Tid for å digge Tarantino igjen?

Diane Kruger i rollen som Bridget von Hammersmark
Diane Kruger i rollen som Bridget von Hammersmark

“I said; God damn! God daaammn!!” – Mia Wallace reagerer på effekten av kokain i en ikonisk scene fra Pulp Fiction. Filmen som fremfor noe fikk verden hekta på Quentin Tarantino. Jeg har vært der og tilbake, men de siste årene har jeg mistet det. Tarantino har ikke lenger vært fremme i filmbevisstheten min. Hva skjedde? Jeg savner å digge Tarantino. Men nå er det kanskje tid for å si det igjen: “God damn?”

Første tegn kom i fjor. Tarantino var klar med manuset til sin nye film, og sa at han hadde til hensikt å vise den på Cannes-festivalen. At det var planen. Hvor mange regissører kan nonsjalant annonsere noe slikt som den største selvfølge? Ikke mange. Og troll i ord; Inglourious Basterds, exploitation-krigsfilmen han har drømt om å lage i årevis, ble i dag bekreftet for visning i hovedkonkurransen nettopp på årets utgave av verdens viktigste filmfestival.

Og nå, som en gudbenådet tilfeldighet, har magasinet Vanity Fair i sitt mai-nummer en fersk bildeserie fra settet til Inglourious Basterds. Bildegalleriet er online, og inneholder totalt syv bilder. I tillegg til portrettet av Bridget von Hammersmark (Diane Kruger) som vi har limt inn over, får vi her for første gang se det franske stjerneskuddet Mélaine Laurent i karakter som en av filmens viktigste figurer: Shosanna Dreyfus – en ung kvinne som etter at nazistene har slaktet hennes familie rømmer til Paris og starter en kino.

Tarantino og gjengen
Quentin Tarantino med sine sentrale rollefigurer i Inglourious Basterds.

Jeg har høye forventninger Inglourious Basterds, på tross av at traileren var litt skuffende. Disse nye bildene fra Vanity Fair viser konturene av et kostyme- og sminkeunivers som jeg har en følelse av at vil gi denne filmen særegne periodekvaliteter. Det er tidsriktig, men ikke helt… autentisk. Og den “autensiteten” jeg måler i mot har jeg i hovedsak fra tidligere 2. verdenskrigsfilmer. Men Inglourious Basterds, slik jeg forstår det, vil ikke etterstrebe sannhetsgehalt – isteden virker den som en fantasiskildring som foregår inni epoken. Det er som om Tarantino og hans kostymedesigner Anna B. Sheppard (Pianisten) går for et slags parallellunivers – nesten, men ikke helt. Og jeg liker det – selv om det kanskje vil vise seg å være ganske annerledes når filmen er klar.

Så, jeg mener det er tid for å digge Tarantino igjen. Eller har det kanskje aldri vært noe avbrekk?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 20 kommentarer

  1. Karoline Heien sier:

    Jeg har aldri tatt pause hvertfall! Gleder meg stort!

  2. Drix sier:

    Jeg så nettopp Kill Bill 1&2 her om dagen, og skjønte fort at jeg er fortsatt stor fan av Tarantino. Bare navnet hans er jo ikonisk, hehe. Gleder meg til Inglourious Basterds.

  3. Må si jeg ennå ikke er spesielt interessert i å få med meg denne filmen. Ingenting av det jeg har sett gjør meg engasjert. Men som du sier; dette er jo tross alt mannen som ga oss “Kill Bill” og “Reservoir Dogs”..

  4. Gard Jenssen sier:

    Tarantino er jo en slags baklengs inn i fuglekassa type. Den første filmen hans, Reservoir Dogs (og det var denne han slo igjennom med Karsten, ikke Pulp F), føltes som en klassiker før jeg hadde sett den halvferdig første gang, men taper seg for hver gang jeg ser den. Samme gjelder jo egentlig karrieren til Tarantino – opp som en bjørn, ned som en lammefell. Ser jeg hans neste film blir det mer av gammel vane mistenker jeg.

  5. Fine kommentarer folkens; gøy å se at jeg kan ha vært inne på noe. Ingenting vil forøvrig glede meg mer enn at Tarantino leverer en ny klassiker med IB. Bare så det er sagt.

    Gard: Hei! Jeg gikk minst ti runder med formuleringer før jeg skrev: “[Pulp Fiction var] filmen som fremfor noe fikk verden hekta på Quentin Tarantino.” Nettopp fordi jeg vet at Reservoir Dogs var gjennombruddsfilmen; i alle fall blant connoisseurene. Men den ble ikke en spesielt stor kinosuksess på verdensbasis – den filmen fikk først sin rettmessige anerkjennelse i mainstreamen da folk oppsøkte den på VHS etter at Pulp Fiction tok gullpalme, Oscar og solgte kinobilletter for $214 millioner på verdensbasis.

  6. Lars Ole Kristiansen sier:

    Det er i hvert fall liten tvil om at Tarantino fortsatt engasjerer!
    Selv har jeg dessverre liten tro på at han kommer til å toppe sitt opus magnum “Kill Bill”. Et sånt verk lager man bare én gang. MEN, jeg håper også at IB er en klassiker! Men troa, den må jeg foreløpig til kjerka med…

  7. Syns traileren så fet ut jeg. Om filmen inneholder like mye morsom dialog og fete fightingscener med splatt og gørr som Tarantino er kjent for så holder det i massevis for meg. Gleder meg :)

  8. Tarantino har skuffet verden en god stund med Kill Bill-serien og Death Proof. Filmene bærer preg av godt håndtverk og god forståelse for hvordan man skal kopiere kinematografi ned til minste detalj. Der er er også problemer: det blir for mye kopi og for lite personlig.

    Med Reservoir Dogs og Pulp Fiction fikk vi servert på nytt de samme gamle genrene, men med Tarantinos ingrediens X. Hans gode manus og gode dialoger var de som gjorde disse filmene til gode filmer. Kill Bill-serien har dårlige og kjedelige dialoger (selv om det kanskje skal være slik), Death Proof er enda værre der dialogen virker meningsløs og er ekstremt langtrukkent.

    Får bare håpe at Tarantino ikke kjører seg lenger ned i de evige jaktmarker med IB. Fransk nybølge-estetikk? Nnnnja, kanskje det kan funke? Men har ikke postmoderniteten dødd ut for lenge siden?

  9. Sivert: Hei! Jeg forstår mange av dine ankepunkter mot nyere Tarantino, selv om jeg ikke hadde de samme problemene med KB 1&2 som deg. Halvparten av Death Proof funker ikke, men for meg gjelder det ikke detaljene. Summen av det hele er at jeg savner en sterk gjensynsverdi i filmene, og at Tarantino-filmene setter i gang blodpumpene hos filmnerden i meg.

    Denne “ingrediens X” som du nevner er nok mye mer enn bare gode manus og replikkvekslinger i de første filmene. Jeg tror det også handler om noe som befinner seg i tiden. På en måte så tror jeg Tarantino er veldig avhengig av å klare å gripe om tidsånden igjen. Han satte tonen på 90-tallet, og må igjen klare å plassere filmene sine i puls med det som foregår i publikum – eller helst bortenfor det, slik at vi blir overrasket, og det føles friskt. For han er fremdeles en genial tyv.

    Om ikke det postmoderne er dødt, så er det i alle fall ikke like in som det var.

  10. Trond Johansen sier:

    Veldig godt formulert, Karsten!

  11. Du har helt rett ang. at han må befinne seg i vår tid.

    Kanskje han klarer å trekke seg vekk fra 1990-tallet med IB? Den handler jo om skitten krigføring, tortur, terror og slikt (min gjetning ut fra traileren, har ikke sett den orginale (enda)). Mulig dette vil fungere opp mot det som kan regnes som «i tiden» siden dette kan relateres til 2000-tallet der 11. september, Krigen i Irak, Guantanamo o.l. er hva vi er opptatte av.

    Man får bare vente i spenning til premieren den 21.8.2009.

  12. Geir Friestad sier:

    Denne “ingrediens X” det snakkes om er Roger Avary. Filmene fra tiden hvor de fremdeles jobbet sammen holder alle sammen mål. Etter at de gikk hver sin vei, og Tarantino skrev manus på egenhånd gikk alt til helvete; han hadde ikke lenger noen til å trekke ham i øret hver gang han begynte å sirkle seg for mye inn på egen navle. Det er som når Gary Kurtz forlot Star Wars-skuta. Hva førte det til? Ewoker (og senere de forjævlige prequel-filmene).

  13. Lars Ole Kristiansen sier:

    Må si meg helt riv rav ruskende uenig i mye av det som sies her. Jeg synes “Kill Bill” som helhet står som Tarantinos hovedverk. Det er det mest komplekse, engasjerende og særegne han har gjort. Og å sammenligne DET verket med den (forøvrig intensjonelt) sjofle tullefilmen “Death Proof” er bare veldig veldig rart – ja, tør jeg si det: Feil. Og husk – i Dialogens navn – at Tarantino i like stor grad er en VISUELL mester. Filmspråket hans nådde et absolutt høydepunkt i “Kill Bill”, og både fotoarbeidet og klippingen er noe av det mest fremragende jeg noensinne har sett. For ikke å snakke om kostymer og scenografi! Og Uma Thurmans The Bride er virkelig noe for filmhistorien (og den feministiske filmteorien…)! Så, jeg er eksempelvis skarpt uenig i at debutfilmen “Reservoir Dogs” er Tarantinos beste film. Vidunderlig sak, men langt ifra så helhetlig briljant som både “Kill Bill” og “Pulp Fiction”.

  14. Geir Friestad sier:

    Jeg synes Kill Bill-filmene er dødsens kjedelige, men jeg har også sett veldig mange av filmene han har rappet biter fra og sydd sammen sitt eget Frankensteinmonster av. For det meste er derfor lappeteppet hans som en frossen Grandiosa – er man vant til italiensk pizza er det ikke den helt store matopplevelsen Tarantino serverer. Meiko Kaji og Christina Lindberg parkerer Uma Thurman og Lucy Liu så grundig at det ikke er morsomt engang.

  15. Lars Ole Kristiansen sier:

    Jeg har også sett både “Shogun Assassin”, “Thriller: En grym film” etc., men opplever hans møte mellom eastern, western og ikoniske virkemidler fra ymse kultfilmer i mise-en-scene og rent fortellermessig som friskt, og ikke minst veldig engasjerende. Historien er jo, i all sin enkelhet, veldig veldig underholdende. Og dessuten med en viss resonans som karakterdrama. En av de beste actionfilmene noensinne. Og når noen mener at “Kill Bill” skuffet en hel verden er vel det en fantasi. Husker selv hypen, og går man i kritikerarkivene er det vel noe i nærheten av en triumf… Jackie Brown og Death Proof skuffet vel de fleste, men for guds skyld: Ikke “Kill Bill”! :D

  16. Geir Friestad sier:

    Det kunne vært interessant å høre om du så filmene han rappet fra, før eller etter at du så Tarantinos egne filmer. Kill Bill 1 scoret 69/100 på Metacritic i sin tid, forøvrig. Kill Bill 2 gjorde det bedre, med 83/100. Så, ikke slakt, men en triumf er nok å ta hardt i.

  17. Det er forskjell på å ta fra andre og gjøre til sitt eget, noe Tarantino har hatt god suksess med, og ren plagiat. Selv om jeg ikke 100% hevder at Tarantino plagierer materialet for Kill Bill-filmene, merker man at noe er feil. Det samme gjør man i Death Proof.

    Igjen, dette er vanskelig å måle vitenskapelig. Kan nevne filmer av andre filmskapere der dette har fungert: Takashi Miikes Sukiyaki wesutān jango, Joon-ho Bongs The Host, Tommy Wirkolas Død snø m.fl.

    Alle disse er pastisjer over andre filmer – gjerne kanoner – der filmskaperne så og si gjør materialet til sitt eget ved å benytte det som en aktiv ingrediens. Dette skaper god humor, interessante narrative vendinger og – for å ikke glemme det viktigste – gjenkjennelseseffekt fra hard core filmfans. I Kill Bill-serien og Death Proof var dette mangelvare; direkte kopi av scener uten å tilføre Tarantino-magien.

    Det å være visuell mester alene er ikke nok. Det må være sammenheng mellom alle filmens deler. Mangler det en del, stjeler det fra de andre delene i filmen som også er viktige. Skrekkeksemplet på dette er Inland Empire av David Lynch.

  18. The man sier:

    Quentin Tarantino har siden Reservoir Dogs stjålet hemningløst fra andre filmer og malt det med sin egen koloritt. Hans kunnskap om film og ikke minst sjangere gjør det mulig for ham å sjonglere vilt med sitt eget og ikke minst andres talenter. Inglorious Basterds er en homage til en italiensk b-film med nesten samme tittel, nemlig Inglorious Bastards fra 1978 og i så måte følger Tarantino opp trashsporet til Death Proof.

    Personlig mener jeg at Death Proof hadde vært en langt bedre film og trolig en liten perle hvis de lange dialogene hadde blitt klippet ned. Stuntman Mike er en av de bedre skurkene jeg har sett på film de siste årene, men han blir skamløst undertrykt av uendelig lange og totalt uinspirerende dialoger som ikke handler om en dritt.

    Allikevel er alltid det spennende å se Quentin Tarantinos filmer siden han representerer en utryddelsestruet type regissør. Det er nemlig ikke mange som har sitt eget språk lenger. Film er i ferd med å bli ”et yrke med litt for klare regler” fremfor en utøvende kunstform.

    Jeg er møkkalei kommentarer som “ja, fy faen, han/hun behersker språket bra”

  19. raringen sier:

    Hvordan kan splatt og gørr være noe å se på? Sier ikke det mer om tiden vi lever i, eller hvem vi er, eller hva vi er? Jeg vet ikke helt om jeg skjønner meg på det? Kan noen fortelle meg det her? Alltid morro med ny innsikt, føler meg nærmest som om jeg hører fortiden til når jeg hører om denne fascinasjonen..:) (dette er ikke ment som et angrep, bare et ønske om å forstå)

  20. filmmajor sier:

    Det mulig jeg fremstår som litt arrogant her, men hvis du ikke skjønner hva som er fascinerende med ”splatt og gørr” så går det neppe å fortelle deg hvorfor andre gjør det. Selv har jeg vokst opp med 80 tallets rikholdige tilbud av horror og slasherfilmer og jeg koser meg fremdeles med slike fortellinger.

    For meg er grøssersjangeren den reneste filmformen og der hvor den visuelle stilen får fritt spillerom. Sjangeren lar seg også blande med både drama og komedie slik at den blir enda rikere. I bunn ligger det nok et behov for å utfordre egne mareritt og ikke minst objektivt å kunne observere egne frykter.

    Da jeg var liten ble jeg nemlig så redd av disse filmene at jeg måtte sove inne hos mine foreldre i lengre perioder. Frykten kunne bli så ille at jeg fikk feber av dem, men det stoppet meg ikke for stadig å se skumlere og skumlere filmer. På mange måter kunne nok dette sammenlignes med ekstremsport og slik er det nok enda, selv om jeg har blitt en smule mer nyansert. Egentlig litt for mye…

    Dette fordi jeg har avslørt teknikken slik at jeg kan se disse filmene mer objektivt enn jeg gjorde før. Når ondskapen flyr langs bakken i Evil Dead så vet jeg at det er kamera noen løper med og dette plager meg faktisk og jeg leter virkelig etter den samme frykten jeg hadde som liten. Hvorfor? Det vet jeg ikke og konklusjonen min er nok som følger… Det bare er sånn!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>