Vi oppsummerer Dokfilmfestivalen

Fra Thomas Robsahm sin Moderne Slaveri
Fra Thomas Robsahm sin Moderne Slaveri

Gjesteskribent Sara Marie Vollset oppsummerer årets festival. Hun er tidligere leder for festivalen, og en stor dokumentarentusiast.

Den norske dokumentarfilmfestivalen er over for denne gang. Hele 70 filmer har blitt vist og fire priser utdelt. Hovedfokuset i år lå på norske og nordiske filmer, og over halvparten av titlene som ble vist var norske. Til min store glede var det mange sterke blant disse, og jeg vil i denne artikkelen trekke fram det jeg mener var de beste.

Det er noe fascinerende ved dokumentarfilm. Sjangeren kan være alvorlig eller lekende, den kan underholde, forarge, skremme og utfordre. Og siden jeg er en dokumentarfilmentusiast er det hvert år en stor glede å kunne ta turen til Den Norske Dokumentarfilmfestivalen i Volda, og i en snau uke se og snakke om dokumentarfilm med andre filminteresserte. Som tidligere leder for festivalen er det kanskje ikke så rart at jeg har et personlig forhold til arrangementet, men det er nok flere enn de som har vært direkte involvert som blir imponert over hva man får til i Volda. Festivalen er nemlig arrangert på dugnad med rundt 200 entusiastiske frivillige, som jobber gratis for å få alt i stand. Det hele startet i 1997, og ble i år dermed arrangert for trettende gang. Festivalen er den eldste dokumentarfilmfestivalen i Norge, og har vokst seg større og større for hvert år. Den er kjent for å være inkluderende, og det er atskillig mange flere enn meg som har gjort det til en årlig tradisjon å ta turen til Volda. Jeg fikk dessverre ikke mulighet til å se alle filmene jeg ønsket; døgnet har tross alt bare 24 timer, men er mine utvalgte:

Velkommen til Norge

Filmen Velkommen til Norge er laget av Mona Friis Bertheussen. Familien Okoko, kvoteflyktninger fra Kongo, flytter til Steinkjær. Det er som en drøm, de får rekkehus, klær, skoleplass til barna og penger. Norge virker fantastisk. Her kan de få en ny start, ett nytt liv. Men så kommer nedturene og det harde møtet med det norske samfunnet. Filmen er skildret gjennom et barns øyne, og har dermed en original innfallsvinkel.  Den er balansert og personlig, og tar opp et utrolig viktig tema. Reaksjonene etter filmen var at man følte seg flau over å være nordmann. Filmen er virkelig en tankevekker om hvordan vi velger å møte nye landsmenn. Den skildrer både hvordan det norske systemet stiller opp, og hvor det kommer til kort. Velkommen til Norge vant prisen for beste dokumentar – anbefales!

Moderne Slaveri 2

Moderne Slaveri

Dokumentarfilmfestivalen hadde flere norske premierer og Moderne Slaveri av Thomas Robsahm var en av disse. Filmen tar for seg gjeldsslaveri, tvangs- og barnearbeid, og trafficking. Den stiller spørsmål rundt de økonomiske og sosiale kreftenes interesse av å opprettholde slaveriet. Filmen er utrolig vellaget. Gjennom en serie portretter av mennesker som lever i slaveri og av tidligere slaver får vi se hvordan moderne slaveri eksisterer i alle verdensdeler. Filmen viser oss skjebnene bak handelen. Jeg syns dessverre det ble intenst og tungt å se den 115 minutter lange filmen. Jeg satt igjen med en sterk følelse av hjelpeløshet. Men som det blir sagt i filmen; det er viktig å belyse et problem så man får gjort noe med det. Moderne slaveri skal vises som dokumentarserie på TV2 fra 18. mai, og jeg anbefaler alle å få den med seg.

Sannhetsjegeren

Filmen følger privatetterforskeren Tore Sandberg sin kamp for å renvaske Fritz Moen, som på begynnelsen av 70-tallet ble dømt for to mord på unge kvinner i Trondheim. Sammen med Frode Asbjørnsen; pensjonert politiavdelingssjef i SEFO, rekonstruerer etterforskeren hendelsesforløpet og historien blir satt sammen bit for bit. Spørsmålene som blir stilt om norsk rettssikkerhet er drøye, og søkelyset filmen retter mot de to største justismordene som har blitt begått i norsk historie er viktig, men som film blir det hele litt platt. Personlig skulle jeg ha ønsket at konflikten mellom de to hovedkarakterene var klarere. Filmen har allikevel flere varme øyeblikk, men den verken overrasket eller sjokkerte meg i særlig stor grad. Mest overrasket ble jeg etter filmen, da jeg fikk høre at personen som man i filmen får inntrykk av at kan være morderen, sannsynligvis ikke er det. At det er flere mistenkte i saken, provoserte meg mer enn selve filmen. Betyr det at det går en morder løs i dag? Jeg vet ikke hvorfor regissøren valgte bort dette elementet. Men jeg mener dette kunne ha gjort filmen sterkere. Svaret på hvem som var den virkelige morderen er en sannhet man fremdeles bør jakte på.

Et nytt liv

Når en film åpner med at ei jente forteller publikum at hun skal dø før hun er 18, vet man at man har noe berørende i vente – og Et nytt liv av Lene Dreyer er en sterk film. Mellom 1987 og 1990 ble 15.000 barn i Romania smittet av HIV, etter å ha bli vaksinert med urene sprøyter. I denne filmen følger vi tre jenter i Romania med HIV, som kjemper for å få en skoleplass og en fremtid. I tillegg til å møte jentene og deres familier, får vi også møte to forretningsmenn fra Bergen som bestemte seg for å hjelpe HIV-ofrene. Dokumentaren er sterk, varm og helt fantastisk. Selv om den er tung og trist, inneholder den også håp. Det er godt å se at det er noe i uttalelsen fra dokumentarfilmskaperen selv: Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen.

Varmere dager

Mens nyttårsrakettene smeller rundt dem, sitter Rikke og Helge med tiggerkoppene foran seg. Denne filmen ønsker å se deres kamp for tilværelsen fra deres ståsted, på gateplan. Med en varme og kjærlighet til sine karakterer skildrer Øystein Andresen livet til de som er lengst nede i samfunnet. Filmen handler om respekt, nestekjærlighet og hvordan vi behandler mennesker. Gjennom en nær og tett beskrivelse fra gateplan får vi se et Oslo som ikke bør eksistere, men som dessverre gjør det.

Kapp til Kapp – uten penger

For to år siden vant filmen Til Kina uten penger av Kristian Karlsen publikumsprisen ved festivalen, og forhåpningene var store til oppfølgeren Fra Kapp til Kapp. Køen utenfor kinosalen rakk til langt utenfor festivalområdet, og til manges store skuffelse var interessen faktisk så stor at det ikke ble plass til alle på visningen. Kameratene Espen og Matias legger denne gangen ut på sin livs største haiketur, de skal prøve å komme seg fra Nordkapp til Cape Town uten en krone i lomma. Personlig ble jeg meget imponert over nok en sterk tur som disse to karene begir seg ut på, men dessverre fikk ikke jeg som publikum være med på så mye av den. De har tydeligvis blitt mer vant til å være foran kamera og forteller derfor mye av hva de opplever på veien. Men dette er film, ikke foredrag. Jeg vil se hva dere opplever og ikke høre om det. Turen i seg selv er så spektakulær og karakterene er fantastiske mennesker, så jeg håper TV-serien inneholder flere møter og flere av situasjonene de møter underveis. Publikum så ut til å være mindre kritisk til filmen enn jeg er, for den stakk av gårde med den gjeve publikumsprisen under årets festival.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>