yet it defies cynicism, especially coming from a woman for whom “alright” is something mystical and unknown, with no lived meaning. In this context, “alright” is as oblique a concept as anything in Inland Empire. (Similarly, in another episode, 17 year-old Jenny tells stories of getting out from under the tyranny of a bad man, and repeatedly says that now it’s all over, she just wants to “relax”.)

Vel. På tross av alt dette kommer jeg sannsynligvis til å følge Interview Project – i alle fall en stund. Serien består av hele 121 episoder, som skal publiseres hver tredje dag, én etter én. (Prosjektet kan naturligvis følges på Twitter.) Så gjenstår det å se om alt Lynch kan være stolt av med dette er at prosjektet overhode eksisterer, for å parafrasere Jess i Episode 1: “I ain’t proud of anything except just being alive.” Kanskje er det nok. Hva synes dere?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Jeg tror nok det er altfor tidlig å bedømme prosjektet – en mosaikk gir ikke mye mening så lenge man bare har har en (eller fem) flis(er) å vurdere den utifra. Longworth bærer dessuten på åpenbare fordommer mot Lynch (“Lynch appears to be using that banality as a smokescreen. And why not? This is, essentially, what he’s done for most of his working life.”). Det reduserer verdien av vurderingen hennes betraktelig. I alle fall i mine øyne.

  2. Anonym sier:

    Det er en god stund siden dette prosjektet “kom i gang”. Utdrag fra prosjektet ble vist under fjorårets filmfestival i Bergen. Gikk desverre glipp av det. Noen her som fikk det med seg?

  3. Jan-Erik P. sier:

    Hei! Takk for linken . Jeg syns dette ser ganske fint ut. Skulle gjerne sett en ny episode hver dag. Det er litt sånn Norge rundt, satt i USA.

    Men hvor blir det av David Lynchs neste spillefilm? Nå er det flere år siden Inland Empire – som jeg ikke likte like godt som f.eks. Mulholland Drive og Lost Highway. Er det noen som vet hva som blir Lynchs neste film?

  4. Bernhard sier:

    I stor grad enig så langt, selv om det er vel tidlig å felle noen endelig dom. Føler likevel at det finnes meningslag her kritikken ikke helt når frem til. Jess er stolt av å være i live, på mest mulig fysisk-kroppslig vis, og her ligger det noe utover det nedslåtte blikket og selvmedlidenheten.

  5. Fine innspill, folkens.

    Enig med deg, Geir, i at Longworth er noe fordomsfull i måten hun ankommer kritikken mot Lynch på. Og tross min skepsis, så ønsker jeg å se mer. Men hva synes du selv om Interview Project? Kommer du til å følge serien?

    Anonym: Kult! Det var ukjent for meg at enkeltepisoder fra prosjektet ble vist på BIFF i fjor høst, men her er linken. Og her er noen kommentarer fra en blogger som var der – han virker positiv i det lille han skriver om IP.

    Jan-Erik: Jeg har ikke hørt et knyst om noe nytt spillefilmprosjekt fra Lynch som regissør, men han er i gang med å produsere horrorfilmen My Son, My Son What Have Ye Done for Werner Herzog. Vi skrev om det i april.

    Bernhard: Det du fikk ut av episode 1 om Jess var nettopp det jeg ikke følte selv. For meg ble historien hans, på tross av den naturlige empati jeg kjenner overfor skjebnen han beskriver, fortalt på en for hul måte av filmskaperne til at jeg kom under huden på det. Forhåpentligvis vil de kunne bringe meg nærmere inn på kjernen etter hvert som serien skrider frem.

  6. Erik Vågnes sier:

    Jeg var på visningen på Bergen Filmfestival. Jeg vet ikke helt hva jeg synes. Jeg liker at det virker autentisk, at det ikke virker innøvd og instruert, men faren er at det blir litt banalt som du sier. Av og til blir det banale interessant da man kan studere personene, deres kroppspråk uten å tenke så mye på hva de sier. Jeg følte at når det funket, så ble det et interessant sosiologisk eksperiment og når det ikke funket så ble det bare platt og uinteressant.

    Jeg likte egentlig bedre det andre prosjektet som ble vist, der Lynch lager mat (som bare var noe organisk grønnsaksopplegg som så ut som grøt) og forteller historier på sitt eget særegne vis. Lynch trives best når han forteller rare, surrealistiske drømmelignende fabler og det vises i arbeidet hans.

  7. @Karsten: Jeg kommer til å følge prosjektet videre så lenge jeg finner det interessant. Jeg liker de dagligdagse historiene spesielt NPR er flinke på å servere, og første episode av Lynch-prosjektet hadde jeg i alle fall glede av.

  8. Episode 2, som kom i dag, var et liiite steg opp fra Episode 1, imho.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>