«The film should sometimes scare the audience, make it cry and, as much as possible, hypnotise it».
– Gaspar Noé.
Før helgen ble det offentliggjort at den kontroversielle filmskaperen Gaspar Nóe blir å finne i årets konkurranseprogram i Cannes med sin nye film, Enter the Void, samtidig som filmens offisielle nettside så dagens lys. Dette er en film det har vært overraskende stille rundt, så på tide å lette litt på sløret. Nettsiden inneholder deilige bilder som gir en stemningsfull fornemmelse av hva vi har i vente (inkludert posteren), og innblikk i regissørens tanker om egen film. Virkelig interessant, og jeg skal i denne artikkelen forsøke å sammenfatte hovedlinjene i filmen og hva vi kan ha i vente. Men først litt om auteuren:
Det er sju år siden den argentinskfødte regissøren provoserte og sjokkerte et bredt lag av garvede filmkjennere, og senere resten av verden, med Irréversible (2002). I en blanding av kompromissløs kynisme på overflaten, og et visuelt og fortellerteknisk filmspråk som opplevdes for uovertruffent til å komme fra andre enn en sjeldent begavet filmkunstner, bar mottakelsen preg av sterkt motstridende følelser. Noé forvirret og forledet. På én side er filmen krenkende og avskyelig. På en annen side fungerer det filmatiske uttrykket som en farlig tiltrekkende kraft i suggerende bruk av farger, lys, musikk og klipp. Etter hvert som historien skrider frem, løftes publikums opplevelse også ut av virkemidlene, fordi skuespillet og fortellergrepene gjør at filmen plutselig blir så veldig mye mer. Resultatet er, etter min mening, en av tiårets beste og mest interessante verk.
At Gaspar Noé fikk sitt definitive gjennombrudd med Irréversible er udiskutabelt. Men en observant cinefil hadde nok på det tidspunktet allerede fått med seg spillefilmdebuten Seul contre tous. En film om «Slakteren» som ble introdusert som karakter i kortfilmen Carne (1991) og deretter medvirket i Irréversible, fire år etter spillefilmdebuten Seul contre tous. På bakgrunn av sine to spillefilmer og flere kortfilmer, har Noé plassert seg som en av de mest sentrale skikkelsene i en gruppe av franske filmskapere, deriblant Francois Ozon, Bruno Dumont, Catherine Breillat og Claire Denis, som utover 90-tallet ble plassert under paraplyen New French Extremety. Filmkritiker i Artforum, James Quandt, har gitt bevegelsen følgende karakteristikk, gjengitt hos Wikipedia:
«Bava as much as Bataille, Salo no less than Sade seem the determinants of a cinema suddenly determined to break every taboo, to wade in rivers of viscera and spumes of sperm, to fill each frame with flesh, nubile or gnarled, and subject it to all manner of penetration, mutilation, and defilement».
Nå er Noé altså straks aktuell med sin tredje langfilm. Enter the Void handler om 20 år gamle Oscar og lillesøsteren, Linda (18), som er kommet til verdensmetropolen Tokyo. Mens Oscar selger narkotika for å overleve, jobber Linda i nattklubb som stripper. En natt blir Oscar uventet oppdaget av politiet når han er i ferd med å gjøre en handel på et utested, og i panikken som oppstår blir han truffet av et skudd. Mens han svever mellom liv og død fordreies sansene, og i en endeløs tunnel av drømmer, hjemsøkes han av minnet fra da han fem år gammel og var vitne til at foreldrene ble drept i en bilulykke. Det får ham også til å huske løftet han gav lillesøsteren om alltid å være der for henne. Tankene leder ham ut i en kroppsløs og drømmende reise over et neonbelyst Tokyo for å oppsøke menneskene som står ham nær, mens byens prangende farger stråler mot ham, og forsøker å rive ham ut av verden og det løftet han gav lillesøsteren. Etter hvert som drømmene eskalerer til kaotiske mareritt, smeltes fortiden, nåtiden og fremtiden sammen til en ubehagelig virvel av hallusinasjoner.
Etter å ha sett en åtte minutter lang promo tidligere i år ved European Film Market, skriver nettstedet Twitch: «Noé will show you Tokyo as you’ve never seen it before […] This is truly potent, stunningly visual stuff from one of the world’s most talented and unique directors». Skribent Todd Brown påpeker også at Enter the Void føles som en stille film av trist nostalgi og resignasjon, mot det aggressive sinnet som karakteriserer Irréversible, samtidig som man kan se at de to filmene kommer fra samme regissør. Selv beskriver Gaspar Noé filmen som et universelt melodrama om livet til en person, og hvordan det er koblet til kjærligheten for en annens. Historien skal ifølge Noé være satt til det moderne Tokyo for å underbygge forholdet mellom broren og søsteren; de er som to små baller i et gigantisk, fargerikt flipperspill.
Med tanke på at både Seul contre tous og Irréversible ble lansert under filmfestivalen i Cannes, i henholdsvis 1998 og 2002, føles det bare naturlig at hans tredje film også slippes her. Og jeg får allerede en følelse av at den omstridte filmkunstneren er i ferd med å ta karrieren enda et skritt videre, noe han selv også antyder ved å omtale Enter the Void som en langt mer ambisiøs film enn de to foregående. Det gjenspeiles forsåvidt også i spilletiden på over 2 og en halv time, mot 90-minutterfilmene Seul contre tous og Irréversible.
«My previous two films, which were far less ambitious, were once described by a critic as being like roller coasters playing with the most reptilian desires and fears of the spectator. enter the void, whose themes and artistic choices will be far more varied and colourful, should, if I succeed, be the Magic Mountain which I, as a spectator, dream of riding on».
En tur over til samlesiden for nyheter rundt filmproduksjonen og lanseringen på de offisielle nettsidene er herved anbefalt for ytterligere påfyll. Er det bare jeg som føler at dette kan bli noe virkelig stort?