Strykere faller fra himmelen og ender med et brak i helvete: Rammstein skriker Mein Herz brennt – og alle hjerter skal brenne for den forslåtte jenta som løper hjelpeløst rundt i en svensk forstad i en lilla grilldress. Hun stiller seg på midten av en bro over E18, og kameraet zoomer inn mot Liljas forpinte ansikt. Skjermen går i sort. Via Gra skriker ut sin Bomba mens vi kjører forbi noen forfalne sovjetiske boligblokker. Aldri har jeg i sterkere grad fått følelsen av et jetfly som kjører inn i brystet mitt, på jakt etter å knuse alt som er der inne. Hver gang jeg ser Lilja 4-Ever må jeg innse at Lukas Moodysson kanskje er verdens beste regissør.

Historien forteller om den sekstenårige estiske jenta Lilja (fremragende spilt av Oksana Akinshina) som egentlig skal dra til Amerika med moren og hennes kjæreste. Men Lilja blir etterlatt, har ingen penger og må prostituere seg på nattklubb for å tjene til livets opphold. Når hun møter en gutt som vil ta henne med til Sverige ser ting lysere ut, men i virkelighetens hensynsløse navn blir drømmen et mareritt.

Det er lett å anklage Moodysson for å mangle subtilitet når han forteller, men det subtile er ikke nødvendigvis en kvalitet. Snarere kan jeg lett irritere meg over filmer som med intellektuell fløyel mister all råskap. Lukas Moodysson jobber med jord på hendene, og er ikke nevneverdig opptatt av smak. Historien om Lilja kunne – med all sin jævelskap – aldri vært fortalt av noen annen.

Tidvis lar Moodysson det sjofle få en så voldsom skjønnhet at den nesten er vanskelig å ta inn over seg. Som da han lar Lilja og Volodya bli utstyrt med englevinger av ekte fjær mens de danser med en basketball til russisk trance, arrangerer date på McDonalds til en technoversjon av Forever Young eller gir den forslåtte jenta i baksetet en Happy Meal med ønske om ”smaklig måltid”. Og den sure trygdejula med et rødt stearinlys på kjøkkenet til en gammel, trist horekunde.

Lilja 4-Ever ble selvfølgelig kjent for å tematisere trafficking, og slo ned som en spiker i samfunnets overflate da den kom i 2002. Men den er ikke bare et evangelium for tusenvis av hjelpeløse ungjenter og en anklage mot sexindustrien – den er en anklage rettet mot oss alle. Mot tilforlateligheten overfor vår egen underverden, mot vår uvilje mot å se hva som gjemmer seg bak H&M-plaggene og reklamefremstillingene av vår vedvarende lykke. Moodyssons bruk av popkulturelle ikoner fra markedets kjøpefest blir en effektiv ramme rundt trafficking-problematikken; filmen handler om konsumentsamfunnet, der selv mennesker er varer.

Alt i denne filmen er sorg og søppel, men Moodysson finner skjønnheten; det er som om noen har tent et lys i hovedkarakterene, slik at de skinner og gir omgivelsene sine en opphøyet stemning. Dette preger også rollefigurene i ungdomsfilmen Fucking Åmål (1998) og den skjønne hippie-go-lucky-komedien Tillsammans (2000), men i Lilja 4-Ever blir egenskapen avgjørende, fordi jævelskapen smøres utover med tykke strøk ellers.

Lukas Moodysson er en kunstner med mye på hjertet, som lager filmer fordi han må – ikke fordi han kan eller vil. Hans forhatte Ett hål i mitt hjärta forlenger kritikken av Vestens moralske forfall fra Lilja 4-Ever, og omhandler møtepunktet mellom realityprogram der deltakerne blir overvåket og pornografi. Plump, ekkel og nesten umulig å se, men et interessant debattinnlegg i all sin polemiske, kjipe form. Container var en vakker liten film om å føle seg utenfor enhver sammenheng, og gjengir den spesielle følelsen av å gjemme seg under et sort teppe og gjøre grimaser som ingen ser.

I Moodyssons filmer lever alle karakterene i hvert sitt eget lille univers, og deres møte med verden preges av sårbarhet. Samtlige later til å bære på et ønske om å komme seg ut og vekk – Elin vil ut av ”fuckings jävla kuk-Åmål”, Lilja vil til Amerika og Sverige – for å bli husket for noe. Det mest hjerteskjærende bildet i Lilja 4-Ever er når ungjenta risser inn filmens tittel på en benk med et stykke knust glass, som for å garantere at hun har satt et spor.

Når Lilja lokkes med til Sverige med løftet om et bedre liv, ender hun opp som en sexslave for traumatiserte menn i det svenske samfunnet. De som kjøper tjenester av den tydelig plagede tenåringsjenta representerer alle symptomer på ulike former for redusert maskulinitet. I én scene besøker hun en pensjonert, ensom mann samfunnet har glemt, og som i desperasjon forsøker å få utløp for sitt intimitetsbehov; like etter tvinges hun til å la en mann fra overklassen leve ut sine fortrengte seksuelle fantasier. Når Lilja til slutt kaster seg i døden på en motorvei, lar Moodysson henne gjenoppstå som en engel.

Lilja bærer vestens synder og sorger på sine spede skuldre, men ettersom Moodysson fremstiller det svenske samfunnet som en regntung og sørgelig verden av perverterte og forfalne menn, fremstår Lilja, på tross av sin undertrykkelse, filmens sterkeste rollefigur. «Ikoniseringen» av Lilja – heltinnens grusomme undertrykkelse og symbolske oppreisning – har altså en kjønnskritisk dimensjon; Liljas skjebne er et resultat av mannsrollens forfall; hun er et offer for desperate forsøk på å rekonstruere tapt maskulinitet gjennom seksuelle overgrep og andre groteske uttrykk for overmakt.

Lilja er et offer, men holder motet oppe og drømmene intakt, selv når hun står alene og virkeligheten rundt henne er som aller mørkest. Hun er håpefull, modig og handlekraftig, og oppnår en slags symbolsk belønning når regissør og manusforfatter Moodysson lar henne gjenoppstå.

Takket være Moodyssons religiøse symbolikk, fremstår Lilja som en Kristus-skikkelse for vår tid.