The Cylons were created by Man.
They were created to make life easier on the Twelve Colonies.
And then the day came when the Cylons decided to kill their masters.

Atomkrig. Planeten Capricas ødeleggelse. Menneskehetens siste gjenlevende er dømt til konstant flukt gjennom rommet fra cylonene – robotene som gjorde opprør. Deres beskytter er krigsskipet Galactica, kommandert av admiral William Adama (Edward James Olmos).

Slik iscenesettes det som skal utvikle seg til å bli det mest fascinerende science fiction-fenomenet på TV etter Star Trek. Battlestar Galactica (BSG) har vært en braksuksess for den amerikanske TV-kanalen SciFi Channel siden debuten på tampen av 2003. I tillegg til over 70 episoder fordelt på fire TV-sesonger, har vi blitt servert en miniserie, mellomfilmer og tonnevis av ekstramateriale på nett (og mer er i vente). Den opprinnelige Battlestar Galactica-serien som gikk på ABC på slutten av 70-tallet var til sammenligning som en flopp å regne.

Edward James Olmos spiller admiral William Adama, og har også regissert flere episoder av Battlestar Galactica.

Nøyaktig hva som gjør BSG så interessant er det vanskelig å sette fingeren på. Serien er ikke like helhetlig og velskrevet som The Wire, ikke like lekker som Mad Men, ikke like drivende og intens som Dexter. Kvaliteten på episodene er ujevn, og det hele har en hang til selvhøytidelighet som ikke alltid slår like heldig ut. Likevel, det er en kjerne av ambisjon og mangfold av ideer i Battlestar Galactica som vi sjelden – om noensinne – har sett i dette formatet før.

Cylon centurion, aka «toaster»

Ta forholdet mellom menneskene og cylonene. De mer avanserte cylon-modellene ser nemlig ut som mennesker, og utvikler både kapasitet for følelse og individualisme. Når muligheten for regenerering forsvinner, og cyloner mister kontakt med den kollektive robotbevisstheten, blir det virkelig alvor. Leende, elskende, redde og tvilende maskiner lever i skjul blant menneskene, som ikke lenger klarer å skille de fra sine egne. Enkelte av cylonene vet ikke engang selv at de er maskiner. Tvilen brer seg… hvem er menneske, og hvem er maskin? Hva er jeg selv? Det som opprinnelig er en bitter og kompromissløs krig med fullstendig utryddelse som mål hos begge parter, blir etter hvert en felles prøvelse i møte med døden og de mørkere drifter som dveler i menneske såvel som maskin. Cylonene blir et speil for vår egen angst og tvil, og for å si det litt stort: det er i møte med sitt eget skaperverk at mennesket kommer nærmere å forstå seg selv.

Vi kjenner selvfølgelig igjen denne type tematikk. Problemstillingene i skjæringspunktet mellom menneske og teknologi, mellom sinn og materie, mellom det ytre og det indre, har alltid vært en av grunnpilarene innen science fiction. Matrix-trilogien handler nesten ikke om annet. Vi har såklart også Philip K. Dick sine uforglemmelige replikanter, som returnerer til jorda fra eksil i verdensrommet, aggressive og sultne på konfrontasjon med sine skapere – men først og fremst drevet av et ønske om å forstå sin egen eksistens og mortalitet. Og HAL9000, programmert til perfeksjon, som begår logisk kortslutning og ender opp redd og syngende mens dets minnebanker avinstalleres. Eller hvem kan glemme T-800, maskinen som til slutt forstod hvorfor mennesker gråter?

Men eksistensfilosofisk dybde er ikke nok til å forklare BSGs uventede suksess. Det hjelper nok at serien også fremstår som særskilt dagsaktuell og relevant i sin behandling av krig og politikk. Det holdes demokratisk valg, det innføres militære unntakstilstander, og det begås mytteri. Adama og kompani blir stadig presset til vanskelige avgjørelser på vegne av hele menneskeheten. Det tas krigsfanger, det begås selvmordsbombeaksjoner, det tortureres og det henrettes. Dessuten er serien gjennomsyret av religiøse tema, både eksplisitt og under overflaten. Særlig sentralt står forholdet mellom skeptikeren og rasjonalisten Adama og hans humanistiske motpart; flåtens folkevalgte president, den profetiske og spirituelle Laura Roslin (Mary McDonnell). En fiffig vri er at mens BSGs versjon av menneskeheten henger ved polyteistisk gudstro («Thank gods!»), så er det cylonene som utvikler et konsept om den éne, sanne Gud. Det er i det hele tatt ikke vanskelig å se hvordan seere både blant det amerikanske hjemmepublikum og verden forøvrig  finner noe som vedgår dem i BSG. Det er tross alt ikke hverdagskost at et TV-program blir invitert til FN for å holde paneldebatt om menneskerettigheter, terrorisme og religionskonflikt!

Det mangler ikke på religiøs symbolikk i Battlestar Galactica.

Estetisk er Battlestar Galactica gjennomført og bevisst i valg av virkemidler. Jeg innledet med å nevne Star Trek, ureksempelet på TV-underholdning om et mikro-menneskesamfunns eventyr på ferd gjennom galaksen(e). Men kontrasten til BSG er slående. Der Trek-verdenen er fargerik og utopisk, er Battlestar Galactica skitten, mørk og truende. Star Treks scener er oversiktlige og rene i komposisjonen, mens BSGs kamera virrer kaotisk rundt, alltid håndholdt og med en sterk følelse av upolert realisme. Serien inneholder en imponerende mengde effektbruk til en moderat budsjettert TV-produksjon å være, og det meste overbeviser. I tillegg er BSG fullstendig fri for romvesener. Dessuten er ikke BSG-skaperne Ronald D. Moore (som også har fartstid i Star Trek) og David Eick redde for å ta livet av hovedpersonene sine, og tilfører dermed ytterligere alvor og spenning, i kontrast til Star Treks dødsfrie optimisme. Serier som Babylon 5 og Farscape har tatt flere skritt i denne mørkere retningen allerede, men BSG er et kjempebyks mot avgrunnen. Battlestar Galactica føles rett og slett nært og relevant, både menneskelig og dramatisk, på et nivå som Star Trek aldri helt har nådd.

OK, jeg kanoniserer kanskje i overkant her nå. Jeg er ikke blind for de mange skjønnhetsfeilene i BSG, og innrømmer villig at serien slettes ikke er for alle. Den hører nok til en kategori underholdning som favoriserer nerdene, med en innpakning som ikke er spesielt godt tilpasset de som ikke allerede har et varmt forhold til sjangeren. Men jeg tror spillereglene for episodisk science fiction har blitt omskrevet med BSG; det er lov å ville mer. Det er lov å utfordre seeren. Og, ikke minst – det er lov å slippe virkelige mennesker, med alle sine drifter, inn i romskipene. Jeg både håper og tror at den relative suksessen serien har hatt vil virke inspirerende og gi ringvirkninger utover sjangeren.

Jeg sitter igjen med en følelse av tilfredsstilt metthet etter å ha sett den grandiose avslutningen på Battlestar Galactica. Finalen var mer oppklarende og endelig enn man kanskje skulle forvente fra en produksjon av denne typen. Ikke alle trådene ble nøstet opp, men nok til å gi en definitiv følelse av at det hele nå faktisk er over. Målet er nådd. Både mann og maskin møter sin skjebne, og er klare for å innlede en ny æra. Det er jeg også. Jeg er klar for en ny æra med inspirerte, betydningsfulle og tankevekkende TV-serier.

I først runde blir det jo spennende å se hva spinoff-serien Caprica har å by på, som ruller igang allerede denne måneden…

Er du en BSG-jomfru som gjerne vil debutere, er miniserien fra 2003 stedet å begynne.